I Kina spiser de penis

Student Ann-Iren har sommerjobb i den kinesiske byen Wuhan. Nå har hun lært seg å like mesteparten av maten.

STRØMMEN HAR VÆRT BORTE. I to dager har jeg vært uten internett som følge av noen timers strømbrudd, men nå er jeg endelig på nett igjen. Jeg har gjort fremgang på matlaging siden sist, og spisepinnene håndterer jeg nesten som en lokal helt. Det siste takket være Camping som med vilje ber meg smake på de rettene som er vanskeligst å plukke opp. Slik kan han ha det litt morsomt på min bekostning. Jeg venner meg til det meste her fort, men jeg blir stadig forbløffet over utvalget på vårt lokale supermarked. Det får Obs! til å se ut som en Brustadbu. Og det jobber mange her! Om du er på leting etter noe eller stopper opp, kommer øyeblikkelig den som har ansvaret for hylla bort til deg for å hjelpe. Det var litt morsomt da jeg forsøkte å få oversikt over jungelen av ulike typer bind, og assistenten troppet opp. Å kjøpe bind på tegnspråk er mest morsomt i ettertid. Noen naturlige ting føles rett og slett ikke så veldig naturlig. LEVENDE MAT. Ferskvaredisken i supermarkedet er den mest sjokkerende for nordmenn som er vant til å kjøpe kjøtt og fisk i fileter. Ferskvaredisken her er virkelig fersk! Ferskvarene lever faktisk. På vei til grønnsaksavdelingen oppdaget jeg at glasstankene inneholdt både levende slanger, store, forskremte grønne frosker og skilpadder. Jeg klarte ikke skjule mitt forskrekkede uttrykk og måtte ga ut av butikken for å ikke virke altfor dum. Man kan kjøpe små skilpadder per kilo, eller 500 gram som er den vanlige enheten her. Jeg regner med dem i butikken tar livet av dem, veier dem og leverer til kunden. Det er ikke helt ulikt vår måte å kjøpe smågodt på, med unntak av avlivningsdelen. PENISMAT. Jeg forklarte Cecilia om min ferskvaredisk-opplevelse, og hun lo og sa: «We eat everything, dogs, snakes, rats, cats, turtles.. We are cannibals». Deretter fniste hun og hvisket meg i øret: «Have you eaten penis?» Jeg ble litt satt ut og usikker på om hun spurte om det jeg trodde hun spurte om, og sa vel bare «Eeh..?». Hun hvisket igjen «In China we eat penis, we are cannibals» og så så hun på mitt forskrekkede ansiktsuttrykk og lo: «It\'s good for men». Jeg fikk bekreftet at det ikke var snakk om mennesklige organer her, men de serverer visst ulike typer peniser på restauranter, og man kan drikke hjortepenis-ekstrakt for potensen. JEG ER PÅ VEKTBØLGEN. Første uka her nede var jeg fryktelig fascinert av hvor mange ganger daglig de på kontoret veide seg, og at det i det hele tatt var baderomsvekt på kontoret. Men nå er jeg bitt av basillen selv og veier meg minst en gang om dagen. På vei til jobb går jeg forbi en dame som man kan betale en liten slant for å veie seg hos, på en mer nøyaktig vekt som snakker. På vekten som er i leiligheten kan man stille inn høyden og få vite om man er overvektig eller ikke. Det er visst jeg, så jeg tør ikke teste den snakkende vekten. Jeg frykter at den skal annonsere: «Gå av tjukka, du sprenger meg!» eller noe i den dur. Alle ville sikkert le, og jeg ville være den eneste som ikke skjønte beskjeden. SYLTEDE EGG. Maten her må være veldig næringsrik for jeg har plutselig fått sterke negler, håret vokser fortere og jeg går ned i vekt selv om jeg spiser mye. 100-årseggene, som de skumle andeeggene kalles, skal visst være veldig bra for «your inner environment». Så jeg ga dem en ny sjanse, og de er ikke så verst om man ikke betrakter fargen. Sist jeg spurte hva som var skjedd med disse eggene, fikk jeg til svar at de hadde vært nedgravd, men etter flere forespørsler vet jeg nå at det er andeegg som har vært syltet i to til tre måneder. Jeg tror kanskje jeg føler at det er litt mer betryggende, men er ikke helt sikkert. De klarer i alle fall å lage fantastisk mat her av hva det måtte være. Jeg prøver å forestille meg hvem som har kommet på ideen å sylte egg og lage desserter av å fylte meloner med slimete, hvite marklignende dyr, og hvordan dette skjedde. Ligger det mye forskning bak eller skjedde det rett og slett på slump? Uansett kan jeg erklære at jeg nå liker både kumage, gamle egg, blodpudding og til en viss grad de slimete greiene i melonen, som vissnok er «good for ladies», som betyr at det er søtt. KARAOKELANDET. På fredag fortalte Cecilia at hun skulle på karaoke i helga. Karaoke er stort her og jeg skal definitivt synge med den stemmen jeg har en dag. Det er forresten et veldig populært