I grenseland

Det var en nydelig dag med sol og blå himmel at Ari Behn kjørte til Svinesund.

- NEI, HVORFOR ER VI HER? Vi sitter i familien Behns gråsvarte Audi A6-stasjonsvogn på en parkeringsplass ved Svinesund. Han ser tankefullt ut av vinduene. Der oppe er sexvarehuset Agda, foran oss den store korvkiosken utformet som ei pølse i brød, overalt henger glorete tilbudsplakater for godis og tobak, landsmenn triller forbi med handlevogner fulle av Cola, Pripps og bacon. Vi er framme ved målet, og det uunngåelige spørsmålet tvinger seg fram. Hvorfor er vi her? - Grenzeland, begynner Ari Behn hjelpsomt, og det visler i stemte s-er. - Grenseland tiltrekker seg interessante karakterer. Det er eventyrlig og harry og platt og fake. Jeg var her mye da jeg var liten. Det var stor stas å komme til Svinesund. Kjøpe kinaputter, godis og fotballdrakter. De solgte ikke fotballdrakter i Norge da jeg var liten. Vi måtte til England eller Sverige. - Men hvorfor er vi her nå? - Hvorfor? Jeg kjenner hele kysten fra Fredrikstad og nedover Bohuslän. Poenget er vel... Nei. VI SKULLE INTERVJUE ARI BEHN, men hvor pokker skulle vi gjøre det? Å møte ham hjemme i villaen i Lommedalen var uaktuelt, det samme var landstedet på Bloksberg. På skitur ble for komplisert, kafé for upersonlig. Det var da han foreslo at vi kunne sette oss i bilen. Bare kjøre av gårde. - Vi kan kjøre til... Halden! - Halden? - Halden, ja, sa han med overdreven Østfold-l. - Er ikke det litt morsomt? Mamma er derfra, besteforeldrene mine bor der ennå. Og Fredriksten festning var det store for meg da jeg var liten. Kanskje vi kan ta noen bilder foran murene der. Og så kan vi gå på Erlandsens Conditori og...EN TIRSDAG FORMIDDAG plukker han oss opp i Akersgata. Ari Behn sitter blid bak rattet i en fiskebeinsmønstret kaps fra Stetson og dongerijakke med juksepelskrage fra Baron von Bulldog. - Det er den beste vinterbilen jeg har kjørt, sier Behn, når vi skryter av den strøkne stasjonsvogna med lyst skinninteriør og sotete vinduer. Innbygd i dashbordet er det en liten skjerm. - TV, nei. Det er et navigasjonssystem. Jeg kan plotte inn hvilken som helst gateadresse, og så finner den veien. Det er en sånn sexy kvinnestemme som sier: Continue to follow the road . Hvis du har kjørt feil og det er helt krise, så er hun like rolig: Make a U-turn . Han forsøker å plotte Halden inn i navigatoren, og fingrer med knappene gjennom hele Festningstunnelen, og da vi er ute av den, sier han fornøyd der! - Her kan du se veiene. E6, ikke sant. Nå skal vi se. Beregnet ankomsttid er 12.16. Han hever blikket og ser ut over Oslofjorden som glitrer i solskinnet. - Så deilig vær vi fikk! DET FINNES VEL IKKE DEN nordmann som har fått sitt liv så snudd opp ned som Ari Behn. Mossegutten er blitt rikskjendis av første klasse, og kan knapt vise seg et sted uten at det kommer en notis eller ei førsteside i et ukeblad eller ei avis. De siste åra er han blitt utskjelt og roset, ristet og hyllet, og han tar alt imot med en tilsynelatende knusende ro. Selv ikke da Otto Jespersen skrek fra TV skjermen JEG HATER ARI BEHN! ga han lyd fra seg. Ikke før i høst. - Det var en merkelig situasjon. I to år sa jeg omtrent ingenting, men så meg selv overalt. Klart folk ble lei. Jeg var så lei selv at jeg kunne kaste opp. Etter at vi flyttet, har jeg gått gjennom mye rot og søppel, og har sett på noe av det som er blitt skrevet. Det har jo stått de mest vanvittige ting. - Men hvorfor sa du ingenting? - Min strategi var at jeg ikke skulle si et pip før jeg kom med boka. - Hvorfor ikke?- Fordi jeg da bare var interessant på grunn av privatlivet mitt. Og det følte jeg var feil. At jeg skulle synge ut i den rollen. - Som mannen til prinsesse Märtha Louise ?