I bunadens makt

Familier splittes. Konflikter havner i retten. Aktører beskyldes for rasisme. Men bunaden har aldri stått sterkere i den norske folkesjela.

SIGRID NOREHAUGEN (82) SITTER ALENE på gården under fjellet på Nore i Numedal. Her har det største bunadsslaget i Norge stått. Etterdønningene merkes fortsatt. {ndash}De sa de ikke skulle gi seg før jeg lå nede. At de ikke kom til å legge ned denne saken før jeg lå under torva, sier den vevre, lavmælte kvinnen.{ndash}Før jeg var redusert til... ingenting. Jeg har mareritt den dag i dag. Sigrid har levd for bunadssaken siden hun var 17 år.BUNAD ER MILLIONINDUSTRI I NORGE. I fjor omsatte bunadsnæringen for 730 millioner kroner. Om man forutsetter at hver bunadsinvestor brukte 20000 kroner, utgjør det 40000 solgte bare på ett år. Verdien av den norske bunadsparken anslås i dag til eventyrlige 30 milliarder kroner. Spesielt blant de mellom 20 og 30 år har interessen eksplodert. Nesten 60 prosent av norske kvinner har i dag bunad i garderoben. Det siste tiårets bunadshistorie handler like mye om følelser. Enkelte steder har følelsene vært ute av kontroll. Bunadssaken har havnet i retten. Aktører i bunadsnæringen har følt seg truet og presset av nye aktører {ndash} og i kampens heten blitt beskyldt for å utøve rasisme for å beholde den norske håndverkstradisjonen. Bygder er blitt splittet. Familier har blitt uvenner med hverandre.{ndash}DET GIKK SÅ LANGT at de ikke snakket til meg på flere år, sier Sigrid Norehaugen. {ndash}Det toppet seg ofte på 17. mai. I toget var det splittelse.Splittelsen sto mellom to bunadstradisjoner, mellom Skjælingdrakta og den rekonstruerte Numedalsbunaden. Striden mellom to bunadsleirer ble liggende som ei tung bør over bygda. Sigrid Norehaugen sto i spissen for Skjælingdrakta.{ndash}Jeg følte at man underkjente formødrene sine. Alt det de hadde jobbet for. I stedet kom man med flotte broderier, prangende, blomstrete. Jeg syns fortsatt ikke noe om den. Drakta er for overlesset til å være ei fattig fjellbygds bunad. Krigen i Numedal har ikke kostet rent lite. {ndash}Selv i familien vår har det kommet til splid. Svigersønnen min var helt vill. Det var leit, husker jeg. Men jeg har hatt mange andre på min side.HØYT OPPE I UVDAL, noen kilometer unna, forbi flotte tun, høyt over åsene, sitter Borghild Lislelid (75), lederen av det lokale bunadslaget {ndash} og forsvarer av Numedalsbunaden.{ndash}Jeg vil ikke bli identifisert med noen konflikt. Dette er bakvendtvisa.Det er fred og fordragelighet her nå.{ndash}Fred og fordragelighet?{ndash}Jeg fikk et ansvar lagt på meg, på vegne av bondekvinnelaget. De ville ikke drepe Skjælingdrakta, men de ville ha en person til å forsvare dem når noen hevdet at de forfektet tull. Alt dette bunner i uvitenhet. Skjælingdrakta strekker seg tilbake til den gangen nye moter skylte innover Numedal {ndash} bymoter kom fra Mellom-Europa. Da la kvinnene bort broderiet. Og det skapte grunnlaget for Skjælingdrakta. Men Bunad- og Folkedraktrådet i Norge anbefalte den broderte. {ndash}Den er eldst og skapt av dem som tilhørte dalen. Dette handler om fakta. De får krangle så mye de orker, sier Borghild Lislelid. Hun vet at noen mener den rekonstruerte drakta er for pyntet. Litt jålete. {ndash}Jeg synes at Skjælingdrakta er mørk og trist. Dessuten skal en være tynn om en skal