I gapestokken

Overivrige politikere og kunnskapsløse journalister. Skremmer de barnevernet fra å gripe inn overfor de barna som trenger det mest?

EN TIDLIG VÅRDAG I 2002: Innerst i Kvænangsfjorden, ti mil sør for Alta, ligger vesle Burfjord mellom fjellsider og fururabber. Inne på kommunehuset sitter sosialleder Marit Bogstrand (46) og legger siste hånd på en bunke dokumenter. De handler om et samboerpar med to små barn i et turbulent hjem. Helt siden det første barnet ble født, har sosialkontoret vært bekymret. Det har handlet om bråk og trusler, om rus og aggresjon fra barnefaren. I lang tid har de forsøkt å hjelpe mor, uten å nå fram. Etter mange måneder med vurderinger har de nå valgt å legge tilfellet fram for fylkesnemnda for sosiale saker. Der skal en jurist, to fagfolk og to lekdommere avgjøre om barna bør flyttes til et fosterhjem. En dramatisk avgjørelse om to barns framtid. Kommunen har for sikkerhets skyld innkalt en psykolog fra Tromsø, som har vært på besøk i to dager. Han har snakket lenge med mor, observert henne og barna hjemme {ndash} og gjennomført en IQ-test. Hans rapport er vedlagt dokumentene som Marit Bogstrand nå legger i posten. Hun vet at alle straks vil få vite det hvis nemnda vedtar å flytte barna. Hun vet at dette vil bli vanskelig.Men hun vet ikke hvor høyt det vil smelle.FREDAG 27. SEPTEMBER 2002: Både Dagsrevyen og TV2-nyhetene melder om sterke reaksjoner over hele landet, etter at 23-årige Svanhild Kristine Jensen blir fratatt barna fordi hun skåret for lavt på en IQ-test.Reportasjer i fjernsyn og aviser forteller at tobarnsmora nå plutselig er blitt stemplet som lettere psykisk utviklingshemmet, mens et opprørt bygdesamfunn samler inn underskrifter i protest.På TV2-nyhetene vurderer barne- og familieministeren å se på saken, mens stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo fra SV er i NRK-studio for å si at barnevernet bør forsøke andre tiltak i stedet for å skape konflikt med IQ-tester som dette. Stortingskollega Karita Bekkemellem Orheim mener at barnevernet bør slutte med IQ-tester. I «Redaksjon EN» ber Viggo Johansen seerne ringe et 829-nummer og si sin mening: «Skal IQ-tester kunne brukes i barnevernssaker?». De eneste vi ikke fikk se på tv, var barnevernet. Barnevernet hadde ingen kommentar, ingen annen historie. Bare taushetsplikt. DET VAR Marit Bogstrand som sa «ingen kommentar». Det var hun som fikk mailene, telefonene og tekstmeldingene med utskjelling og trusler etterpå. Det var hun som ble sittende hjemme og grue seg til å gå på butikken. Selv når hun gir sitt første intervju til Magasinet, ønsker hun ikke å bli fotografert. {ndash}Det var en skremmende og surrealistisk følelse å se saken havne i mediene på denne måten, sier hun til Magasinet. {ndash}Det var mange tanker som raste gjennom hodet mitt da jeg leste det første lokalavisoppslaget. Uansett hva jeg hadde sagt eller ikke sagt, tror jeg at de hadde valgt akkurat den samme måten å framstille saken på. Min jobb er å gjøre det som er best for barna. Likevel tenkte jeg: Kan jeg gå ut for å balansere bildet som er skapt? Eller vil alt jeg sier, bare gi mer vann på mølla?Først tre dager etter at saken første gang ble slått opp i en lokalavis, valgte kommunen å la sin advokat gå ut med mer bakgrunnsinformasjon. Det var for seint: Folket hadde for lengst felt sin egen dom.DE SISTE ÅRA har mange foreldre valgt å gå til mediene i sin kamp for å beholde ungene sine. Slik barnevernet praktiserer taushetsplikten, får journalistene sjelden se mer enn den ene siden av saken. Det hindrer ikke at mange av sakene slås opp. En rekke kilder både i barnevernet og i mediene sier til Magasinet at oppslag som Kvænangen-saken skremmer barnevernsansatte fra å gjøre jobben sin. Og ikke minst: De skremmer foreldre og slektninger fra å melde fra til barnevernet før problemene blir for store.