I en klasse for seg

Norge er et klassedelt samfunn. Det mener ni av ti nordmenn.

-  VI HAR RÅD til å bruke penger på det vi har lyst til, og det gir oss som familie enormt mye, sier John Brendmoe (42).

Utenfor vinduet maler ettermiddagssola Oslofjorden intens rosa. Det knitrer fra peisen og en hushjelp kommer med kaffe. Vi befinner oss i familien Brendmoes villa i rikmannsstrøket på Nordstrand i Oslo.

Fra å være læregutt i farens lille malerfirma bygde John Brendmoe opp firmaet til å bli et av Skandinavias største i sitt slag, med 150 ansatte og over 100 millioner i omsetning. Så solgte han seg ut med stor gevinst. Han, kona og de tre barna skulle oppfylle drømmen de hadde delt de siste ti åra: reise jorda rundt.

DET VAR EI TID vi mente vi forsto oss på klasseforskjeller. Da de rike hadde arvet sine penger og holdt seg med husholderske. Middelklassen var funksjonærer med slips. Arbeiderklassen jobbet på gulvet, var medlem i fagforeningen og stemte AP. Og de fattige var fattige, og det syntes.

På 1980-tallet var Norge et velstandssamfunn, et av verdens rikeste land, der alle hadde muligheter og lik rett til utdanning. Sosiologer og samfunnsvitere mente at klassesamfunnet var på hell.

Men det motsatte har skjedd. Ifølge en undersøkelse MMI har gjort for Magasinet, svarer 91 prosent bekreftende på spørsmål om de mener det finnes klasseforskjeller i Norge. Hva har skjedd?

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  De siste ti åra er avstanden mellom rik og fattig blitt tilsynelatende merkbart større, sier Knud Knudsen, professor i sosiologi ved Universitetet i Stavanger.

-  Vi lever i et land der ulikhetene vokser og det har folk flest oppdaget. Klasser betyr bare mer og mer. Særlig har ledere og folk som har investert lurt i aksjer, dratt fra resten. Du trenger ikke ha arvet en formue for å være rik. Vi vokser opp i forskjellige familier, med ulik økonomi, ulike sosiale nettverk og ulik kulturell bakgrunn. Alt dette gir oss ulike forutsetninger i livet, og det er ikke tilfeldig hvor vi ender. Valgene våre er like systematiske i dag som for 30 år siden og reisen oppover den økonomiske velferdsskalaen er langt mindre sjansebetont enn man gjerne hadde trodd, sier han.

Økonomi er mest avgjørende for hvilken klasse du tilhører, mener 57 prosent av de tusen spurte i MMI-undersøkelsen. Deretter kommer utdanning, hvilket yrke du har og foreldrenes bakgrunn.

-  Familiebakgrunn bestemmer utdanning, som bestemmer hvor du ender på yrkesstigen som igjen bestemmer inntekt, sier Knudsen.

TRYGDEN KOM INN på kontoen hennes i dag. Klokka halv sju sto Anette Hellevik (35) opp for å betale regninger. 400 kroner er det hun har igjen å leve for de neste åtte førjulsdagene.

-  Det gjør noe med menneskeverdet ditt alltid å være avhengig av andre, sier hun og vandrer småpratende gjennom Bergens trange smug.

Hun er kledd i svart, nysminket og med høye hæler. Du skal granske henne nøye for å se at genseren er kjøpt på billigsalg, buksa er arvet og skjerfet er fra den tida hun ikke trengte tenke på hva ting kostet.

I 1998 hadde trebarnsmoren lederjobb, samboer, leilighet og god økonomi. I 2002 var hun alene, nyoperert for kreft, sosialklient og bodde på hospits. Barna bodde hos faren.

Anette Hellevik mener hun ble fattig fordi hun ble alvorlig syk.

-  Her er det, Robin Hood Huset. I dag skal vi lage mat. Jeg hadde tenkt vi skulle ha gratinert blomkål, men det ble for dyrt. Vet du hva de skulle ha for et blomkålhode? 25 kroner!