kle den. Før kalte man den tvangstrøye. Men det går jo på smak. HAN HET ACHING FØR. Han kom fra Shanghai, og det var kokk han var. Ti år etter står han i butikken sin i Drammensveien i Oslo og selger bunader. Norske Bunader har han kalt forretningen. Fra vinduet sitt kan han se rett på Slottet.Det var mens han sto over grytene i en restaurant i Molde, han møtte kjæresten som drev systue. Han lærte å brodere, han lærte å tegne mønster. Til slutt kunne han montere en hel bunad.Han heter John Helge Dahl nå. {ndash}Jeg skiftet navn to år før jeg startet opp Norske Bunader. Jeg gikk på bunadskurs og alle spøkte med at jeg måtte få meg et norsk navn om jeg skulle ha noen framtid i faget. Jeg spurte far hjemme i Kina om det var i orden. Han svarte ja. Vanskeligere er det ikke.Siden har John Helge gjort Norske Bunader til storsuksess. Nå omsetter han for 3,5 millioner kroner i året. Bare de siste to åra har han økt salget med 30 prosent.{ndash}Jeg skal ha klar 70 bunader før 17. mai. Jeg vet ikke hva fritid er, sier han. De står der og skinner i vinduet hans, hardangerbunaden, romsdalsbunaden, beltestakken og fanabunaden.DET FINNES DEM som hevder John Helge Dahl truer norsk håndverk og urnorske tradisjoner. Dem som hevder at han slår seg fram i næringen ved å benytte kinesiske hender i en disiplin mange mener bør være forbeholdt norske.{ndash}Noen ganger har jeg vært nær ved å miste motet. Som i begynnelsen, da jeg kom hjem til folk for å ta mål, og jeg nesten måtte snu i døra fordi de var skeptiske. De spurte hvordan i all verden det hadde seg at jeg, en kineser, kunne ivareta det norskeste av det norske. Slike finnes det noen av fortsatt. Som blir sjokkerte over at jeg ikke snakker rent norsk. Da henviser jeg dem til andre.{ndash}At «bunadspolitiet» har hengt over meg, har bare skjerpet meg. Og synet av kundene som går ut døra, når jeg ser hvor glade de er når de drar med bunaden sin. For folk flest er det kvaliteten som teller. Ikke hvem som har sydd bunaden.TURKISE KASSER MED KINESISKE TEGN er fylt opp med hvite skjorter. Kassene er blitt fraktet med fly fra Shanghai. For å bli montert i Oslo.{ndash}Jeg har flere gode hjelpere i Shanghai. De får omtrent 2500 kroner for hver bunad de broderer.Det gir 12{ndash}13 kroner timen. En anstendig lønn i Kina, sier John Helge.{ndash}Men ikke så anstendig i Norge?{ndash}Nei, men slik kan jeg selge bunadene billigere enn man ellers gjør. Sånn sett har jeg en del makt. Jeg kan hjelpe forbrukeren med å få ned prisene.Advokater {ndash} på oppdrag fra husflidsutsalg {ndash} har vært på ham de siste månedene. De hevder at Norske Bunader kopierer deres bunader.{ndash}Husfliden kan ikke påberope seg eneretten til disse bunadene lenger. Jeg konkurrerer ikke med dem. Jeg tar en bitte liten bit av deres salg. Kanskje ti bunader av en bestemt type i året.HUN SATTE SPØRSMÅLSTEGN ved bruken av utenlandsk arbeidskraft. Da fikk Nina Granlund Sæther, tidligere redaktør i tidsskriftet Norsk Husflid, reaksjoner.{ndash}Det er viktig å få fram nyansene her. Jeg har ikke noe imot at innvandrerkvinner syr bunadene våre. Det som er viktig å få fram, er at de har en annen sømtradisjon. De syr annerledes. Det blir rett og slett et penere og flatere uttrykk enn det vi i vår bunadstradisjon er vant til.{ndash}Er det så viktig?