{ndash}Det er helt klart at mange frykter journalistene. Det hender at barnevernsansatte som er i tvil, lar være å gjøre inngrep dersom de frykter at det kan bli en sak i mediene av det. Konsekvensen er at barna må leve med dårlige forhold lenger, sier Randi Haugland. Hun har lang erfaring fra barnevern og er nå prosjektleder ved barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling på Universitetet i Tromsø. Sjefredaktør i Dagsavisen, Hilde Haugsgjerd, bekrefter det samme bildet:{ndash}Jeg vet at medieoppslag som dette skremmer mange barnevernsansatte fra å gripe inn i saker der de selv mener de bør gjøre noe, sier redaktøren. I en kommentar i Dagsavisen kalte hun offentlighetens møte med Kvænangen-saken «en demonstrasjon av et usynlig barnevern, feige politikere og dårlig journalistikk».{ndash}Hvorfor var dette dårlig journalistikk?{ndash}Jeg forholdt meg mest til det jeg så på tv, og de sakene bygde bare på moren og hennes advokat. Alle som har arbeidet skikkelig med barnevernssaker, vet at den alltid har flere sider. Jeg sier ikke at barnevernet ikke gjør feil og ikke bør kikkes i kortene, men det som ble formidlet, var åpenbart bygd bare på den ene parten. I alle barnevernssaker bør en journalist øyeblikkelig stille spørsmålet: Er det flere momenter her? Det spørsmålet kom ikke fram på tv, sier Haugsgjerd.PROBLEMET ER IKKE at barnevernet griper inn for ofte. Problemet er at de griper inn for sjelden, mener barneombud Trond Waage. Irene (28) vet så altfor godt hva han snakker om. Hun vokste opp alene med en psykisk syk og voldelig mor til hun var 11 år gammel. Da rømte hun til faren på en annen kant av landet. Nå saksøker hun hjemkommunen for nærmere en million kroner, fordi barnevernet ikke grep inn.{ndash}Naboene ringte, skolen ringte, og til og med mors søster ringte inn bekymringsmeldinger til barnevernet. De dukket opp hjemme hos oss, men ble kastet på dør. Mor var rasende fordi noen blandet seg inn. Etter noen forsøk ga de opp. De ble oppringt på ny av folk som ba dem gripe inn, men alt vi fikk var økonomisk støtte fra sosialkontoret, forteller Irene til Magasinet. I dag er hun kronisk syk, men uten noen avklart diagnose. Leddsmerter og stadige feberanfall gjør det vanskelig å leve slik hun ønsker.Sosialsjefen i kommunen bekrefter overfor Magasinet at de nå samler inn vedtak og dokumentasjon fra denne saken. Saksbehandlerne arbeider ikke lenger i det offentlige, og sosialsjefen vil vente til han har en bedre oversikt over saken før han kommenterer den konkret.IRENES ADVOKAT, Erik Torall i ProJure Advokatfirma DA, opplyser at det samlede kravet mot kommunen er på 950000 kroner. Det endelige omfanget fastsettes etter rettens skjønn, men kravet omfatter både inntektstap, oppreisning og menerstatning.{ndash}Vi vil belyse hvor grensen går for uaktsomhet og når kommunen har plikt til å gripe inn, sier Erik Torall, som tidligere har ført flere saker for barnevernet og kjenner feltet grundig.Av hensyn til moren vil ikke Irene ha sitt eget navn eller hjembyens navn på trykk ennå. Søksmålet skal behandles i åpen rett, men saken er foreløpig ikke berammet.Irene opplevde daglig fysisk vold og grov kjeft. Hun ble nektet mat av moren, som blant mye annet led av bulimi. En sommer gikk Irene på epleslang for å skaffe seg mat. Andre ganger fikk hun spise hos venner. Da Irene nærmet seg tolv år, veide hun 29 kilo og fryktet for sitt eget liv. Først da tanten på nytt møtte opp personlig hos barnevernet og truet med å kidnappe niesen, ble Irene og moren innkalt til møte, ifølge Irene. Der spurte de jenta om hun ble slått hjemme. {ndash}Mor svarte for meg og sa ja. Og føyde til at det var hennes rett som mor å slå meg når det var på sin plass. Det var da de foreslo fosterhjem. Og det var da jeg reiste meg og forlangte å få flytte til far. Jeg hadde for lengst planlagt å rømme dit. Til fots, forteller Irene.