I Heggesaksa

Aftenpostens redaktør Per Egil Hegge (64) er som grevlingen: Har han først bitt seg fast, slipper han ikke før det knaser i beinmargen.

REDAKTØREN LUSKER INN på sitt kontor. Det er ikke et ordentlig kontor, men et hjørne i enden av en lang tarm. Per Egil Hegge setter seg. Han er en mann nesten uten hals. Han har hentet kaffe i to krus, som han holder fram.- Jeg fant krusene på gata, der finner jeg mye rart. Men de har vært i oppvaskmaskinen. Oj, dette var visst skittent. Hvis du ikke tør drikke av det, kan du få dette, sier han, og holder fram et plastglass.Selv drikker han av kruset. I skjortelomma skimtes en tykk penn i gull. - Er det selveste gullpennen?- Det er gullpennen, sier han.Per Egil Hegge vant Riksmålsforbundets gullpenn i 1993. Juryen mente han var en «meget kunnskapsrik journalist» og «skattet polemiker». Siden da har pennen hengt i skjortelomma. - Men dette er ikke den originale, som hadde mitt navn inngravert. Den mistet jeg for noen år siden.- Du mistet gullpennen din?- Jeg ser symbolikken, jeg gjør det. Hegge reiser seg fra stolen. Likevel blir han ikke særlig høyere. Han går mot kontorplassens ene hjørne, og hekter ned et diplom. Det deiser i bakken.- Det var da voldsomt til symbolikk, sier han.TIRSDAG DENNE UKA lanserte Per Egil Hegge boka «Heng ham ikke vent til jeg kommer». Ei språkbok, som visstnok er morsom. Det står til og med på omslaget: En morsom bok om norsk språk og tegnsetting .Men hvem er denne Hegge? Vi vet at han ifølge kolleger er «noe for seg sjøl». En kaller ham «et forbilde». En annen bruker ordet «genial». Vi vet også at han snakker ti språk flytende, inkludert russisk og dansk. Hans daglige spalte «Språket vårt» er noe av det mest populære i Aftenposten. Vi vet at han klipper ut alt han selv har skrevet, og limer det inn i store permer. Og hver eneste dag, til lunsj, drikker Per Egil Hegge kenyansk te fra ei engelsk porselenskanne. Slike ting vet vi. TILBAKE TIL BOKA. Tittelen «Heng ham ikke vent til jeg kommer» mangler et komma, og det er ikke uvesentlig hvor det settes. Hegge er opptatt av kommaer, men også av språk generelt. I kapittelet «En i for meget kan bety klebrighet», skriver Hegge: «Det kan til og med bli usømmelig hvis det er en i for mye. Det er noe som heter å gå dukken - og det vil si at det går riktig galt, det går nedenom, som i prosjektet gikk dukken. I et norsk finansblad sto det en gang i 2003 om et annet mislykket forsøk at det gikk i dukken. Æhm. Det lyder som noe skrekkelig klebrig søl etter et arbeidsuhell med oppblåsbare Barbara, og slikt er ikke bra.»- Det er et sitat fra Trygve Hegnar, sier Hegge.Han ler.- Det gikk i dukken, ja, sier han igjen. VI ER I POSTGIROBYGGETS niende etasje. Da Aftenpostens journalister i fjor flyttet hit fra Akersgata, ble det slutt på kontorer med lukkede dører. Man skulle inn i såkalte åpne landskap. Det var noen som tøyset litt med Hegge om dette, kontoret hans så jo ikke ut, det var bøker overalt. Nå skulle hver ansatt få en halv meter hylleplass. Hegge fikk femti meter. Han ser ut vinduet. - Du kan se Grefsen i det fjerne, sier han.I niende etasje arbeider Aftenpostens redaktører, kommentatorer og deres sekretærer. Her er også journalistene som dekker utenriks, politikk og økonomi. Gjennomsnittsalderen i niende er høyere enn i sjuende, der nyhetsjournalistene, kulturjournalistene