{ndash}Jeg syns bare det er synd at vi ikke skal klare å ta vare på våre egne lokale tradisjoner. I bunadssøm er det dialekter, som i musikk, som i språk. Dialekter blir borte når vi masseproduserer bunaden. Enten vi gjør det i Oslo eller sender bunaden til produksjon i utlandet.{ndash}Du beveger deg i et minefelt nå?{ndash}Dette har ingenting med rasisme å gjøre. Jeg har tvert imot uttrykt frykt for at bunaden skal bli et slikt nasjonalistisk symbol. At en kineser tar norsk navn og selger bunader, er helt greit. At han får brodert bunader i Kina, synes jeg er mer problematisk. Å attpåtil kalle det Norske Bunader, klinger ikke i mine ører. Det er villedende markedsføring. Kunsthistoriker Astrid Oxaal, som tok doktorgrad på bunadshistorie, er skeptisk til argumentene:{ndash}Det er mye lugubert der ute. Det er en del skjulte holdninger som dukker opp. Man kan jo lese mellom linjene også. Og det er ikke spesielt sympatisk.DETTE HAR INGENTING med fremmedfiendtlige holdninger å gjøre, mener magister i sosiologi, Margunn Bjørnholt:{ndash}Det er et sidespor. Saken er at respekten for denne type håndverk er lav i Norge. Bunadsnæringen er bygd på lokalt forankret kunnskap. Bjørnholt sier at dette handler om personlig kunnskap. Bunadsbroderi er en håndskrift. Men man syr ikke av kjærlighet lenger. Folk blir fremmedgjorte. Avsenderen, syersken i Kina, vet ikke hvem mottakeren er. De vet ikke hvilken sammenheng bruken skal gå inn i. {ndash}Når det er slik at hvem som helst kan ta et mønster, sende det til utlandet og så montere en bunad med stor fortjeneste, kan man spørre: Hva er det man så bruker en eller to månedslønner på? Vil det være så interessant? Vil det tilfredsstille det følelsesmessige behovet man har for å bygge inn sin egen fortelling i dette klesplagget? Hva betyr det for troverdigheten?Bjørnholt sier hun også er tvilende til om folk vil betale så mye for en bunad de vet kan være produsert av underbetalte kvinner.Tove Gulsvik, direktør for Norsk Hurges Husflidslag, synes også det er problematisk at mye av bunadshåndverket foregår utenfor landet. Stadig flere produsenter vender seg til Asia, til Afrika og til Baltikum for å lage enkeltdeler.{ndash}Det er flott å bruke innvandrere til å sy så lenge de bor innenfor landets grenser. Det som er beklagelig, er å sende produksjonen ut. Men dette er ikke noe vi roper høyt om. Til det er det for sensitivt, sier hun.NORSKE BUNADER TRUES med rettssak. Åse Karin Gjære, daglig leder Husfliden i Ålesund, mener Norske Bunader har kopiert deres mønster, tegnet det av, kjøpt materiale og fått bunaden sydd i Kina.{ndash}Jeg synes det er useriøst. Jeg tror det derfor bare er et tidsspørsmål før vi tar ut søksmål, advarer hun.Gjære befinner seg midt i «bunadens Jugoslavia», tittelen hun selv har gitt Sunnmøre. Følelsene har stått i kok her, helt siden Bunad- og Folkedraktrådet valgte en helt nykonstruert bunad {ndash} og ikke den tradisjonsrike sunnmørsbunaden {ndash} som distriktets representant til åpningsseremonien i Lillehammer-OL. 10000 underskrifter ble samlet inn i protest. Den dag i dag er saken betent.Og i disse dager venter Gjære og Sunnmøre på utfallet av enda en tvist. En utbrytergruppe av tidligere Husfliden-medarbeidere i Ålesund, i firmaet Håndverk og Form, ble i herredsretten felt av markedsføringsloven og dømt til å betale erstatning. Retten kom fram til at firmaet hadde markedsført og solgt en bunad som var til forveksling lik den Husfliden og tre partnere hadde fått overdratt rettighetene til. Man mente det her handlet om urimelig utnyttelse av den innsats og de resultat som motparten hadde oppnådd. Utfallet av ankesaken i Frostating lagmannsrett ventes å foreligge om få uker.