- Ja. I ettertid vet jeg ikke om det var det riktige å gjøre. Kanskje skulle jeg gjort det annerledes. Det har vært situasjoner hvor jeg har vært helt på grensa. - Til å si noe?- Ja. Jeg kunne gitt faen og blåst ut der og da, men så har jeg tenkt at det er så kort. Er man i media, går kurven opp og ned hele tida. Jeg kan være blid i VG den ene dagen og lei meg i Dagbladet den andre. Media bygger opp og river ned. Det hele er en stor fortelling, og i det lange løp spiller det ingen rolle hva som står. Jeg sier ikke at det alltid er lett, men det er det som gir meg roen. Det lange perspektivet. Å tenke i hundreårsperspektiv.VI CRUISER SØROVER på motorveien. I bakgrunnen surrer irsk musikk. Ari Behn vet ikke hva det er. Det er ikke han som har fylt CD-skifteren. - Leser du det som står skrevet om deg? - Blader leser jeg ikke. Men jeg leser aviser. Det må man jo for å følge med. I begynnelsen tok jeg vare på ting, men det måtte jeg slutte med. Det går ikke. Man blir bare gal og selvopptatt.- For en som står utenfor, kan det virke brutalt?- Det er det eneste jeg av og til tenker når jeg ser meg selv i aviser og blader. Det blir så svart-hvitt, så flatt. Jeg er en pappfigur. Og så tenker jeg: Hva hvis folk tror at jeg ikke har selvironi på disse tingene? - Det har du? - Er du gal. Märtha er født inn i dette og vet hvordan media fungerer. Hun er en god støtte. Vi sitter hjemme og ler som bare pokker av parodier og imitasjoner. Eller når kommentatorer tar alt vi sier for gravalvor, og ikke tillegger oss selvironi og løs snipp. - Har du et eksempel på det? - Som vår uttalelse om å følge vår egen stjerne. Vi mente det som et bilde på at vi alle må forsøke å benytte oss av de evnene vi har, og at det verste i livet er å ikke forfølge mål vi vet vi kan oppnå, bare fordi omgivelsene sier det er dumt eller umulig. Vi er de første til å se det komiske i en slik uttalelse når den blir tatt ut av sammenhengen. Mange ganger opplever jeg at å snakke i media om seriøse emner og dyptfølte spørsmål fort ender opp som overflatisk og smått komisk i deskens brutale kutt for å lage overskrifter. Da er det bedre å holde kjeft, og tenke at det er andre steder hvor det er plass for den typen samtaler.- Har du fått hard hud?- Det har jeg. Absolutt. Det er klart. Jeg vet ikke hva en psykolog vil si, men jeg er blitt beinhard. Jeg vet ikke om det er sunt å ikke ta seg nær av alle ting som sies og skrives. Men jeg gjør det ikke. - Å ta seg nær av det kan i hvert fall ikke være sunt? - Da har du ikke en sjanse. Det er forresten én grunn til at jeg ikke kommenterer det ene og det andre. Jeg synes at det kjedeligste som er, er å se folk sutre. Sutring er bare usjarmerende. - Hva synes du om Otto Jespersen og Anne-Kat. Hærland? - Vet du hva: Otto Jespersen synes jeg er morsom! Det er jo selvfølgelig en kompliment når han holder på som verst. Det er jo det. - !?- Det er det! Og jeg synes jo flere av de parodiene av meg er bra. Jeg synes kanskje at den beste er Rune Andersen. Når han tar meg: Jeg har vært på reise gjennom Sahara , sier Ari Behn og imiterer seg selv. - Det er så bra! Og så fikk jeg tatt igjen mot Jespersen på Skavlan. Det var i slutten av et program med Skavlan at Ari Behn så inn i kamera og sa at Otto Jespersen aldri kunne parodiere ham så godt som han kunne selv. VI HAR KJØRT INNOM en bensinstasjon for å kjøpe Farris og kaffe. Ari Behn lener hodet mot vinduet. - Kan man venne seg til et liv i rampelyset? - Man må hele tida passe seg. Som da jeg helt spontant prøvde å beskrive for hele Norge hva jeg følte da Maud Angelica ble født. Jeg sa at jeg hadde lyst til å knuse en stein eller skyte en bjørn. Og fem sekunder etter at jeg hadde sagt det, tenkte