og annen berme sitter. Det er sjelden folk fra niende beveger seg ned i sjuende. I niende har man gull i pennen og press i buksa.Vel, redaktør Hegges bukser har nok mistet pressen. Som Hegges kollega Harald Stanghelle sier det: Man kan vel si at Per Egil er mer elegant i språket enn i klærne.I 42 ÅR HAR HEGGE vært ansatt i Aftenposten. Han har vært reporter, kommentator, redaktør og anmelder. Hvis det er en ting som har kjennetegnet disse åra, er det hans unike evne til å legge seg ut med folk. I 1982 fikk han tilnavnet «øksemorderen», etter å ha slaktet Knut Faldbakkens roman «Bryllupsreisen». - Dette var etter at Faldbakken selv, som anmelder i Dagbladet, hadde slaktet andre forfattere. Nå fikk han en liten dose av sin egen medisin, og skrek som en unge, sier Hegge.Også i nyere tid har han slåss i spaltene. Seinest i fjor, da han tok for seg sportsjournalistene.- Du kalte Arne Scheie en orangutang?- Nei, jeg kalte ham ikke en orangutang. Jeg skrev at jeg syntes det burde stilles høyere krav til sportsjournalister enn til orangutanger.- Ble Arne Scheie sint?- Han virket litt misfornøyd i en debatt vi hadde etter dette.Men hva hadde Hegge skrevet? Jo, blant annet følgende: «Det er grunn til å mane til kamp mot fotballjournalistikken. Den er en utvekst i vår medieverden, plasskrevende, kravstor, ordgyterisk. Og verst av alt: Uten kontakt med virkeligheten. »Etter dette kalte sportsjournalist Ernst A. Lersveen Hegge for en arrogant nisse.- Ja, det gjorde han. Det jeg da ikke visste, var at han allerede var fratatt jobben som fotballkommentator i TV2. HEGGE LER AV DETTE. Arne Scheie og Ernst A. Ler-sveen, akk, ja. Men det er ett navn som framkaller alt annet enn latter. Ett navn som får redaktøren til å svette på overleppa. Johan Galtung . - En ting er at han ljuger om seg sjøl. At han ljuger om meg, er noe annet. Jeg har tatt ham noen ganger, og nå vil han ikke lenger være til stede i debatter der jeg er med.Konflikten mellom Galtung og Hegge går noen år tilbake. Men den blusset kraftig opp etter at Galtung ble portrettintervjuet i Dagbladet høsten 2001. I intervjuet nevner Galtung en konferanse i Praha 28. mai 2001, som hadde 22 deltakere.«Det var 21 utenriksministere. Nummer 22 var meg. Og hvorfor var jeg der? Vel, det er på grunn av et renommé jeg har for å vite en del, og et rykte på meg for å fortelle sannheten,» sier Galtung i intervjuet. Ett år seinere skriver Hegge en kommentar i Aftenposten, med tittelen «Bevisstløshet og Galtung». Der påpeker Hegge at det ikke var noe utenriksministermøte i Praha den dagen i mai. «Det eksisterer bare i Johan Galtungs frodige hjerne,» skriver Hegge. Etter dette sender Galtungs advokat et brev til Aftenpostens sjefredaktør.- Han truet meg, og det syntes jeg var ekstremt lite tiltalende, sier Hegge.Han bøyer seg ned, og tar opp ei tykk mappe.- Dette er Galtung-mappa mi. Nå skal vi se.Hegge tar fram et ark, og leser høyt:- Advokaten skrev at han ville ha en slutt på «Per Egil Hegges personforfølgelse av hans klient». - Hater du Galtung?- Jeg har ikke tid til å hate mennesker. Men jeg føler en viss mangel på beundring for Johan Galtung.FEBRUAR I ÅR, OSLO. I Vestre krematoriums nye kapell bisettes billedhogger Nils Aas. Redaktør Per Egil Hegge holder tale. Han snakker om Inderøy i Nord-Trøndelag, der Nils Aas og han selv vokste opp. Det er en flott tale. Et stykke ut i den, i femte avsnitt, legger Hegge om til inntrøndersk.