{ndash}Når en utnytter andres innsats for å tjene penger, blir det utidig. Det har sittet tusenvis av kvinner rundt om i landet som har utviklet mønster, funnet fram til riktige materialer. Plutselig skal noen ta det og gjøre profitt. Jeg frykter at vi om få tiår kan oppleve at ingen nordmenn har kunnskaper nok om hvordan man skal sy en bunad.Gjære ser også for seg en annen utvikling:{ndash}Den dagen kleskjedene kaster seg over bunaden, den dagen Cubus eller Dressmann eller andre begynner å lukte pengepotensialet, den dagen vil bunaden miste sin egenverdi. De kan kanskje tilby bunaden for halve prisen, men hva er det du sitter igjen med? En kopi. Da kan du like godt kjøpe deg en pen dress.NÆRINGEN FØLER SEG TRUET. Stadig nye aktører vil inn og tjene penger på bunader. Det private markedet har eksplodert.{ndash}Det er greit å ha bunad som forretningsidé, men når man bruker kultur for alt det er verdt, som salgsargument blir det håpløst. Temmelig skremmende. Det er mange rundt om på bygdene som driver intens salgskampanje for sin bunad. De har gjerne fått tilrådinger og aksept i Bunad- og Folkedraktrådet i Valdres attpåtil, påpeker kunsthistoriker Astrid Oxaal.EN AV DE MEST PIKANTE stridene de siste åra har stått om en rekonstruert kvinnebunad fra Hedemarken. Husfliden på Hamar brukte flere millioner kroner på å rekonstruere bunaden. Den ble praktfull, men veldig kostbar. Enkelte ville derfor begynne å sy selv etter mønster. Da gjorde Husfliden sitt mottrekk: De arrangerte kurs hvor man fikk kjøpt mønster og stoff til bunaden og hvor man ble rettledet i monteringen. Betingelsene i kjøpekontrakten var oppsiktsvekkende: Du kunne bare sy til deg selv eller til familiemedlemmer i rett nedadgående linje. Og skulle du montere flere, måtte du gå på kurs for hver bunad som skulle monteres.{ndash}Ringsaker Bondekvinnelag overførte produksjonsrettighetene for bunaden til Husfliden, og ville først at den bare skulle leveres ferdigsydd over disk. Vi lempet litt på det, slik at det skulle bli mulig for folk å sy selv. Da kunne folk kjøpe stoff og materialpakker. Men det er riktig at det står i kontrakten at bunaden som skal sys, enten må være til eget bruk eller til noen i nærmeste familie, sier Eli Nistov, daglig leder i Husfliden på Hamar.{ndash}Ikke bare til nærmeste familie, men til «familiemedlemmer i rett nedadgående linje»?{ndash}Dette punktet er tatt med for å beskytte oss mot at noen starter opp kommersielle foretak etter å ha gått på kurs hos oss.Husfliden ble stevnet inn for Prisrådet av en kvinne som ble nektet å sy bunad for en oppdragsgiver. Hun fikk ikke medhold. At Husflidens leveringsvilkår er spesielle, betyr ikke at de er urimelige, konkluderte Prisrådet. Flere har både før og siden klaget over de sære betingelsene. De fleste husflidsutsalgene selger materiell til bunader fritt, påtegnet og med mønster. De fleste bunadene i Norge blir sydd privat.BUNAD SOM BUSINESS fikk et kjempeoppsving i kjølvannet av Lillehammer-OL og EU-kampen i 1994. {ndash}Noen ønsker å komme lettvint til pengene. På veien slurves det gjerne med tradisjoner og historisk dokumentasjon, og med stoff, påpeker Tove Gulsvik i Norges Husflidslag.Berge M. Berthelsen er en av etter hvert mange som leverer slike «fantasidrakter». «Norsk Folkebunad for liten og stor» er deres variant.