jeg: Nå får jeg brev. - Brev? - Leserbrev. Og da kom de, vet du. Fra dyrevenner. Jeg får høre det uansett. Det nytter ikke å gjøre alle til lags. Det er helt umulig, det.Dyrevennene er av dem han ikke kan gjøre til lags. Det var i «Bokbadet» like før jul at Ari Behn kunne fortelle at han hadde skutt elg. Den urbane dandyen var blitt jeger. - Er det Ernest Hemingway eller kongen som har fått deg til å begynne å jakte? - Det er ikke svigerfar, selv om han er en dreven jeger. Jeg har selvfølgelig lest Hemingway og hans beskrivelser av jakt. Det er så sterkt og poetisk. Det å jakte er noe jeg alltid har villet gjøre. - Hva er det som tiltaler med jakt?- En ting er at jeg kommer meg ut i naturen. Og så får man et enormt fokus på å ta dette dyret. Tid og alt annet oppheves. Det er meditasjon og et fristed. Jeg opplever at jakt passer meg. Sikte seg inn mot et mål og gå for det.- Hva tenker du når dyret stuper? - Det er ikke et kick, det er ingen tilfredsstillelse. Man fullbyrder det man har gått ut for å gjøre. Jakte kommer jeg til å gjøre resten av livet. - Trass i leserbrevene? - Ja. - Hemingway og kongen fisker også? - Vi har et ørretvann der oppe vi bor nå, så det må jeg jo begynne med. Jeg er veldig sånn at jeg blir oppslukt av ting i perioder. Og så lærer jeg meg den tingen så godt jeg kan. Jeg tror det er sånn forfattere gjør det. Vi har allroundkunnskap. Vi kan litt om alt, ikke mye om alt, men litt om alt. - Akkurat som journalister. - Journalister kan svært lite om alt, sier Ari Behn. - Hemingway drev ikke bare med jakt og fiske. Han drakk også mye?- Ja, men jeg er jævlig dårlig til å drikke. Helt elendig. Har du hørt det? Sprit måtte jeg bare gi opp. Jeg ble gal av det. Jeg drikker ikke så mye øl heller. Rødvin er min greie. Det er der folk kan beskylde meg for å være snobbete. Billig rødvin klarer jeg ikke lenger. - Hva er billig rødvin? - Vin du blir blå på tenna av. En grei, fin bordvin er en Rioja Reserva til rundt 180 kroner. Det er en fin allroundvin. Ja, jeg vet jeg er jålete. - MAKE A U-TURN, sier kvinnestemmen i navigatoren. - Hun tror vi har kjørt feil, sier Ari Behn. Han har blinket av E6 og kjører sakte gjennom det lille tettstedet Rygge. Det var i jordbrukskommunen sør for Moss at han bodde fra han var sju til han var tolv år. Han peker på banken som bankraneren Martin Pedersen ranet fire ganger på åttitallet. - Please make a U-turn, sier navigatoren. Han viser kiosken som er blitt et lite kjøpesenter, han peker i retningen hvor Steinerskolen ligger. - Make a U-turn if possible, sier hun, nå litt mer anspent. Ari Behn skrur henne av. - Der nede ligger Hegreskogen. Det bodde en hegre der, og vi forsøkte å skyte den med pil og bue, men vi traff aldri, sier han og bremser nesten opp, glir sakte forbi et hus like i veikanten med en høy brun-beiset støyskjerm rundt.- Der bodde vi. De kalte det fortet. De kuttet ned alleen, utvidet veien, og pappa bygde støyskjerm. Den var ulovlig satt opp, men han ga seg faen ikke, den støyskjermen skulle beskytte barna hans. Han forteller om faren som ga ham kniv da han var tre- fire år.- Kniv er farlig, men du er gammel nok til å vise ansvar, sa pappa. Det glemmer jeg aldri. Jeg vokste en halv meter den dagen. VI KJØRER UT PÅ E6 igjen, og Ari Behn snakker mer om faren, som er fra Tromsø, og mora, som er fra Halden. De var hippier og blomsterbarn, og flyttet til Århus i Danmark, hvor Ari Mikael ble født en lørdag høsten 1972.- De var vegetarianere, rørte ikke alkohol og sendte oss barna på Steinerskolen. Der lærte vi om antikken, klassisismen, vi lærte filosofi og vers på rams, vi leste alle klassikerne, sier Ari Behn og stanser opp.