- Du ska våttå kor du kjæm ifrå, åsså om du itj ska vårrå der aill din dag. Nils Aas vesst kor\'n kom ifrå, sier Hegge, som selv vet hvor han kommer fra.Og han visste godt hvem Nils Aas var. I kapellet forteller Hegge om Inderøy. Om stokkanda og gullflyndra ved Straumen, der Nils Aas og han selv lekte.- Inderøy, ja.Per Egil Hegge sitter på sin kontorplass og ser utover Oslo. Glassheisen på Oslo Plaza går opp og ned. I det fjerne kan han se Frysjaveien, der han en gang bodde. Men nå tenker han på Inderøy.- En god, bekymringsfri barndom. Og skihopping. Det er det jeg husker best derfra.- Hva med trøndersodd?- Som barn likte jeg ikke sodd. Nå gjør jeg det. Jeg bruker inderøysodd når jeg serverer det hjemme. Jeg koker en løk eller to i krafta, og har i litt ingefær. Sodd er veldig raffinert mat. Kongeparet fikk det servert på fylkesbesøket i juni. - Likte dronningen sodd?- De sa det var veldig godt. Men de fikk sodd i Leksvik. De ville fått bedre sodd på Inderøy.«USEDVANLIG KUNNSKAPSRIK». «Hukommelse som et lydbånd». Slik omtales Per Egil Hegge av sine venner. Mediemagnat Tinius Nagell-Erichsen kalte ham «vårt eneste geni», i et intervju i Dagens Næringsliv. - Du fikk vel med deg dementiet? Jeg var raskt ute med det. Jeg sa at det fantes en større ekspert på det enn Tinius. Min kone. Jeg tror ikke hun føler hun har delt seng med et geni de siste 41 åra. - Hva føler du selv?- Hva mener du?- Føler du deg genial?- Nei. Men generelt kan jeg vel si at jeg har et ganske robust selvbilde.- Det at du kan oppfattes som arrogant...- Ja?- Kan det skyldes at du egentlig er litt sjenert?- Jeg er nok mer sjenert enn folk tror. Men sjenansen er ikke slik at den sjenerer meg.DET SIES AT HEGGE er som grevlingen. Når han først biter, slipper han ikke før det knaser. Eller som tidligere utenriksminister Knut Frydenlund sa det: «Når den mannen først har fått låst kjeften rundt et bukseben, slipper han ikke taket.»- Jo da. Jeg er sta. Det ville være dumt å si noe annet. Vinteren 1984 blir Per Egil Hegges kone Birgit alvorlig syk. Legene kaller det overgangsalder. Det kan ikke Per Egil Hegge forstå, han kjenner jo sin kone. Hegge begynner å lese medisin. Han er god til å lese. Har fotografisk hukommelse. Han reiser til Washington og National Institute of Health, der de har verdens beste medisinske bibliotek.- Jeg leste og leste, og oppdaget to ting. For det første, at legene visste forskrekkelig lite om det som plaget min kone. Og for det andre, at dette var noe som plaget veldig mange kvinner.Hegge finner ut hva som feiler kona. Hun har h ypothyreose , en stoffskiftesykdom. Han oppsøker en professor, og sier:- Her er diagnosen. Jeg går ikke før du har skrevet ut resepten på de nødvendige medisiner.- Du tar feil, sier professoren.- Det gjør jeg ikke, sier Hegge.Etter en time får han resepten.- HVIS JEG IKKE HADDE kranglet til meg medisinering, tror jeg ikke hun hadde overlevd, sier han.Etter som Hegge lærer seg stadig mer om hypothyreose, blir han kontaktet av nysgjerrige medisinere. - De var veldig forsiktige. De ville ikke legge seg ut med sjefene sine. Det skjønner jeg godt, for sjefene var noen råskinn. Jeg forsøkte å gi dem det jeg hadde funnet ut, men de ville ikke ha det. 23. august 1995 deltar Hegge i en diskusjon om hypothyreose på Rikshospitalet i Oslo. Auditoriet er fullt, det er flere hundre legestudenter til stede. - Det er da en av professorene kaller meg Goebbels. Da svarte jeg at «Nå må vi stoppe et øyeblikk, for nå skjedde det noe her. Jeg er blitt kalt mye i mitt liv, men Goebbels? Og nå kommer det til å skje en ting til, og det er at du professor, kommer til å reise deg og be om unnskyldning». Da ble det helt stille. Alle så ned, bortsett fra meg, som så på ham. - Og så?