{ndash}Alle disse rådene og nemndene mener å ha monopol på hva som er riktig. Men det er jo folket som velger å kjøpe disse bunadene, ikke vi. Det er mer ærlig å kjøpe en slik enn å gå generasjoner bakover i tid for å finne noen svake røtter for å kunne forsvare at du skal bære en bestemt bunad, mener daglig leder Odd Watland.Han blir møtt med liten forståelse fra husflidhold:{ndash}De ser bunadaktige ut. Men det finnes ikke fnugg av historie bak dem, sier Tove Gulsvik i Norsk Husflidlag.For et år siden skjelte hun ut Mette-Marit fordi hun bar en fantasidrakt i en konfirmasjon.{ndash}Når man representerer må man vise det som er ekte. De kongelige er flinke til å bruke bunad. De skaper trender. Men det blir fort vanskelig om man opptrer i drakter alle tror er bunader, men som ikke er det. HUN SITTER PÅ TOPPEN av Bunad-Norge. Nede i en kjeller i Valdres Folkemuseum på Fagernes. Hun er kledd i rødt og hvitt.{ndash}Vi har fått oss fargekopimaskin, men vet ikke om vi har råd til å beholde den, sier Magny Karlberg, direktør i Bunad- og Folkedraktrådet. Sju kvinner sitter sammen med henne i rådet. Disse definerer sannhetene i bunadslandet. De kommer med rådene, formaningene og anbefalingene. I store grå arkivskap kan man dra ut skuffer med tøy. Krager og bånd, luer av nyere type, luer av eldre type, forkler, skjorter, vester, belter, stakker og liv. Bunad-Norge er samlet. 55000 registrerte varianter av bunader og folkedrakter er lagret her.{ndash}Hvorfor trenger vi voktere for å avgjøre hva som er ekte bunad?{ndash}Vi driver med aktiv forskning og dokumentasjon. Vi kartlegger tradisjoner. Vi drar ut i felten, treffer fotfolket. Vi er på jakt etter lokalt særpreg. Så drar vi tilbake og registrerer alt.{ndash}Er dere bunadspolitiet?{ndash}Nei. Om noen er bunadspoliti, sitter de ute på bygdene og passer på. {ndash}Hva gjør dere?{ndash}Vi gir råd. For oss er det viktig å stille kunnskapen til rådighet. Men det er klart at man ikke uten videre kan legge til en blåveis her og der om en skal rekonstruere en tradisjon. Man kan ikke ta seg friheter.{ndash}Er det mange som tar seg friheter?{ndash}En del av firmaer driver aggressiv markedsføring av disse fantasidraktene. Disse har ingenting med gamle drakttradisjoner å gjøre. Det vi er opptatt av er at folk da ikke skal gå rundt og tro at det er bunad de bærer. DET HAR STORMET rundt Bunad- og Folkedraktrådet på Fagernes før.{ndash}Det har vært harde angrep. Men det er ikke for ingenting at bunaden har overlevd. Nå er jeg likevel skremt. Selv Husfliden, som alltid har stått for håndverk og tradisjon, bruker en konfeksjonsfabrikk til å produsere deler av sine bunader. Oftere og oftere er det økonomien som styrer.{ndash}Kan kunnskapen om bunaden rett og slett dø ut i Norge?