- Men vi lærte ingenting om det som skjedde etter andre verdenskrig, ingenting om den moderne verden! Da jeg flyttet til Oslo, var jeg utrolig lei alt det der. All dannelsen. Jeg ville aller minst drive intellektuell runking der man fortest mulig skulle ramse opp alle sosiologer og filosofer man har lest. Jeg brøt tvert med uniformeringen og begynte å gå i dresser og var opptatt av Las Vegas. Og jeg synes det er morsomt når enkelte i det litterære miljøet beskylder meg for å være amerikanisert. Det har vært et bevisst brudd.- BEREGNET ANKOMSTTID var 12.16. Nå er den 12.06, sier Ari fornøyd idet vi kjører ned bakkene mot Halden. Han kjører gjennom sentrum, over elva Tista og opp til festningen. Kald vind slår imot når vi åpner bildørene. Det er alltid vind her oppe, sier Ari Behn. Han kjenner trappene og viser vei, helt opp, til vi står på toppen, ved klokketårnet, og hele byen ligger under oss. Like over sundet ligger Sverige, forklarer Ari, og langt, langt borte skimter vi brutårnene. Det er brua over Svinesund. - Skal vi dra dit? Jo, det gjør vi. Vi drar til Svinesund. Det er morsomt. Men først må vi på Erlandsens Conditori. - DA JEG KOM MED «Trist som faen», ville jeg ikke året etter komme med bok. Jeg ville vente, sier Ari Behn. Han har nikket, smilt og sagt høflig hei til alle de gamle damene som sitter på konditoriet. Han setter seg innerst i lokalet med et stykke napoleonskake. - Så jeg var på vei bort, jeg. Det fikk være grenser for hvor mye jeg kunne mase etter å ha skrevet ei bok. Jeg ville bli glemt. Det var den følelsen jeg hadde. Jeg var ikke viktig, boka var viktig. Jeg har villet skrive en roman siden jeg var 15 år, og arbeidet måtte ta den tida det trengte.Det tok fire år. Nå skal det legges til at han ble opptatt på annet hold med ekteskap og alt som det medførte. Eller som han sier: Jeg hadde jo ikke regnet med å forelske meg i ei prinsesse . Men mellom stormkastene dukket han ned i manuset. - Å skrive ble et fristed for meg. I fire år skrev jeg utkast, forkastet, skrev mer og filte. Det var veldig frigjørende å bli ferdig med den romanen. Jeg klarte det! Det var som å være nyfødt. Og tida etter har vært god. Ideer er kommet til meg. Nå kan jeg gjøre hva som helst. - Blir det fire nye år til neste bok?- Nei, det tror jeg ikke. Nå skal jeg hive ting ut i litt raskere tempo. Men jeg hadde behov for de åra der. For dem som ikke har lest «Bakgård», kan vi opplyse at den ytre handlingen er en ung nordmanns reise til Tanger i Marokko, der han havner i et dekadent overklassemiljø bestående av rike, europeiske kvinner og homofile menn som utnytter unge arabiske gutter seksuelt. Han har selv vært mange ganger i Tanger, men vil ikke si noe om hva som er selvopplevd og hva som er fantasi. - Det er et kynisk miljø du skildrer i boka? - Superkynisk. De har gjort alt, sett alt, spist alt, tatt alt. They are bored to death. Det lille de har igjen er konversasjonskunsten. Og det var det jeg var opptatt av: å fange konversasjonene til denne livstrøtte overklassen, sier Ari Behn. - De kjeder seg så jævlig og gjentar det samme om igjen og om igjen, og enhver replikk skal ytre tre ting: kunnskap og humor, og den skal være ondskapsfull. Klarer du det, er du ballets dronning. Mange kritikere har innvendt at replikkene er så teatralske. At de er stereotyper og klisjeer, og det er akkurat det de er. Teatralske tvers gjennom. Verken mer eller mindre. - Hva skal du skrive nå?