«I CAN\'T STOP LOVING YOU. I won\'t stop loving you.» Phil Collins synger refrenget fra et sted oppe i taket på kroa i Burfjord. Han synger for grønne gardiner, burgunderrøde vegger, mørkebrune stoler og bord. Og en mann som har snudd stolen halvveis unna bordplata, en mann som lener seg mot den bratte seteryggen og tvinner fingrene i foldete never. {ndash}Vi hadde ikke noe valg, sier Jan Helge Jensen, faren til Svanhild. Det var han som kontaktet lokalavisa for å få stoppet fylkesnemndas vedtak. Som lot journalistene lese sakspapirene. Som opplyste at barnefaren nå hadde flyttet ut.Jensen er lærer på skolen i nabobygda. Han virker rastløs og urolig ved bordkanten. Han kjemper med nebb og klør mot fylkesnemndas dom. I februar skal ankesaken avgjøres i tingretten. {ndash}Denne saken kom foran både Israel og Irak på fjernsynet, vet du. Det var et enormt kjør den uka. Aviser, tv-kanaler og ukeblader var på telefonen. De kom hjem til oss, de kom hjem til Svanhild, noen av journalistene satte seg ned og snakket med oss i timevis. De kom tilbake flere ganger, de gjorde en grundig jobb. Jensen kikker ut av vinduet. Skumringen er mørkeblå.{ndash}Hadde det ikke vært for journalistene, hadde Svanhild vært alene nå. Uten ungene sine. De hadde vært i fosterhjem om vi ikke gjorde noe.KJELL TERJE RINGDAL er direktør og informasjonsrådgiver i PR-byrået McCann Informasjon. Den tidligere NRK-journalisten lever av å gi råd om mediestrategier og mediehåndtering.{ndash}Barnevernet er det området der norsk journalistikk har vært for jævlig, mener Ringdal.{ndash}Her er det paradoksalt nok de aller minste som rammes knallhardt av en journalists drøm om å forsvare «den lille mann» mot offentlige overgrep. På sosialjournalistikkens banehalvdel ligger det mange ødelagte liv, sier han til Magasinet. Som tidligere ansatt i sosialetaten i Sandefjord har Ringdal sett barnevernssaker på nært hold. En kveld måtte han som tilsynsfører bryte seg inn i en leilighet for å hente ut en gråtende, fire år gammel jente. Alenemoren var sørpe full. Barnevernet reiste sak om omsorgsovertakelse. Moren beholdt barnet sitt. For Ringdal er det vanskelig å si om det var rett eller galt.Når det kommer til mediehåndtering, mener Ringdal at barnevernet gjør alt galt.{ndash}Barnevernet i Norge bør snarest bli enig med seg selv om sitt forhold til massemedia. De taper mediesaker fordi de ikke har noen rutiner og håndterbare prinsipper, unntatt taushet, på dette området.Samtidig forstår ikke Ringdal hvordan journalister kan tro på enkelte av sakene de selv slår opp.{ndash}Som ellers i livet finnes det hederlige unntak og feilgrep, også i barnevernet. Men i all hovedsak er jeg bombesikker på at ingen barnevernskontor velger å kjøre rally mot uskyldige. Og dette tror jeg journalisten vet, innerst inne. Likevel blir det kjørt saker som ikke likner grisen. Hva gjør det offentlige med dette? spør PR-rådgiveren.DAGBLADETS SJEFREDAKTØR John Olav Egeland sitter i Pressens Faglige Utvalg, men er ikke umiddelbart enig i at pressen har slagside i sin dekning av barnevernet.{ndash}Når det gjelder barnevernsinstitusjoner, har norsk presse avdekket en lang rekke alvorlige overgrep opp gjennom åra. Når det handler om omsorgsovertakelser, er dette et av de aller vanskeligste områdene innen journalistikken. Området er sterkt personlig og preges av vanskelige kildeforhold. Dermed er kildekritikk helt avgjørende, men vi kan ikke unnta disse sakene fra den offentlige debatt. Det er ingen grunn til å tro at barnevernet begår færre feil enn andre offentlige etater, sier Egeland. {ndash}Barnevernet er dessverre en etat som er nærmest utilgjengelig, selv når den ene parten opphever taushetsplikten. I mange saker bidrar dette til at det er vanskelig å nå fram med fornuftig journalistikk på området.{ndash}Har journalister ansvar for å ta særlige hensyn til de involverte i slike saker?