{ndash}Jeg er stygt redd for det. I HIPPE, TRENDY VIKA, OSLO VEST, står modellene og flørter med kundene. Kvinnene og mennene kommer smygende oppover catwalken. Konferansieren sier: {ndash}Vi har kommet til Zig Zag, spesialbutikken med sine spesielle klær til de helt spesielle kvinner. For de som er kresne.Litt seinere: {ndash}Og ikke glem bunaden fra Husfliden. Som har bidratt så mye til vår historie. Til vår viktige kulturarv. Snart er det nasjonaldag og alt. Det er Husflidens årlige bunadsvisning. Tidsriktig plassert sammen de heteste klesforhandlerne.{ndash}Det er ikke lenge siden bunaden ble ansett som noe sært, sier Eli Nistov fra Husfliden.Hun står kanskje og tenker på Hulda Garborg. Hulda som ble mobbet da hun begynte å gå med bunad på Karl Johan, og avvist på restaurantene til tross for at hun var så bråvakker, så utadvendt. Det fantes fire mennesker med bunad i Kristiania i 1900. Hulda sto i front. På reisene sine rundt om som folkedansinstruktør fikk hun deltakerne til å hente fram sine gamle folkedrakter. Hun talte for at danserne burde ha klær som bygde på lokale tradisjoner. Ikke av silke og fløyel, men av ullgarn. Tilpasset tidas smak. Støttet av en stigende nasjonalfølelse ga hun ut boka «Norsk Klædebunad» i 1903. Det var første gang noen tok i bruk ordet bunad. OSLO-JENTA INGELIN AABØ (24) står i omkledningsteltet bak catwalken i Vika. Stylisten strammer til livet hennes. Modellen har hedemarksbunad på.{ndash}Bunad er fantastisk, selv om det er dumt å ha på seg en bunad fra et sted du ikke er fra. Selv stammer jeg fra Telemark, og har bunad derfra. For meg er dette en tradisjon det er viktig å ta vare på, sier Ingelin.Direktør Tove Gulsvik i Norges Husflidslag mener hun har funnet forklaringen:{ndash}De unge har funnet ut at en ikke kler seg ut, men kler på seg en tradisjon. Verden vokser inn på oss. Dette er trygghet mellom alle inntrykkene. Bunaden viser at du har en identitet, den viser at du er noe i mylderet. NOEN MENER DET HAR TIPPET OVER i det pompøse. Over i det reneste jåleri. Damene i Asker, Bærum og på Oslo vest pynter seg i den peneste bunaden {ndash} og diamantringer. Kjøper seg kultur. {ndash}Jeg vet om folk innerst i Bunad-Norge som uttrykker indignasjon. De har ikke sansen for vestkantfruer som påberoper seg telemarksaner idet de går til kjøp av kanskje det største statussymbolet av alle bunader, den dyre og eksklusive Beltestakken fra Øst-Telemark. De misliker også at folk går med gullarmbånd og ørepynt mens de har bunad på, sier Nina Granlund Sæther, tidligere redaktør av tidsskriftet Norsk Husflid.Selv dronning Sonja har ifølge kilder Magasinet har vært i kontakt med, påkalt bunadspolitiets vrede fordi hun har brukt solbriller til bunad. Norges Bondeungdomslags medlemmer i Oslo har tidligere blitt anbefalt å la være å bruke øredobber og for mye sminke mens de bærer bunad.{ndash}Om man ikke vil at bunadstradisjonen skal dø ut, må man la ungdommen få lov til bruke den på sine premisser. Bunaden er et hellig plagg. Men jeg tror vi er nødt til å besinne oss, sier Granlund Sæther.{ndash}Bunaden har blitt mote. Ungdommen vil ha den som aldri før. Men jeg er spent på om dette holder, sier kunsthistoriker Astrid Oxaal.{ndash}Det må være et behov for disse plaggene. De er for kostbare til å henge i skapene. I det urbane landskapet, i rulletrappa under Stortinget, hvor folk haster til jobb, er det ingen umiddelbar fare: Folk gløtter opp. De studerer den massive reklameplakaten som dekker en hel vegg. «Bunaden går aldri av moten» står det.TÅKA LIGGER FORTSATT TETT over Nore og Uvdal. Snødrevet er tungt selv om det er vår. Kultursjefen, Hilde Røbeck, forteller at man måtte gi en nøytral forfatter oppdraget da det skulle lages bok om draktskikkene i kommunen for noen år siden.