- Jeg holder på med forskjellige ting. Jeg kan ikke snakke om det. Vi får se hva som skjer. Skal vi kjøre til Svinesund? TJUE MINUTTER SEINERE svinger vi inn på parkeringsplassen. Vi er framme, og vi kommer i en slik stemning som man gjerne kommer i når et mål er nådd. Hva nå? Bortsett fra å handle er det ikke mye å ta seg til. Ari Behn skal ikke ha noe. Vi sitter i bilen og ser på folk. - Jeg tenkte på det her om dagen, sier han. - Før var jeg veldig opptatt av hanekampen, det å krangle og debattere. Men det er ikke viktig for meg lenger. Er det fordi jeg er blitt satt og kjedelig? Jeg tror ikke det. Jeg håper at den samme brannen er der, men at den fungerer på en annen måte. At den heller brukes til det som betyr noe.- Og det er?- Å skape ordentlig litteratur. Det er det jeg vil bruke kraften min på. Han er kommet inn i en ny fase i livet, sier han, blitt eldre, og det er fint fordi man skjønner ting på en annen måte. Livet går i sånne tiårsfaser, mener han og snakker om sin gamle venn, den avdøde Arne Krohn Nilsen. En litterær trollmann som oversatte Dante. - Selv da han var blitt gammel, var han åpen for nye ting. Han lyttet til Sex Pistols og rapp uten at det ble patetisk. Han var en morken stubbe som gledet seg over at det kom nye skudd: «Er ikke det herlig? Livet går videre.» Jeg håper at jeg ender opp der en gang. At jeg har fått gjort det jeg skal i livet og sier at nå får andre ta over.VI KJØRER NORDOVER. Klimaanlegget suser. Ari Behn snakker om bryllupet i Trondheim. - Det var jo så vanvittig mange mennesker, og jeg hadde lyst til å hilse på alle. Alle! Jeg klarte ikke å vinke uten å si hei. Hei , sa jeg, hei, hei . Vi har hatt mye moro av det i ettertid. At jeg ikke klarte å vinke uten å si hei. - Du liker å snakke med folk? - Jeg gjør det. Jeg liker møter. Og det er et lite problem. Jeg står alltid sist når det skal hilses. De andre er så superproffe og hilser fort bortover, mens jeg blir stående, hei, og takk for sist, åssen går det , og før jeg vet ordet av det, er de ti meter av gårde. - Har du lært deg å håndhilse på kongelig maner? - Først etter to år lærte Märtha meg hvordan jeg måtte hilse! At jeg måtte hilse innerst på hånda. At du klemmer her, helt innerst, sier han og demonstrerer. - Gjør du det sånn, klarer du et par hundre håndtrykk. ARI BEHN HAR FÅTT skrivestue på eiendommen i Lommedalen. Når han er i sine skriveperioder, fyrer han opp i peisen, lager seg grønn te og sitter og skriver på Mac-en. - Når jeg virkelig jobber, er jeg oppe klokka seks. Men jeg går alltid og tenker på hva jeg skal skrive. Hele tida. Og det er ikke alltid positivt. - Er du sånn som plutselig kan fade ut under middagen?- Absolutt. 24 timer i døgnet går den litterære surringa. Det er en tålmodighetskunst å være en god ektefelle til en kunstner. Å skjønne de mekanismene der. - Det virker som om Märtha og du er et godt team? - Ja, vi er det. Vi er like, begge er laid back og tar ting på hælen. Vi er sosiale, liker å gjøre ting sammen med folk. Og vi bestemte oss for at når vi får barn, skal vi ikke forandre på noe. Vi tar Maud Angelica med overalt. Og jeg føler at ting går seg til. Tar du det lett, så går det lett. Er det nonchalant å si? I september flytter de til New York. De skal leie leilighet på Manhattan. - Hva vi skal gjøre? Jeg skal skrive. Ellers skal vi se teater og utstillinger, snakke med mennesker. Vi skal bare være oss. En liten småbarnsfamilie i New York. - Du er privilegert økonomisk som kan gjøre det?- Jeg tror alle som vil kan realisere sånne ting. Det er bare å gutse. Gjøre det. - Jeg leste et sted at Märtha var gravid?- Det er ingen graviditet som jeg kjenner til. - Men skulle det oppstå en graviditet, kan dere kanskje føde i USA?- Hvis noe slikt skulle skje, vil vi nok at barnet skal bli født i Norge. Det vil vi. - Jeg leste også at du nylig ble innlagt på Rikshospitalet på grunn av allergi?- Det var ikke allergi. Jeg er ikke så allergisk som avisene vil ha det til. Jeg er allergisk mot skalldyr og nøtter, det er det eneste. Jeg finnes ikke allergisk mot dyr.