I fars navn

Da det stormet rundt Thorbjørn Jagland, Jan Erik Langangen og Ragnar Fagereng i media, ble livet til barna deres endret for alltid.

THORBJØRN JAGLANDS SØNN ANDERS presenterer seg helst uten etternavn. Det samme gjør Cathrine Fagereng, datteren til tidligere Bergens-rådmann Ragnar Fagereng. Hun føler fortsatt at det er noen som vil henne vondt der ute. Jan Erik Langangens datter Siri har opplevd å bli konfrontert med hvem faren hennes er i jobbintervjuer. Alle er ressurssterke og har klart seg bra. Men det er ingen selvfølge.{ndash}Det var selvfølgelig tungt da pappa måtte gå av, men jeg går ikke rundt og tenker på det. Jeg er bevisst flink til å «glemme», sier Anders Jagland (25) {ndash}Ungdomstida er nok den verste tida å oppleve at en forelder blir hengt ut i all offentlighet. I denne alderen er man omgitt av folk som følger med i nyhetene, sier barnepsykiater Elizabeth Jareg i Redd Barna.Foreldrene er vanligvis våre første forbilder. Hvordan går det med den statusen når du daglig ser og hører negative ting om dem, og til stadighet må forsvare dem overfor andre?{ndash}Tillitsforholdet kan bli skadelidende. Og man kan også oppleve en slags fremmedgjøring, sier Jareg.Også Helen Christie, direktør for Regionsenteret for barne- og ungdomspsykiatri i Oslo, mener barn utsettes for en stor belastning når en av foreldrene blir negativt eksponert i media. {ndash}Barnet blir ikke assosiert med bare å være seg selv, det blir mer sønn eller datter av. Man er opptatt av å få en bekreftelse på egen identitet, men så er det plutselig ikke deg folk ser. De ser moren eller faren din, sier Christie.{ndash}Positiv oppmerksomhet kan raskt snus til noe negativt. Fra å være stolt av å ha en kjent mamma eller pappa, vil man plutselig ikke bli forbundet meddet de har gjort. Det er nok de færreste forberedt på. {ndash}JEG ER BLITT mye mer skeptisk som person. Til tider er jeg helt paranoid {ndash} nesten til det komiske. Jeg føler at det er noen der ute som følger med på alt jeg gjør. Noen som vil meg vondt. Cathrine Fagereng (25) var 17 år da tilværelsen endret seg drastisk fra den ene dagen til den andre. Med ett var hennes familie riksdekkende førstesidestoff under tittelen «Rådmannssaken i Bergen». {ndash}Når jeg hører det ordet nå, tenker jeg først og fremst at jeg er glad det hele er over. Skjønt over... Det er utrolig hva folk husker. «Rådmannssaken i Bergen» er antakelig en av de mest omtalte straffesakene i Bergen i 90-åra. Ny i byen og på skolen, ung og pubertetsusikker, midt i etablering av nye vennskap måtte Cathrine forholde seg til at hennes far, tidligere rådmann Ragnar Fagereng, i 1996 ble tiltalt og dømt for en rekke straffbare forhold i byretten. Avisarkivene i de største avisene i Norge inneholder over 600 artikler om saken. I 1998 ble Fagereng frifunnet i lagmannsretten, og i år 2000 fikk han oppreisning i form av en erstatning. Da hadde han dessuten fått ny jobb som direktør ved Handelshøyskolen i Bergen. {ndash}Men det var det ingen som brydde seg om. Saken fortsatte å hete «Rådmannssaken», til tross for at den ikke hadde noe å gjøre med pappas jobb, sier Cathrine. Som fortsatt sliter med konsekvensene av den negative oppmerksomheten som ble faren til del. {ndash}Noen morgener tenker jeg at «i dag skal jeg rope ut navnet mitt høyt og tydelig». Men når det kommer til stykket, klarer jeg det ikke. Selv om man egentlig skal være stolt av