{ndash}Dette er følsomt. Sårt. Men det er noe vakkert ved det også. Denne ærligheten. Inderligheten.Lenger nede i bygda står den lokale bunads- og draktprodusenten Gunnhild Aasen i sin Stoffstugo, den ombygde skysstasjonen. Det er blitt et slags forsoningens sted, sier hun. Gunnhild er den eneste i Numedal som tilbyr alle drakttradisjoner.{ndash}Man må komme videre nå, sier hun. Men Gunnhild vil ikke stille opp på bilde sammen med den ene eller andre bunaden.{ndash}Nei, det kommer ikke på tale. Jeg har brukt de siste 20 åra av mitt liv på å gravlegge striden. Nå vil jeg ikke bli satt i noen bås. Det vil virvle opp en masse følelser. {ndash}Det sier mye om hvor tungt dette er når du ikke kan stå ved siden av ei dokke iført et klesplagg?{ndash}Ja, det gjør kanskje det. Men familien min har blitt hengt ut før. Det har vært en så vanvittig stemning her at du ikke vil tro det.INN DØRA KOMMER KONFIRMANTEN Kristina Strømmen. Hun har mor Nina med, faren Åsmund står oppe på en stol og filmer med videokamera. Og i hjørnet står bestemor Jørgine (83) og bestefar Olav (87), han som har Kongens fortjenstmedalje i sølv og spiller hardingfele. Besteforeldrene bor på pleiehjem nå, men de ville for alt i livet få med seg dette. De betaler. 19000 kroner.{ndash}Stå helt rett. Når du bærer bunad kan du ikke bære den som en dongeribukse, sier Gunnhild Aasen. Bestefar og bestemor klemmer hverandre. De er gråten nær.{ndash}Alle i klassen har bunad. Nå har også jeg det, smiler Kristina.Etter at følget har gått ut døra, sier Gunnhild Aasen på Stoffstugo det. Hun hvisker det nesten fram: {ndash}Jeg vet at bestemoren til denne konfirmanten har levd for den broderte bunaden i Numedal i alle år. Nå sto hun der, hun smilte så fint og så barnebarnet sitt prøve på seg Skjælingdrakta. Hun hadde attpåtil kjøpt den til jenta. Verden går framover. SI DIN MENING: Er det for mye jåleri og hysteri rundt norske bunader? BUNADKÅRING: Bli med på Dagbladet.nos kåring av Norges vakreste bunad!

<HLF>Stort øyeblikk:</HLF> Bestemor Jørgine (83) og bestefar Olav (87) klemmer hverandre. De har betalt 19 000 kroner for bunaden til barnebarnet Kristina Strømmens konfirmasjon.
<HLF>... på hippe, trendy Oslo Vest:</HLF> Tidsriktig plassert sammen de heteste klesforhandlerne.
<HLF>Harde fronter:</HLF> I Numedal har det største bunadsslaget i Norge stått. For Sigrid Norehaugen (82) er det kun Skjælingdrakta som gjelder - den rekonstruerte Numedals-bunaden synes hun er for blomstrete og prangende.
<HLF>Bestemmer i bunadslandet:</HLF> Bunad- og Folkedraktrådet med direktør Magny Karlberg i midten. Disse definerer sannhetene i bunadslandet - kommer med rådene, formaningene og anbefalingene.
<HLF>Ikke velkommen: </HLF> - For folk flest er det kvaliteten som teller. Ikke hvem som har sydd bunaden, sier John Helge Dahl, opprinnelig fra Shanghai, som selger norske bunader laget av kinesiske hender. Men bunadspolitiet er ikke særlig fornøyd med virksomheten hans.
<HLF>Husflid:</HLF> Det er Husflidens årlige bunadsvisning.
<HLF>Kongelig tabbe:</HLF> Også dronning Sonja har påkalt «bunadpolitiet»s vrede for å ha brukt solbriller sammen med bunaden. Foto: Torbjørn Berg