I et fengsel av underutvikling

Høy spedbarnsdødelighet, ødeleggende sykdom, knugende fattigdom. Dette er livet til urfolket i Amazonas slik det hylles av Survival.

Nylig ble det kjent at en ukjent indianerstamme i Amazonas var oppdaget. I denne artikkelen retter frilanseren Rob Johnston, som selv har vokst opp blant urfolk på Papua New Guinea, skarp kritikk mot urfolksorganisasjonen Survival, som mener at folkegruppen bør fortsette å leve uten kontakt med omverdenen.

I SLUTTEN av mai viste medier over hele verden bildene av den «uoppdagede» stammen i Amazonas, tatt fra et lavtflygende helikopter som sirklet over urfolkets leir nær grensen mellom Brasil og Peru. Etter de første overflygningene forsvant folkene inn i skogen. Da helikopteret returnerte var mennene malt i rødt og skjøt pilene sine opp i luften.

En typisk reaksjon i diskusjonsgrupper på nettet var: Hvorfor fly over dem hvis de er redd for verden utenfor? Ifølge Survival International, en organisasjon som påstår de støtter og beskytter urfolk, skyter folkegruppen pilene sine for å overleve som folk. 

Det virker nå som det forekommer en bevisst handling for å skape frykt, mistenksomhet og fiendtlighet mot omverdenen innad i stammen. Men nettopp den typen fiendtlighet har skapt store problemer for urfolk tidligere. Vold mot utenforstående, enten de er misjonærer, driver hogst eller med veldedighet, har ofte vært myndigheters unnskyldning for å gå inn med hard hånd og massakrere urfolk og stjele landområdene deres.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SURVIVAL INTERNATIONALS politikk er mer enn bare villedende. Bak deres varme ord om selvbestemmelse og urfolks rettigheter, viser litteraturen deres at fiendtligheten til den moderne verden kommer fra organisasjonen selv, ikke urfolkene.

I pamfletten How Progress Can Kill: How Imposed Development Destroys the Health of Tribal Peoples, vises det romantisk synet på fattigdom på hver side. Visstnok er det bare masaiene i Afrika som klarte å «unngå markedsøkonomien» som er lykkelige og friske. Det samme gjelder stammer som «lever på sitt eget land og spiser tradisjonell mat».

Og der dukker jammen også den velkjente klisjeen opp: «disse folkene er kanskje fattige i materiell forstand, men rike på så mange andre måter».

AVISEN THE SUN i Storbritannia siterer Miriam Ross, en av Survivals «spesialister på ukjente stammer», som synes å mene at livet i en slik uoppdaget stamme er litt som hippienes Shangri-La:

I et fengsel av underutvikling

«De lever i fellesskap og anerkjenner ikke ledere ... en jeger deler kjøttet han har skaffet med venner og familie». Livet deres er ikke det spor vanskelig: «Det tar mindre enn fire timer daglig å tilfredsstille alle de materielle behovene ... da gjenstår masse tid til fritid og sosiale aktiviteter», sier Ross. Kvinnene jobber på åkrene med å høste planter til mat og samle larver til bordet.

En liten bekymring for Survival er likevel de gjentatte krigene mellom stammene, som fører til at mennene slaktes i stort omfang.

Survival er likevel sterke tilhengere av den «sunne» livsstilen og skryter av at «livslengde og barnedødelighet ikke er så ulik den vi hadde i Europa for noen hundre år siden».

AT EN ORGANISASJON kan skryte av barnedødelighet på 40-50 prosent og forventet livslengde på 35-40 år, demonstrerer en svimlende forakt for menneskene de er ment å hjelpe.

Hvis de har kontakt med omverdenen, frykter Survival at befolkningen kan bli vant til rent vann og regelmessige måltider: Amazonas-folket kan komme til å spise for mye salt og junkfood og bli overvektige.

De kan komme til å like brennevin, sigaretter, sukker og få hull i tennene, de kan til og med ende opp med å gå med hettegensere!

DET ER SANT at mange møter mellom «ukjente» folkegrupper og verden utenfor har endt med katastrofe, selv om de fleste av Survivals eksempler er flere ti- eller hundreår gamle. Inngrep fra misjonærer, gruve- og tømmerselskaper kan ende med massakre, sykdom og tilintetgjørelse av urfolk. Men det behøver ikke skje.