hvor man kommer fra, har jeg fortsatt store problemer med å si etternavnet mitt. Jeg pleier å mumle det, sånn at ingen skal få det med seg. ANDERS JAGLAND (25) prøver også å unngå å presentere seg med etternavn. {ndash}Folk blir liksom så rare. Jeg er ikke flau over etternavnet mitt, men jeg ser an hvem jeg har foran meg. Som oftest kan jeg dele dem inn i to kategorier: De som spør hvorfor pappa mener det eller det. Og de som spør hvordan det går med ham. Anders har tatt seg en time fri fra IT-studiene for å snakke med Magasinet om det å være sønnen til en av Norges til tider mest utsatte politikere. Han har mange historier om hvordan han har måttet svare for farens politiske standpunkter og utspill. {ndash}Jeg pleier å spørre hvorfor de kommer til meg med det. Jeg er jo ikke faren min.Da Anders ble slått ned på byen for fire år siden, gikk spekulasjonene om hvorvidt motivet var politisk. Anders understreker at dom har falt i saken, og at alt tyder på at han var offer for blind vold. {ndash}KOMMENTARENE VAR VERST, sier Siri Langangen Robertson (28) bestemt. {ndash}Ennå hender det at folk prøver å unngå meg. De har kanskje slengt ut av seg noe for mange år siden, uten å si unnskyld etterpå, og så tenker de vel at jeg ikke liker dem på grunn av det de sa. Da har de jo for så vidt rett, for jeg klarer ikke helt å glemme.Siri var ti år da faren ble konsernsjef i Storebrand og «kjendis». Da faren etter den såkalte Skandia-saken brutalt ble degradert fra suksessfull næringslivsleder til fiasko med fallskjerm, var hun 17 år. Siri unngikk i størst mulig grad avisoppslagene. Kommentarene fra skolekamerater måtte hun imidlertid takle.{ndash}En i parallellklassen sa til meg at «det er faren din sin feil at vi har tapt masse penger». I dag ville jeg forsvart meg og sagt at jeg ikke hadde noe med det å gjøre, men den gangen ble jeg helt stum og tenkte bare «Å, så fælt».Farens fallskjerm ble også plagsom for Siri. {ndash}Han fikk en slags avtale om etterlønn, inntil han fikk seg ny jobb. Men alle var overbevist om at vi ble kjemperike. Det var mye stygt som ble sagt i den forbindelsen.Siri vrir seg i sofaen på Frogner-kafeen. Enkelte ting er fortsatt vanskelige å snakke om. {ndash}«Du har hele fitta full av penger,» var det en som sa til meg på en fest en gang. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan noen klarer å si noe sånt til et menneske. Jeg hadde aldri gjort det, i hvert fall.{ndash}Jeg tror folk flest, på skolen og sånn, syntes det var ekstremt vanskelig å vite hvordan de skulle forholde seg til meg, sier Cathrine.{ndash}Skulle de late som ingenting, eller skulle de si noe? Cathrine foretrakk det første. {ndash}Jeg tror ikke jeg hadde orket at noen hadde lagt armen rundt meg og spurt hvordan det gikk. ELIZABETH JAREG SIER MEDIA stadig går lenger i å grave i folks fortid. Da kan det fort dukke opp ting fra fortida som en forelder aldri har fortalt sitt barn. {ndash}Det kan gi barnet en følelse av at mor eller far er en annen enn man trodde. Det er en vanskelig følelse.{ndash}Det er veldig viktig at barna fort blir gitt en forklaring som de kan forstå, sånn at de ikke blir overrumplet av informasjon fra andre, sier Helen Christie. En naturlig reaksjon fra barnet vil være å bli sint på forelderen fordi han eller hun har gjort noe som gjør at familien kommer i offentlighetens lys. Spesielt hvis det dreier seg om noe kriminelt og skambelagt, mener Jareg.