Hun ler lenge, rister på hodet og lukker opp døra. På et ark står det skrevet «Fattig i verdens rikeste land? Du er ikke alene.» Det er ingen skilt, og du skal lete godt for å finne inngangen midt i Bergen sentrum. Robin Hood Huset er et møtested for økonomisk vanskeligstilte i Bergen, men ikke for rusmisbrukere. Det er et sted man kan bruke Internett gratis, lese aviser, få hjelp til selvhjelp og møte andre i samme situasjon. Torsdag er det kreativ matlaging. Kreativ i den forstand at man kan lage mye god mat, med mye smak, som koster lite.

-  Det er aldri lysten, men tilbudene som bestemmer hva vi spiser, sier Anette.

FOR ET PAR UKER SIDEN satt John Brendmoe sammen med indianere midt i Amazonas\' jungel før han og resten av familien dro til Miami for å hilse på eldstesønnen Sander på 13 som spilte junior-VM i tennis. De siste tre åra har familien stort sett være på reise, etter at han solgte seg nesten helt ut av bedriften han hadde bygd opp, malerfirmaet Brendmoe og Sønn.

-  Jeg har foretatt klassereisen og mange har spurt hvordan det er mulig. Jeg startet nederst på rangstigen, der du i dag finner malere fra Øst-Europa og store og små vaskebyråer. Vi var alltid på feil side av bordet. Det lærte jeg enormt mye av og ble i tillegg ydmyk. Jeg har alltid vært glad i å arbeide, jeg har vært fornøyd med å gjøre det jeg gjorde. Jeg ble rik uten noen som helst utdanning eller tanke på rikdom. Mulighetene til suksess er mange i Norge, men det viktigste er hva du har lyst til å gjøre med livet ditt.

Finansavisen anslår John Brendmoes formue til rundt 100 millioner.

-  Jeg maser ikke på barna mine for at de skal ta utdannelse. Frihet til å velge og ta selvstendige valg, er viktig. Har Synne lyst til å bli baker, da er jeg så heldig at jeg kan hjelpe henne med å starte et bakeri, sier John.

DAGENS KLASSESTRUKTUR er veldig forskjellig fra 30 år tilbake. Fortsatt opererer vi med begreper som over-, middel-, arbeider- og underklasse, men få kjenner seg igjen i disse betegnelsene.

-  Sosiologene leter etter nye begreper eller nye måter å definere klasser på. Et forslag har vært å lage en klassemodell mer ut fra yrkestyper, at jobben din definerer hvem du er. Foreløpig har vi ikke helt funnet ut av det, sier sosiologiprofessor Knud Knudsen.

Jon Ivar Elstad er forsker ved NOVA og mener det er interessant at så mange som ni av ti mener at det finnes klasseforskjeller i Norge.

-  I 1999 ble det gjort en undersøkelse av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste der det ble spurt hvilken klasse man selv mente å tilhøre. Da svarte 32 prosent at de ikke tilhørte noen klasse. 22 prosent svarte arbeiderklassen, mens 46 sa middelklassen. De fikk bare disse tre alternativene.

Elstad mener at uansett hvem du spør, vil de fleste plassere seg på midten. De rike vil framheve det ordinære ved livsstilen sin, mens de med dårlig økonomi ønsker å framstille seg sånn at de bevarer sin verdighet og selvrespekt.

Hvem som tilhører dagens arbeiderklasse, er ikke lenger så lett å avgjøre.

-  De som jobber på golvet, er blitt færre. Bilmekanikere må ha utdannelse for å beherske stadig mer avansert teknologi. Rørleggere kan tjene like mye eller mer enn en med sju års høyere utdannelse. De som før var arbeiderklasse, kan i dag like godt definere seg som middelklassen, sier Knud Knudsen.

Ifølge den engelske sosiologen Mike Savage, har den nye middelklassen en rekke typiske trekk: de har individualistiske karriereforløp, de flytter på seg, de er sjelden store eiere og de har fått en langt høyere levestandard enn hva som var vanlig for noen tiår tilbake.

-  Det meste dreier seg om personlig karriere, ikke klassesolidaritet og kollektivisme som var den gamle arbeiderklassens tankegang, sier Jon Ivar Elstad.