{ndash}Når det gjelder barna har vi det: Vær varsom-plakaten ble nylig skjerpet når det gjelder omtalen av barn og deres situasjon. Hovedvekten skal nå legges på de konsekvenser medieomtalen kan få for barnet, uavhengig om foresatte har gitt samtykke til omtale eller bruk av navn og bilde. Hovedregelen er fremdeles at barns identitet ikke skal røpes i familietvister eller barnevernssaker. NÅ KREVER FLERE at barnevernet må gå mer offensivt ut når saker havner i mediene.Terje Ogden er professor i psykologi ved Universitetet i Oslo og har tidligere ledet Barnevernets Utviklingssenter i Oslo. Han mener at barnevernet taper troverdighet blant folk med sin lukkethet.{ndash}Det er mulig å åpne opp i større grad enn det gjøres i dag. Fylkesnemndene for sosiale saker er oftest ikke forberedt på å presentere sine synspunkter, dilemmaer og vurderinger for offentligheten. En større åpenhet i flere saker ville styrket barnevernets legitimitet i befolkningen. Nå står de helt uten noen mediestrategi og holder seg langt inne på den trygge siden, sier Ogden. Han får støtte fra Dagsavisens redaktør.{ndash}Hvem skal tjene på et barnevern som er åpnere i mediene?{ndash}Først og fremst barn og foreldre, mener sjefredaktør Hilde Haugsgjerd.{ndash}Et åpnere barnevern gir foreldre og barn som kan trenge hjelp, et større innblikk i hva barnevernet gjør og står for. Publikums bilde av barnevernet skapes av mediene, og barnevernet trenger offentlighetens tillit. Da trenger de glimt inn i konkrete saker. Barnevernet kan ikke bare forholde seg til at de har taushetsplikt {ndash} de har også en plikt til å gi informasjon og gi kunnskap om hvilke kriterier de faktisk jobber etter.BARNE- OG FAMILIEMINISTER Laila Dåvøy er den øverste ansvarlige for barnevernet i Norge. Hun er enig med Ogden og Haugsgjerd.{ndash}Jeg ønsker en langt større åpenhet i barnevernet, og det tar vi opp i barnevernmeldingen som Stortinget skal behandle i høst, sier Dåvøy til Magasinet. {ndash}Jeg har ikke sett mye om mediene i den meldingen?{ndash}Det står ikke så mye direkte, men det er foreslått et par tiltak: Journalister kan få tilgang til å følge enkeltsaker i fylkesnemndene for sosiale saker {ndash} riktignok med noen avgrensninger {ndash} og flere vedtak fra disse nemndene kan legges ut på Lovdata for å gi innsyn i vurderingene som gjøres. {ndash}Har barnevernet en fungerende mediestrategi i dag?{ndash}Det finnes en strategisk informasjonsplan fra 1995. Den ble den gang tatt opp på seminarer med barnevernsledere i hvert fylke og pressens organer. Men den er moden for revisjon, og vi setter nå i gang arbeidet med en ny versjon, sier Dåvøy. {ndash}Hvilke konsekvenser får det når politikere går hardt ut mot barnevernet i mediene?{ndash}Det er svært uheldig, både fordi det gjør arbeidet vanskeligere for barnevernet, og fordi det gir falske forhåpninger om at politikere kan påvirke en sak som er under behandling. KVÆNANGEN er en liten kommune med sine 1450 innbyggere. Alle kjenner alle i kommunesenteret Burfjord.Marit Bogstrands nærmeste overordnede er gift med kvinnen som startet underskriftskampanjen mot barnevernets vedtak. Den samme kvinnen sitter også i oppvekst- og omsorgsutvalget i kommunen, sammen med faren til Svanhild Kristine Jensen. Båndene går tett på kryss og tvers, og barnevernslederen Marit Bogstrand kjenner dem alle godt.Hun visste at det ville koste å gjøre det hun og kollegene på sosialkontoret mente var riktig.{ndash}Når saken kom ut, var det ikke mye jeg kunne gjøre i forhold til bildet som mediene skapte. Men jeg visste med meg selv at barnevernsfaglig sett kunne vi ikke la være å sende denne saken over til fylkesnemnda. På Kvænangen barne- og ungdomsskole står Joel Greaker lent mot tavla i et tomt klasserom. Skoledagen er over. Han var Svanhilds klasseforstander i ungdomsskolen og har fulgt familien tett. Nå støtter han deres kamp helhjertet og er rystet over at noen vil ta barna fra hans tidligere elev.{ndash}En konsekvens av denne saken er jo at andre som kunne vurdert en bekymringsmelding, kanskje vil holde den litt tilbake. Jeg arbeider jo med barn og er selv i en posisjon til å sende bekymringsmelding. Men etter en sak som dette ville jeg nok tenke meg om både en og to og tre og fire og fem ganger før jeg sender en bekymringsmelding til barnevernet, sier læreren.