{ndash}Samtidig er barnet kanskje bekymret for forelderen sin. De ser at han eller hun virker deprimert. Fordi barn ofte er redde for å belaste foreldre som de ser har det vondt, vil de sjøl kanskje reagere med å holde sine problemer for seg selv, sier Jareg. Hun er redd for at slike erfaringer kan ha livsvarige konsekvenser for enkelte barn.{ndash}Særlig i forhold til dette med tillit, både til egne foreldre og til verden generelt. I visse tilfeller kan de utvikle et slags trauma. Vi har dessuten sett både i Norge og i utlandet at slike saker kan ha en svært vond utgang. Jareg har fulgt Kelly-saken i Storbritannia nøye. Våpenekspert David Kelly var mannen som av regjeringen ble utpekt som kilden til BBCs reportasjer om at Tony Blairs regjering hadde «spritet opp» våpeninspektørenes rapport fra Irak. Kelly tok sitt eget liv mens saken pågikk. {ndash}Kellys barn var riktignok voksne, men de hadde det utvilsomt veldig vondt. Selv om utfallet heldigvis sjelden er så ille, vet vi lite om hvor mange av dem som havner i en slik situasjon som faktisk har vært på randen av å ta sitt eget liv. Vi må dessuten huske at barna bærer med seg erfaringen resten av livet, lenge etter at oppstyret har lagt seg. {ndash}BARE ÉN GANG har jeg satt foten ned, sier Cathrine.{ndash}Jeg satt på første benk på en forelesning her i Bergen. Vi var vel 300 studenter i salen, da foreleseren bestemte seg for å bruke «Rådmannssaken» som eksempel på et eller annet. Han kom med så mange ufine hentydninger at jeg ikke klarte å la være å oppsøke ham etterpå. Han sa unnskyld, men for meg var skaden allerede skjedd. Det satt mange andre i den salen som visste hvem jeg var.Siri Langangen Robertson har opplevd å bli konfrontert med hvem faren er i jobbintervjuer.{ndash}Noen ganger har tonen i spørsmålet vært skikkelig ubehagelig. Sånne situasjoner gir deg ikke spesielt lyst til å ta jobben etterpå. På den annen side har jeg også opplevd at det blir stilt urealistiske forventninger til meg fordi jeg er datteren til Jan Erik Langangen. De tror liksom at jeg skal komme inn og ordne opp fra første dag. En gang ble jeg solgt inn av et hodejegerfirma som «datteren til Langangen». Da jeg fikk vite det, ble jeg ganske sint. {ndash}Det er vanskelig å være anonym i Norge, sier Elizabeth Jareg. {ndash}Vi har omtrent en tredjedel av Londons befolkning her. «Alle kjenner alle». Som skotte synes jeg det virker som om alle er i slekt. Det burde kanskje tas mer hensyn til at det er vanskelig å være anonym i et slikt samfunn. {ndash}Til stadighet å måtte svare for sine foreldres standpunkt, meninger eller gjerninger er vanskelig nok. Når anonymiteten i tillegg blir brutt, og privatlivet invadert og eksponert, vil det kunne vekke ganske mye angstfølelse hos et barn. Det klarer ikke å spise, blir rastløs, vil ikke gå ut, vil ikke leke med sine kamerater... Hos noen kan den tilstanden bli varig, sier Jareg.{ndash}Forholdet mellom barnet og foreldrene kan bli styrket når noe sånt skjer, sier Christie. {ndash}Familien kan bli mer sammensveiset. Dessuten blir barnet bevisst på hvilken påkjenning det er å være en kjent person og vil dermed kunne gjøre valg for sitt eget liv. «JEG HAR ALLTID vært veldig stolt av ham.» Anders, Siri og Cathrine sier alle det samme om faren sin. Ingen av dem ville krevd at foreldrene skulle velge en annen karriere. {ndash}Det er klart at da det sto på som verst, så ønsket jeg at han hadde valgt annerledes. Men jeg har aldri vært sint på ham, bare veldig stolt over at han har realisert drømmer og visjoner, sier Cathrine.