Det finnes faktisk alternativer til å stenge folk inne i fattigdom.

PAPUA NEW GUINEA: Forfatteren som ung gutt sammen med en mann fra Chuave-stammen under en årlig samling i 1966. Foto: Privat
PAPUA NEW GUINEA: Forfatteren som ung gutt sammen med en mann fra Chuave-stammen under en årlig samling i 1966. Foto: Privat Vis mer

Survival anslår at litt under halvparten av verdens «uoppdagede urfolk» finnes i isolerte områder i hjertet av Papua New Guinea (PNG). Selv om det er langt fra perfekt, kan Papua New Guinea tjene som et eksempel på at den første kontakten ikke behøver å føre til massakre og epidemier.

JEG VOKSTE OPP på PNG, på den østlige halvdelen av øya (den vestlige var okkupert av Indonesia). Etter andre verdenskrig administrerte Australia området som et av FNs tilsynsområder og forberedte uavhengighet. På 60-tallet var det fremdeles urfolk i høylandet som husket sin første kontakt med hvite folk.

Kanskje var det heldig at de opprinnelige områdene viste seg å ikke være lønnsomme for oljeutvinning og at det ikke var noe å hente på å utvinne gassreservene som ble funnet under regnskogen.

I tidligere tiår, spesielt mellom 1900 og 1920, var det en rekke voldelige episoder mellom urfolk og hvite. Misjonærene, oppdagerne og gruvearbeiderne ble møtt med vold, og det tok mange år med «fredelig inntrengning» før mistenksomheten avtok.

Australske myndigheter fulgte en fornuftig og opplyst linje som tillot urfolkene å utvikle seg i sitt eget tempo. De stanset inngrepene fra misjonærene og gruveselskapene, satte opp handelsstasjoner og ventet på at urfolkene skulle nærme seg.

I MOTSETNING TIL det Survival tror, er ikke urfolk idioter. De har alltid hørt mye om hvite fra andre folk. De vet at «den hvite manns medisin» gir bedre behandling mot en del lidelser enn shamanens. De kjenner verdien av metallredskaper og fyrstikker - enkle gjenstander som kan bety forskjellen på sult og overlevelse.

De vet at livet er hardt og ikke fullt av «fritid og sosiale aktiviteter» slik Survivals eksperter mener.

De vil selvfølgelig forhindre at kvinnene mister livet under fødsler, unngå at halvparten av barna dør i løpet av de første to leveårene, og ønsker at utenforstående skal stanse de brutale krigene mellom folkegrupper som ofte begynner med et uhell men som så eskalerer på grunn av krav om hevn.

De forstår raskt verdien av sykdomsbekjempelse, som vaksiner eller utryddelse av malaria.

HVIS DEN INNLEDENDE kontakten ivaretas på en fornuftig og forsiktig måte, kan urfolk ha stor nytte av verden utenfor. Mine foreldre jobbet over hele PGN med australsk-finansierte prosjekter som startet klinikker, skoler og lærte folk å dyrke avlinger som ga dem mulighet til å kjøpe det de trengte utenfra.

Urfolkene tok entusiastisk i bruk nye landbruksmetoder og nye inntektsmuligheter. Som foreldre overalt vil de ha et bedre liv for sine barn og ønsker utdanning velkommen.

AKKURAT SOM vanlige mennesker, ikke eksotiske zoologiske skapninger, innser urfolk fordelene som finnes i verden utenfor, men må få lov til å tilpasse seg i sitt eget tempo. Tvungen isolasjon - bare for å bli fotografert fra luften av nedlatende vestlige øko-aktivister - er like lite velkomment som tvunget assimilasjon.

Denne artikkelen sto opprinnelig publisert i nettmagasinet Spiked, og er oversatt og bearbeidet av Magasinets nettredaksjon. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på

e-post.

FIENDSKAP: Konflikt er ikke veien å gå. Urfolk innser fordelene som finnes i verden utenfor, men må få lov til å tilpasse seg i sitt eget tempo, mener Rob Johnston.
- ER IKKE IDIOTER: De fleste urfolk kjenner verdien av metallredskaper og fyrstikker - enkle gjenstander som kan bety forskjellen på sult og overlevelse, mener forfatteren.
HAR SKAPT VOLDSOM DEBATT: Har utenforstående rett til å dra inn i områdene til indianerne i Elvira?