- Ikke hester engang?- Nei, det der er en sånn morsomhet som har forplantet seg.- Så hvorfor ble du innlagt?- Jeg har ikke lyst til å si noe mer om det. Det er ikke mystisk, og det viste seg å være helt ufarlig. Heldigvis. Nå er jeg frisk igjen.- Jeg leste en annen ting i VG: At du på en dag kjøpte klær for 55000 i butikken Kamikaze i Oslo?- Over en periode på et halvt år kjøpte jeg klær for så mye. Det var helt spesielt, og det var ikke bare til meg. Mye var gaver. Det som er helt vanvittig graverende, er at slikt kommer ut. Jeg vet med sikkerhet at det ikke kommer fra dem som driver butikken. Noen må ha full oversikt over kortene mine.- Hvem da?- Jeg vet ikke. Jeg vil ikke beskylde noen. Men jeg må tydeligvis passe meg.NÅR DE KONGELIGE I EUROPA møtes til fest, stiller alle opp til fotografering. Der står de som et kongelig fotballag, smilende og stivpyntet i gallakjoler med diamanter, samt kjole og hvitt med ordener. Konger, dronninger, prinser og prinsesser fra samtlige kongehus. Og det er da man tenker: Hvordan er det for Ari Behn å se seg selv på disse fotografiene? Er det ikke litt absurd?- Vet du hva: De er veldig inkluderende, og er det noe de kan, så er det å konversere. Det er jo Märthas familie, dette, hennes storfamilie. De er jo alle tremenninger eller firmenninger. Og Märtha med sin positivitet sprer glede, det er alltid morsomt rundt henne, og hun har tatt meg med inn i det. Sånn sett har det bare vært suverent hyggelig. - Men er det ikke litt absurd å sitte blant dem du tidligere bare så på TV og i ukeblader?- Faren min er en sosial begavelse. Da jeg var liten, var jeg med ham overalt og så hvordan han snakket med alle mulige mennesker og hentet fram det beste i enhver samtale. Han snakket like lett med høy som med lav.Han har gitt meg en sosial trygghet, og derfor er jeg aldri redd uansett hvilken setting jeg er i. Jeg har en helt annen bakgrunn enn de andre. Det er fordi jeg elsker Märtha og er gift med henne at jeg er der jeg er. Og da prøver jeg så godt jeg kan å tilpasse meg det. Og jeg oppdager jo at alle mennesker strever med de samme tingene uansett hvilken posisjon vi har. Men det jeg føler...Han blir stille. - Ja? - Det jeg føler, er at jeg faller mellom absolutt alle stoler. Jeg er ikke kongelig. Jeg er verken fattig eller snobb. Jeg kommer ikke fra noen rik familie, men har alltid kledd meg som om jeg har alle muligheter. Forfatterne ser ikke på meg som en vanlig forfatter. For enkelte fruer er jeg bare en enkel gutt fra Moss. Og i Moss synes gutta at jeg kler meg for jålete. Min plass i livet er at jeg ikke hører hjemme noe sted. - ALTZÅ, SIER ARI BEHN. - Nå skal jeg komme til poenget: Hvorfor er vi her? - I bilen? - I dette landskapet. Jeg digger fjell og alt det der, men det som sitter fast i meg når jeg er borte fra Norge, det er østfoldlandskapet. Det er åpent kulturlandskap, det er sval skog og gule kornåkrer, det er granitt, sommer, skjærgård og skurte svaberg. Det er derfor vi er her. Det er det som er poenget. - Hva er poenget? - Landskapet sitter fast i meg. Og det speiler seg i alt jeg gjør. Det er det jeg prøver å si. hallgeir.opedal@dagbladet.no

<B>Ari Behn</B>
<B>Ved målet:</B> Vi er framme ved målet. Butikkene ved Svinesund bugner av tilbud om det ene og det andre, men Ari skal ikke ha noe. Han blir sittende i bilen.
<B>Overalt: I nesten to år sa Ari Behn ingenting til media, men så seg selv overalt. - Klart folk ble lei. Jeg var så lei selv at jeg kunne kaste opp, sier han.
<B>Ikke glemt:</B> - Jeg ville bli glemt, det var den følelsen jeg hadde. Det var grenser for hvor mye jeg kunne mase etter å ha skrevet ei bok, sier Sri. Men så traff han Märtha, og resten er historie.