{ndash}Han har alltid stått på veldig, søkt utfordringer og helt sikkert fått mange tilbakemeldinger om at han har gjort en bra jobb. Derfor skjønner jeg at han valgte slik når han fikk sjansen. Samtidig tror jeg at han hadde valgt litt annerledes om han hadde fått muligheten på nytt. Han forsaket jo veldig mye. Det ble veldig liten tid til familien {ndash} han reiste og opplevde, men nesten aldri sammen med oss, sier Siri Langangen Robertson.{ndash}Pappa trenger å ha familien rundt seg som støtte. Husk at han har vært utsatt for jevnlig press hver eneste dag i ti år. Vi har måttet ta oss av mange vanskelige ting, men jeg ville aldri ha byttet med noen. Det har ikke vært et jævlig liv, liksom. Dette er ei bakside av en medalje som jeg tror alle kjendiser kjenner til, sier Anders Jagland. IFØLGE JAREG VIL også forhold i en familie forut for at mor eller far havner i offentlighetens lys, ha mye å si for livet videre. Gjensidig støtte og tillit er viktig.{ndash}Det aller viktigste er at foreldrene snakker helt sant til sitt barn. Når sønnen eller datteren har lest eller hørt ting, er det viktig å få svar. Det er ikke alltid media har hele sannheten om en sak, men det er heller ikke alltid man har lyst til å snakke om alt. Da tror jeg det klokeste er å si akkurat det: «Vet du hva, alle har lov til å ha hemmeligheter, og dette har jeg ikke så lyst til å snakke om.» En strategi om hva familien skal gjøre når journalister kommer til huset, eller fotografer følger etter for å få bilder, er også lurt å ha, mener Jareg. Som understreker at barn faktisk har soleklar rett til beskyttelse mot slike overtramp etter konvensjonen om barns rettigheter.{ndash}Når vi henger ut en offentlig person, gjør vi ham til noe fremmed, til noe ulikt oss. Går det oppover med denne personen, lager vi hjemme-hos-reportasjer, for at alle skal se hvor mye han likner oss, sier Christie. Hun mener det er viktig at lærere og foreldre til skolekamerater snakker med barna rundt og får dem til å identifisere seg med barnet som opplever at mor eller far er i media hele tida.{ndash}Det er viktig å få normalisert livet fort. At fotballen, vennekretsen, skolen blir som det var før avisene begynte å skrive negativt. Jeg tror mange barn som opplever dette, føler seg alene, sier Christie. {ndash}JEG HUSKER SPESIELT én episode. Jeg skulle til byen og møte noen venninner. Utenfor døra sto det tett av journalister og TV-folk. Jeg sto lenge innenfor døra og nølte, før jeg tok mot til meg og gikk gjennom mengden, forteller Cathrine Fagereng. Telefonen var heller ingen venn i denne tida. {ndash}Noen journalister ringte og innledet med «Hei, Cathrine. Hvordan har du det?». Akkurat som jeg kjente dem. Da ble jeg kvalm. {ndash}Jeg kom intetanende hjem fra skolen en ettermiddag. Plutselig sto flere pressefolk foran meg. De skremte meg {ndash} vi hadde hatt innbrudd to ganger på kort tid, og jeg trodde selvfølgelig ikke at de var journalister, forteller Siri Langangen Robertson. {ndash}De som skal formidle nyheter, bør konsentrere seg om det. Ikke drive med sånt Se og Hør-surr. Da pappa ble statsminister, spurte VG meg om det førte til at det ble mange dyre reiser på meg. Sånt er med på å fjerne fokus, mener Anders, og legger til:{ndash}Mange sier til meg at de synes det er håpløst hvordan pappa er blitt behandlet. Det er greit når det går på sak, men når det blir personlige angrep, da er situasjonen en annen. Både Cathrine og Anders mener å ha opplevd at familien har kommet styrket ut av vanskelighetene. At samholdet har blitt sterkere. Siri opplevde at foreldrene ble skilt.