LATTEREN SITTER LØST og praten går i ett på kjøkkenet på Robin Hood Huset i Bergen. Anette har fått selskap av Vigdis og Bente. Det er lettere å være fattig sammen med likestilte, mener kvinnene mens de måler ris og kutter gulrøtter.

-  Det er ikke moro å være fattig, men uten humor klarer man seg ikke, sier Anette og danderer løk over svinekoteletter kjøpt på tilbud.

Minstejenta var ti måneder da Anette og samboeren gikk fra hverandre. De to andre barna var tre og seks. Anette var både styrer og avdelingsleder i en barnehage, studentveileder ved lærerhøgskolen i Bergen og alenemor. Det tok ikke lang tid før utmattelsen tok overhånd. Legen mente det skyldtes stress. Anette løp enda fortere og brukte natta til det hun ikke hadde rukket å gjøre om dagen.

-  Så begynte jeg plutselig å sovne til alle døgnets tider. Korttidshukommelsen sviktet. Jeg fikk diagnose lavt stoffskifte. Jeg hadde problemer med å jobbe og måtte sykemelde meg.

Året etter fikk hun konstatert livmorhalskreft.

-  Dette blir min siste jul, tenkte jeg og bakte pepperkaker med ungene, pyntet med lys og gråt om natta.

Anette gikk ut og inn av sykehuset. Hun ble operert og sendt på rehabilitering. Operasjonen var vellykket, men da hun kom hjem, var regningsbunken skyhøy og inntektene null. Fattigdommen hadde tatt sitt første grep.

-  Jeg fikk en husmorvikar som stelte huset og sendte ungene i barnehage og på skole. Jeg var tom for krefter. Tom for penger. Jeg klarte ikke stå opp av senga, og til slutt skjønte jeg at jeg ikke kunne ta vare på barna mine. Legen min rådet meg til å søke barnevernet om hjelp. Telefonen dit er den verste jeg har tatt. Å være mor og ikke kunne ta vare på barna sine, kan bare beskrives som et helvete.

Barna flyttet til faren sin. Men ifølge Anette ble ikke økonomien bedre. Hun solgte leiligheten. Med tap. Hun hadde jobbet relativt kort tid før hun ble sykemeldt og hadde derfor ikke opparbeidet seg fullt sykelønnsgrunnlag. Hun måtte få sosialhjelp, samtidig som hun måtte betale barnebidrag på 3000 kroner i måneden siden barna bodde hos faren. Sosialkontoret regnet ikke bidraget som utgift. De ubetalte regningene ble flere. Til slutt flyttet Anette på hospits.

JOHN BRENDMOE er tidlig hjemme fra dagens jobbing i eget konsulentfirma. Familiens nyervervede medlem, valpen Tollo, tumler rundt på gulvet og leker med Synne (9) og Sivert (7). Hanne Brendmoe smiler når hun ser på en samlet familie.

-  John pleide å dra på jobb klokka seks om morgenen og var sjelden hjemme før 11 på kvelden, sier hun.

-  Jeg har aldri skiftet en bleie og hadde ikke tid til å se barna mine. Jeg var bitt av jobbebasillen, og mange mente jeg var en gærning, sier John.

-  Han var det, kommer det rolig fra Hanne.

Lørenskogjenta var 17 år da hun traff den fem år eldre maleren fra Oslo. Nå har de vært gift i 20 år.

-  Jeg er glad jeg møtte henne da jeg bare var maleren i gata med flekkete bukser. Jeg har alltid vært stolt av jobben min, men det var ikke bestandig like morsomt å møte nye folk. Spørsmålet «Hva gjør du?» kommer alltid, og svaret «maler» står ikke øverst på lista når du skal imponere noen som ung, sier John.

Da han var 19, ble faren syk og John tok styringen i malerbedriften med fire ansatte. De neste ti åra skapte han en bedrift som gikk fra null til hundre millioner i omsetning. Etter ti nye år med stor inntjening og Slottet på kundelista, er han fortsatt hovedaksjonær, men blir nå bare leid inn som konsulent.