- Så reiste han seg og ba om unnskyldning.9. februar 2001 holdes et møte i Den norske lægeforening, der Per Egil Hegge er invitert. Det blir besluttet å sette i gang en opplysningskampanje for norske leger om hypothyreose. Men det er fortsatt leger som kaller ham Morbus Hegge. Morbus betyr sykdom.OSLO, 14. OKTOBER 1961. I Dovrehallen i Storgata arrangerer Studentersamfunnet foredrag. Tema for kvelden: moralsk opprustning. I salen sitter noen hundre studenter. Blant dem, den nyinnflyttede trønderen Per Egil Hegge og den danske barnehagelæreren Birgit Wedege. - Jeg husker vi kjøpte øl samtidig.Hegge lener seg tilbake i stolen. Gullpennen står opp av skjortelomma.- Så begynte vi å snakke sammen.- Hva var det ved henne?- Hun var dansk. Og et hode høyere enn meg.De fortsetter å snakke sammen den kvelden. Seinere skal Per Egil Hegge feire denne datoen hvert eneste år. Men det vet han ikke ennå. For Birgit reiser tilbake til Danmark.- Jeg ville ha henne tilbake. Så fant jeg en ledig stilling som bestyrer i en barnehage. Jeg ringte henne, og sa: «Hvis du vil tilbake til meg og Norge, har jeg funnet en jobb til deg.»Hegge har tatt fram lommeboka. Ut av den fisker han fire små, gulnede papirbiter. Han legger dem ved siden av hverandre, slik at de blir til et ark. - Det er nesten morkent nå, sier han.Arket er en telefonregning for en samtale til Danmark, januar 1962. Elleve kroner og nitti øre. Hans telefon til Birgit, for å få henne tilbake til Oslo. Hun kom. Han har hatt regningen i lommeboka siden.- Har det vært mange kvinner i ditt liv?- Nei.- Bare Birgit?- Ja.REDAKTØR HEGGE HAR VIST fram et bilde av kona. Han har det på pulten. Han har fortalt om turene deres til Hawaii. Om svømmeturene ved soloppgang og solnedgang. Han har sagt at han gleder seg til å skrive kongens biografi, som skal være ferdig i 2007. Han liker kongen. Og så liker han det kinesiske brennevinet Mou Tai, som han serverer i familien Hegges årlige kinesiske nyttårsfest. Vennene synes det smaker dragepiss, og det er så. «Men apropos drage,» tenker han kanskje. For plutselig spør han:- Hvilket år er du født?- 1975.- Da er du født i kaninens år. Synd du ikke ventet et år, da ville du vært født i dragen. - Og du selv?- Jeg er drage. Min farfar er også drage, og min far. Min datter er drage, og mitt eldste barnebarn. Det er fem generasjoner drage. Kineserne går i knestående når jeg forteller det.- Ja?- Å ja. Visste du at drager er viljesterke, målbevisste, intelligente og selvsentrerte?- Nei.- De har også litt vanskelig for å rådføre seg med andre.- Ja vel.- Putin er også drage.- Ja?- Og Willoch. - Riktig.- Deng Xiaoping var drage, sier Hegge.Slik kunne han ha fortsatt. Og det gjør han.

    thomas.holst-hansen@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Foto: Scanpix
Ridderen: Oktober 2003 ble Per Egil Hegge utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. Foto: SCANPIX