{ndash}De ble separert i slutten av 1994. Det er vel ingen tvil om at saken var en belastning for forholdet deres. For min del hjalp det ikke akkurat at Se og Hør ringte og sa de hadde sett navnet til faren min på ei postkasse på Frogner. Om jeg kunne bekrefte at moren og faren min skulle skilles? Jeg satt i kjellerstua sammen med ei venninne og hadde ikke spesielt lyst til å kommentere noe som helst. Da sa de at hvis jeg ikke sa noe, så ville de skrive det uansett. ANDERS JAGLAND ER født inn i en familie hvor far allerede var en offentlig person. For ham er det vanskelig å si hvordan han selv ville utviklet seg dersom Thorbjørn Jagland hadde vært en ukjent mann. For Cathrine og Siri er det lettere å se de direkte konsekvensene av det de har opplevd som døtre av noen som ufrivillig havnet i et mindre flatterende lys.{ndash}Når du er 17 år, skal du jo helst være på byen og ha det morsomt. Jeg var også på byen {ndash} etter hvert. Men den første tida var jeg hjemme fra skolen. De skjønte hvorfor, for å si det sånn. Og under den ene rettssaken reiste jeg til USA i tre måneder. Seinere dro jeg til Australia i to og et halvt år. Jeg fikk veldig trang til å komme lengst mulig bort, til et sted der jeg slapp å tenke på hvem jeg er. Jeg har som sagt blitt ekstremt skeptisk. Jeg bruker mye energi på å analysere mennesker: Hva tenker de? Hva vil de?. Men jeg prøver å slutte med det, for man blir jo gal i hodet av mindre, sier Cathrine. SIRI LANGANGEN ROBERTSON VALGTE OGSÅ å reise utenlands i en periode. Ikke bare på grunn av alt som skjedde hjemme, men oppmerksomheten medvirket til at hun tok et år som utvekslingsstudent i USA.{ndash}Jeg var ikke akkurat noen sprudlende person den gangen, forteller Siri. {ndash}Jeg ble veldig alvorlig, skeptisk og litt for fort voksen. I ettertid ser jeg at det som skjedde med pappa, også fikk konsekvenser for hvilke kjærester jeg valgte. Det ble veldig viktig for meg at de ikke hadde ambisjoner om å stikke seg fram. Mannen min er klart mer familieorientert enn opptatt av karriere. Akkurat det var ganske viktig for meg å få klarhet i da jeg traff ham, forteller Siri, som er gravid i femte måned. Hvis Siri eller ektemannen mot formodning noen gang skulle havne i offentlighetens søkelys, kan hun allerede nå fortelle at det eneste vi ville få vite, var alderen på barnet. FOR ANDERS HAR DEN største belastningen vært at mediefolk etter hans oppfatning er mer interessert i slipsfarger enn meninger, i dårlige talegaver enn verdiene en person står for. Mer interessert i saftige, private detaljer enn i fakta.{ndash}Jeg var inne på å velge journalistikken selv, jeg. Men så fant jeg ut at jeg ikke hadde lyst til å lage «sånne» saker om andre. Jeg ville skrive ting som gir mening, ikke sladder. Men dere journalister har vel kanskje ikke noe valg?I stedet for journalistikken har Anders valgt data {ndash} og politikk. Han er sekretær i AUF i Buskerud.{ndash}Du er ikke skremt av offentlighetens til tider ubehagelige lys?