-  Jeg begynte å spekulere i aksjer. På seks måneder brant jeg av fem millioner kroner på noe jeg ikke hadde greie på. En dag så jeg meg i speilet og tenkte: «hva er det du driver med?» Når du har tjent mye penger, er det lett å tenke at du må tjene enda mer. Det er farlig og veldig dumt. Motivasjonen min har aldri vært å bli rik, men å ha det moro og få suksess på mitt felt. Når du jobber i en bransje så langt nede i hierarkiet, er fornøyde kunder det eneste som teller. Du har ikke råd til å gjøre tabber, og alle må pleies. Jeg er heldig som har Hanne. Hun har tatt seg av barna våre og hjemmet vårt.

Men hele veien har vi hatt felles mål.

Når John ble 40 år, skulle han selge seg ned og bruke tid på familien. På reisen jorda rundt hadde de med en egen norsk lærer for barna.

-  Norge har mye å by på, også for oss uten utdannelse, sier John.

ETTER ØKONOMI, er utdanning, yrke og foreldrenes bakgrunn de største årsakene til dagens klasseforskjeller, ifølge MMI-undersøkelsen. Dette stemmer med sosiologenes oppfatning.

-  Ulikhetene reproduseres fra en generasjon til den neste, særlig innen utdanningssystemet, sier Knud Knudsen.

-  I Norge har vi lik mulighet til utdanning, men det er bare i prinsippet. De siste åras forskning viser at de som vokser opp i hjem med høyt utdannede foreldre, selv tar høyere utdanning, mens dette skjer langt sjeldnere hvis foreldrene ikke har utdannelse. Noen foretar klassereiser, men hovedtendensen er at de fleste blir i den klassen de kommer fra.

Marianne Nordli Hansen er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo og har forsket på hva sosial bakgrunn betyr for hvordan det går med deg seinere i livet.

-  I etterkrigstidas sosialdemokrati var det klasseløse samfunn en målsetting. Man ville bryte forbindelsen med sosial bakgrunn og seinere skjebne i livet. Var du født fattig, måtte du ikke forbli det. I dag er det fortsatt sånn at hvis du kommer fra et hjem med dårlig økonomi, er sannsynligheten høyere for at du er sosialklient eller uføretrygdet som middelaldrende enn hvis du kommer fra et velstående hjem. Mønstrene av sosial ulikhet er relativt stabile, sier hun.

-  Er det noe positivt ved et klassesamfunn?

-  Det kan føre til at man har noe å strebe etter, man står på for å oppnå noe andre har. Knytter man klasse til økonomi, skal det selvfølgelig ikke være forbud mot å skaffe seg goder. Men hvis man later som om det er en rettferdig konkurranse, tar man feil. Det er en konkurranse der noen stiller med langt dårligere sjanser enn andre, sier hun.

Knud Knudsen mener folk ønsker at det skal være noen forskjeller, og at det klasseløse samfunnet ikke er et mål i seg selv.

-  De som jobber mye, tilegner seg kompetanse og er oppfinnsomme, skal belønnes mer. Men hvor store forskjeller vi egentlig trenger, er det ulike oppfatning om. Nordmenn er fortsatt innstilt på en viss grad av likhet, og mener ulikhetene ikke bør være for store. Blir de det, engasjerer man seg og mener staten bør gripe inn, sier han.

-  DET FARLIGE MED klasseskiller, er når vi tror på dem som eneste realitet, sier Christine Schjetlein, psykoterapeut og forfatter av boka «Rik som fanten. Kunsten å strekke penger uten å strekke deg».

-  Hva ønsker vi å oppnå når vi ser på medmennesker som klasser? Ser vi noe mer enn vår egen forutinntatthet? Vi er komplekse og stadig i forandring, og jeg er imot å dele ut merkelapper på folk. Det skaper bare avstand, sier hun.

Boka Schjetlein har skrevet sammen med journalist Aud Dalsegg handler om kunsten å leve godt på lite og hvordan tenke økonomi når du knapt har penger.

-  Alle kan ha perioder med lite penger. Virkeligheten er at penger kommer og går, så utfordringen er hvordan vi forholder oss til disse svingningene. Hvem er du når Rolexen forsvinner og kontoen er i minus? I omleggingen av økonomien trenger vi alle konkrete råd på både følelser og fakta.

-  Føler man at klassetilhørigheten forsvinner?