«KOMMUNEHEKS på slakk line» er tittelen på boka Randi Haugland ga ut for to år siden. Den handler om barnevern i små kommuner, et felt der Haugland har lang erfaring, både som saksbehandler og leder. {ndash}Jeg kjenner folk som har sluttet i barnevernet etter mediesaker som den i Kvænangen, forteller hun til Magasinet. Men det handler om mer enn mediepress: Høyt arbeidspress og manglende backing fra kommuneledelsen gjør at barnevernet har størst gjennomtrekk av alle etatene i helse- og sosialomsorgen. I snitt har hver ansatt i barnevernet drøyt tre år bak seg i stillingen. Snittet i andre pleie- og omsorgsstillinger er ni år, ifølge barnevernsmeldingen som ble lagt fram i sommer.Haugland er ikke i tvil om at kritiske medieoppslag rundt barnevernets arbeid sliter på de ansatte.{ndash}Avstand og mangel på kontakt mellom journalister og barnevernsansatte fører ofte til engstelse og mistillit. Ingen av partene vet hvilke hensikter den andre har. Og når barnevernet lukker dørene, kan det være lett for folk med mangelfull kunnskap om barnevernet å tro at de har onde hensikter, sier hun.Hennes personlige erfaring med journalister er mest positiv. Hun har opplevd journalister med interesse for og kunnskap om fagfeltet.{ndash}I en vanskelig sak lot jeg en journalist som jeg stolte på, lese taushetsbelagte dokumenter med navnene overstrøket. Som saksbehandler våget jeg ikke å spørre mine ledere om tillatelse, og jeg sa det heller ikke til noen. Men resultatet ble bra: En balansert artikkel, om et vanskelig tema.INNE PÅ KOLONIALBUTIKKEN i Burfjord er stemningen rolig. En kvinne triller handlevogna mellom hylleradene. Jeg presenterer meg som journalist. Spør henne hvordan det oppleves når så mange av oss plutselig invaderte bygda. Hun ser meg rett i øynene.{ndash}Vet du hva: Det har vært journalister her før og spurt om akkurat det samme. {ndash}Hva sa du til dem?{ndash}Jeg sa det samme som jeg sier til deg nå: Ingen ting.{ndash}Hvorfor sier du ingen ting?Hun smiler høflig og taust et langt sekund.{ndash}I en sak som dette sier jeg ingen ting. Fordi det alltids er noe man ikke vet. Les også: Tok selv kontakt geir.anders.orslien@dagbladet.no

<HLF>Gikk til pressen:</HLF> Jan Helge Jensen (45) er morfar til barna som ble vedtatt flyttet til fosterhjem. Nå får han råd fra pressefolk han kjenner, om hvordan han bør styre informasjonen til mediene. - Ja, jeg får noen råd om hvem vi bør snakke med og ikke, sier han til Magasinet.
<HLF>Fikk ikke hjelp:</HLF> Irene (28) saksøker barnevernet i hjemkommunen fordi de ikke tok henne bort fra en psykisk syk og voldelig mor. Hun hevder at barnevernet ikke grep inn selv om de var klar over problemene. Neste år forteller hun sin historie i rettssalen.
<HLF>Læreren:</HLF> Joel Greaker (54) var Svanhilds klasseforstander på ungdomsskolen. Nå har han skrevet under på protestlista mot fylkesnemndas vedtak. - Etter en sak som dette vil jeg nok tenke meg om flere ganger før jeg sender en bekymringsmelding til barnevernet, sier han.
<HLF>Satte mediene på saken:</HLF> - Hadde det ikke vært for journalistene, hadde Svanhild vært alene nå. Uten ungene sine, sier Jan Helge Jensen til Magasinet. Datteren hans ble angivelig tatt fra barna sine fordi hun skåret for lavt på en IQ-test. Men vet media alltid hva de gjør når de setter barnevernet i gapestokken?
<HLF>Eksponert:</HLF> Svanhild Kristine Jensen (23) fikk hjemmet nedrent av journalister etter at fylkesnemnda vedtok å sende barna hennes i fosterhjem. Den fortvilte mora gjør alt hun kan for å beholde barna - og stiller gjerne opp. Foto: NRK
<HLF>Toppsak:</HLF> Ei uke i september var den såkalte Svanhild-saken høyt oppe i nyhetsbildet. De som fikk se historien på tv, fikk bare høre den ene partens versjon. Først tre dager etter at saken ble kjent, kom kommunens advokat på banen. Da var det for seint. Foto: TV 2