{ndash}For det første har jeg ingen planer om å havne i offentlighetens lys, for det andre er det viktig at folk fortsetter å være politikere. Hvis alle politikere som hadde hatt det vanskelig, skulle finne seg en annen jobb, hadde ikke framtidsutsiktene for demokratiet vært særlig lyse. Men jeg skjønner godt at mange ikke orker {ndash} du skal tåle å bli fotfulgt og at alt du sier, blir vridd på. Du blir ganske maktesløs. Jeg tror ikke vår familie er alene om å synes at pressen er mer pågående enn tidligere. Men du må liksom bare leve med det {ndash} det nytter jo ikke å ringe redaktøren i Dagbladet eller VG og be om «å få slutt på dette». Anders tar et øyeblikks tenkepause. {ndash}Jeg husker spesielt da pappa ble innlagt på sykehus, rett før han gikk av. En journalist fra din avis ringte på vårt hemmelige telefonnummer, og jeg tok telefonen. Han var ikke særlig hyggelig. Saken er oppgjort nå, altså {ndash} han ringte og beklaget to dager etterpå. Men det var ikke særlig ålreit.{ndash}Media må ta ansvar for at det de skriver, kan få langvarig effekt. De har rg et ansvar for disse barna, sier Helen Christie. AT PRESSEN ER BLITT MER interessert i private detaljer enn i fakta, er en påstand som ifølge førsteamanuensis Odd Raaum ved journalistutdanningen i Oslo er i drøyeste laget.{ndash}Selvfølgelig er dagens journalister interessert i fakta, men jeg er enig dersom påstanden er at interessen for privatlivet er økende. Dessuten er det jo blitt en påfallende stor interesse for følelser. Før var det stort sett idrettsfolk som fikk spørsmål om hvordan de følte det. I dag får alle det. Raaum tror at de fleste journalister eller redaktører vil si at en person som foretar seg noe som vekker offentlighetens interesse, selv må ta ansvar for konsekvensene overfor sine pårørende. {ndash}Journalist og redaktør må være så proffe at de tenker gjennom konsekvensene. Man må ha i bakhodet at hovedpersonen ikke er alene, men at noen uforvarende og uskyldig vil få slagskyggen.Ifølge Raaum er empati vektlagt i journalistutdanningen. Problemet blir å sette teori ut i praksis.{ndash}Det er jo når sakene brenner at den enkeltes innlevelsesevne settes på prøve. Da nytter det ikke med teori, mener Raaum.Cathrine og Siri spør ofte seg selv hvorvidt den de leser om, har barn.{ndash}Seinest under Tønne-saken, sier Siri.{ndash}Da tenkte jeg på sønnene hans. Jeg merker at jeg ofte tar den som blir hengt ut sitt parti. Jeg tenker at det ikke er noen vits i å tro det verste, eller at «han er sikkert kjempeflink, siden han er kommet så langt». Men de fleste tenker nok motsatt: at «de må jo ha det fra et sted, så det er sikkert sant», sier Siri.

    ronnaug.jarlsbo@dagbladet.no

<HLF>Ville bli journalist:</HLF> Anders Jagland - sønn av Thorbjørn Jagland - synes mediefolk er mer interessert i saftige, private detaljer enn i fakta. - Jeg var inne på å velge journalistikken selv, jeg. Men så fant jeg ut at jeg ikke hadde lyst til å lage «sånne» saker, sier han.
<HLF>Slitsomt:</HLF> - Ennå hender det at folk prøver å unngå meg, sier Siri Langangen Robertson (28), datter av tidligere konsernsjef Jan Erik Langangen.
<HLF>Dramatisk:</HLF> Cathrine Fagereng (25) var 17 år da faren hennes - tidligere Bergens-rådmann Ragnar Fagereng - ble etterforsket og dømt for flere straffbare forhold. Saken endte til slutt med frifinnelse og erstatning.
<HLF>Fra rettssaken:</HLF> Ragnar Fagereng, tiltalt for forsikringssvindel og falske politianmeldelser. Han ble seinere frifunnet. Foto: Oddmund Lunde