-  Ja, men våg heller å kjenne etter hva som dypest sett er verdifullt for deg. Kjærlighet og ro kan ikke kjøpes, men prioriteres. Å være rik handler ikke bare om penger, men også om å ha kontakt med egne følelser. I mitt arbeid med mennesker ser jeg at alle kan slite med pengeproblemer, fra dem som tjener millionen til fattige frilansere.

Schjetlein vet også mye om å streve seg igjennom skiftende faser. I sitt eget økonomiske liv har hun godt fra å være godt gift, til skilt og tatt nye steg som selvstendig næringsdrivende.

-  Klasser definerer noen som tapere og andre som vinnere. Men vi er alle vekslende svake og sterke på ulike livsområder. Når vi aksepterer at vi er både-og, er vi utenfor alle båser, sier hun.

JOHN BRENDMOES mobil ringer. Det er sønnen Sander (13) som ringer fra Miami og forteller at han akkurat har tapt dagens tenniskamp.

-  Men er du fornøyd med spillet ditt? Ja, da var det bra spilt! konstaterer pappa til den andre siden av jordkloden.

Da familien på fem reiste ut for å oppleve verden, visste de ikke at bare fire av dem skulle være med hjem. Pappa og Sander er tennisfrelste og i Argentina møtte de Guillermo Vilas, Sør-Amerikas store tennislegende. Sander ville trene mer med ham, og ble med Vilas til Buenos Aires, mens resten av familien reiste videre.

-  Det har ikke vært bare lett, sier Hanne.

-  Har dere fått negative reaksjoner?

-  Ja. Jeg er lei av folks fordømmelser, og Sander er veldig klar på at det dette han vil. Det viktigste for oss er at han har det moro og har lyst til dette, sier John.

-  Hva hvis han ikke liker det en dag? spør Synne.

-  Da vet han at han bare kan slutte og komme hjem med første fly. Vi er privilegerte som har råd til å la ham drive på med det han helst vil. Sander har en egen norsk lærer, og han får oppfylt en drøm, drømmen om å spille tennis og kanskje en dag bli tennisstjerne.

SYNNE (9) HAR FUNNET fram fotoalbumet og grøsser over slanger og annen middagsmat.

-  Barna har fått så mange opplevelser - opplevelser de ikke kan tilegne seg på skolebenken. Og det er menneskene de har møtt som har gjort størst inntrykk, sier Hanne.

-  Som da vi fløy med luftballong i Sør-Afrika, sier Synne.

-  Vi blåste rett over et slumområde og bestemte oss for at der ville vi lande. Så krasjet vi i et tre og Synne ramlet ut, men under oss sto det flere hundre mennesker og tok henne imot. Etterpå sa Synne: «Hva ville skjedd hvis det hadde kommet en luftballong med afrikanere og landet på Bekkelaget? De ville kanskje endt i fengsel», sier John.

Etter å ha opplevd landsbyens gjestfrihet, dro familien videre med bil. Et stykke unna lå et stort shoppingsenter. De stoppet, kjøpte en lastebil, fylte den til randen med mat, leker og sanitærutstyr og reiste tilbake til landsbyen og leverte alt på skolen. Landsbyen er blitt familiens fadderbarn.

-  Tenker du over at du lever som overklasse?

-  Nei, jeg tenker heller at jeg er veldig privilegert, og hvis helsa holder, er jeg verdens heldigste mann. Jeg vet at vi lever som bare et fåtall kan, og det gjør meg litt ydmyk.

-  Hva er den største forskjellen på livet ditt før og nå?

-  Det er mange, men kanskje det at jeg kan unne meg hva som helst. Jeg kan spise sunt, fråtse i de beste grønnsaker og ferskpressede juicer. Da jeg hadde en fast lønning som skulle holde hele måneden, måtte jeg tenke på hva jeg kjøpte. Faren min var striks sånn: Da jeg flyttet hjemmefra, måtte jeg klare meg selv. Og jeg har lært litt om livets budsjetter. Det er fantastisk å kunne velge fra øverste hylle, men også urettferdig. Alle burde ha råd til trygge, sikre biler og riktig, sunt kosthold.

-  Tenker du mye på at ikke alle har like mye å rutte med?

-  Bakgrunnen min former nok tankene mine. Det er rett og slett unødvendig at vi har reell fattigdom i et rikt land som Norge. Og så gjør det mye at jeg har reist og møtt så mange mennesker. Vi har sett mye rikdom og enda mer fattigdom. Og vi har sett masse glede og åpenhet. Det er ikke sånn at hvis du er veldig rik, da er du lykkelig. Det kan være tvert imot. Kanskje var det enkle livet vi alle burde leve, sier John.

I BERGEN er middagen ferdig. Billig og god.

-  Jeg tok klassereisen feil vei. Jeg hadde et godt liv, kanskje typisk middelklasse. Jeg fikk tre barn og klarte meg fint. Da jeg ble syk, raknet alt. Da var jeg ikke lenger verdt noe for samfunnet. Det var en merkelig og vond følelse.

Anette har røde kinn og vannglass i hånda. Hun liker ikke å snakke om dette. Det gjør henne utslitt. Men hvis ingen snakker om det store tabuet, å være fattig i dagens rike Norge, vil det aldri bli noen bedring.

-  Det verste ved å være fattig er den sosiale isolasjonen. Jeg kan ikke ta bussen, for det koster penger. Telefonen måtte jeg stenge. Det samme med TV-en. Jeg hadde ikke råd til aviser eller Internett. Jeg satt der som en idiot i et skall og når jeg traff vennene mine, hadde jeg ingenting å snakke om. Heldigvis har jeg fantastiske venner som har hjulpet meg mye. Men det er grenser for hvor mye en venn orker å ta imot av min elendighet. Derfor har jeg vært nøye med ikke å belaste dem for mye med alle bekymringene.

Det er ikke morsomt alltid å være den som må ta imot hjelp. Anette har malt leiligheter, passet katter og vannet blomster som gjenytelse for alt hun har fått. Og hun har ofte sagt nei til å låne penger når hun vet at hun ikke kan betale tilbake.

-  Nå er jeg på vei ut av dette hullet som er fattigdom, men det tar tid. De ubetalte regningene er fortsatt altfor mange, og det vil sikkert ta et par år til før jeg har gjort opp for meg. Men jeg er stolt av at jeg aldri har fått inkassokrav, sier Anette.

For to år siden traff hun mannen hun nå er gift med. Hennes store støttespiller. Hun studerer spesialpedagogikk på Høgskolen i Bergen og ønsker å jobbe med mennesker som har det vanskelig når eksamen er avlagt om et halvt år. Hun er nå pressetalskvinne i Aksjonsgruppen Sosial Nød i Bergen og er med i politisk verksted i Robin Hood Huset.

-  Jeg har vært åpen om min situasjon overfor barna mine. Jeg har informert skolen og deres venners foreldre. Rykter kommer når man prøver å holde noe skjult, og barna mine skulle slippe å høre hvisking om moren sin i gangene. Det har gått bra, men det vil ta mange år før de vil kunne forstå hvorfor mamma ikke kunne passe på dem. Det er forferdelig vondt å tenke på.

Familielykke: - Det er rett og slett unødvendig at vi har reell fattigdom i et rikt land som Norge, mener John Brendmoe.
Verden raste: Hun gikk fra å ha lederjobb, samboer, og tre barn til å bli sosialklient som bodde på hospits. Anette Hellevik mener hun ble fattig fordi hun ble kreftsyk.
På nedre trinn: - Det er aldri lysten, men tilbudene som bestemmer hva vi spiser, sier Anette (t.h.) og Vigdis på Robin Hood Huset i Bergen.
På vei opp igjen: - Nå er jeg på vei ut av dette hullet som er fattigdom, men det tar tid. De ubetalte regningene er fortsatt mange, sier Anette Hellevik.
Sofakos: - Jeg tenker at jeg er veldig privilegert. Jeg vet at vi lever som bare et fåtall kan, og det gjør meg litt ydmyk, sier John Brendmoe. Til venstre familiens hushjelp.
På øvre trinn: - Jeg ble rik uten noen som helst utdanning eller tanke på rikdom, sier John Brendmoe, her med kona Hanne og barna Synne og Sivert i villaen på Nordstrand i Oslo. Brendmoes formue er anslått til rundt 100 millioner.