jenteband her, SHE (Kinas svar på Spice Girls) som synger en sang med teksten: «Hvis du ikke vil gå på karaoke med meg, blir jeg hjemme og synger for meg selv». Jeg foreslo at alle på jobben kunne dra på karaoke sammen en kveld, og det ble ekstatisk stemning. Jeg ble helt i hundre jeg også og glemte hele mitt norske «jeg kan ikke synge». Jeg psyker meg opp og trener litt i smug. Jeg måtte forresten joike på kontoret i dag. Jeg holdt en presentasjon om Norge og norsk kultur for kollegene og et par klienter. Jeg klarte å nevne at Mari Boine faktisk joiker på en reklame på TV her, men at jeg ikke husket hva reklamen var for. Jeg ble da nødt til å joike for første gang i mitt liv, for at de skulle skjønne hvilken reklame det var. PÅ SEIGHTSEEING. Forrige helge var jeg og Pauline på farten hele tiden. Vi så de aller fleste turistattraksjonen i Wuchang og Hankou (Wuhan er en konglomerat av tre byer, Wuchang, Hankou og Hanyan). Det gikk litt tregt i begynnelsen, da vi hadde glemt å spørre hvor på kartet vår nye leilighet lå. Vi har kart på kinesisk med bussrutene, og brukte en stund på å observere hvilke busser som tok av i hvilken retning, for å finne ut hvor vi befant oss. Vi prøvde først å spørre folk ved å mime, hoppe på stedet og peke på kartet for å finne ut hvor vi var, men alle fortsatte bare å spørre «hvor vil dere?» Det er vel kanskje ikke så ofte de møter folk som er så borte vekk at de ikke vet hvor de er. Men ved å få retningen på større landemerker og se i hvilken retning bussene tok av, klarte vi å bli kjent med byen. Ting går ting utrolig mye lettere nå som jeg har fått litt oversikt. HYGGELIGE FOLK. Det er en del fine steder her, selv om byen er mer et knutepunkt i jernbanenettet enn en turistmagnet. Byen har ikke så rent lite konkurranse fra andre steder heller, da Kina har mye å by på. Jeg begynner likevel å bli skikkelig glad i stedet, og spesielt befolkningen her. De er veldig hjelpsomme, spesielt når man prøver seg på kinesiske gloser. Jeg har prøvd å lære noen, men har ikke hatt den helt store suksessen ennå. De har fire ulike ekstra toner til vokalene og jeg klarer ikke helt å skille dem fra hverandre. Etter tredje eller fjerde forsøk må jeg bla opp i ordboken og peke, og de nikker smilende og sier noe som for meg høres helt likt ut det jeg sa. Jeg er trolig tonedøv. NYDELIG, NORSK VÆR. I helgen var det usedvanlig fint vær, etter norsk oppfatning vel å merke. Det var sol fra nesten klar himmel, og himmelen er faktisk blå også her. Værmeldingen her har forresten en litt annen fokus enn hjemme. Her er overskyet en bra ting. Det er litt ironisk at vi nordmenn som streber etter brunfarge er forsynt med et overskudd av skyer, mens det i Kina, hvor man streber for å være så hvit som mulig, er motsatt. Kanskje vi burde ha byttet bosted? Jeg klarte i alle fall å slikke litt sol i helgen og fikk farge, type rød, på skuldrene. Jeg er ganske fornøyd. SOM EN INNFØDT. I dag så jeg en utlending til, type vestlig, på vei til jobb, og ble litt distrahert. Jeg oppfører meg som en lokal nå, for jeg tok meg i å glane litt på han. Første gang jeg møtte en annen utlending syntes jeg det var litt rart å begynne og snakke med ham bare fordi han var europeer. Det synes jeg fortsatt, så jeg bare satte opp et litt rart, sjenert smil. Jeg hadde solbriller på (for med «pop-stjerne disguise» ser jeg ikke så veldig annerledes ut enn andre her, tror jeg). Han smilte tilbake og sa «ni hao» som betyr «hei» på kinesisk. Så han trodde kanskje jeg var herfra. Jeg oppførte meg i alle fall ikke mye annerledes med glaningen min. Denne artikkelen publiseres kun i nettutgaven til Magasinet. Har du velmente råd, tips, spørsmål eller er du i Wuhan? Send dine kommentarer til: anniren@glimsdal.com

<B>UNNSKYLD, HVOR ER JEG?</B> Det er vanskelig å få svar på noe som helst når du ikke kan den rette vokaltonen på kinesisk. Men kineserne er svært hjelpsomme, og prøver så godt de kan.
HUNDER SOM MAT:</B> Disse hundene skal slaktes og spises som mat. - Vi spiser alt i Kina, sier Cecilia.
KARAOKE ER STORT:</B> Ann Iren forsøker å glemme at hun ikke kan synge, og skal få med alle på jobben ut på karaoke.
PÅ SEIGHTSEEING:</B> Disse svarte svanene former et hjerte på dyreparken i Wuhan.
ALT ER SPISELIG:</B> Denne jenta selger tigerpenis for 13 dollar, tenner for 4 dollar per stykk og et fuglehode for 66 dollar. I Asia er det populært å bruke alle deler av dyrene som mat og medisin. Å spise penis skal øke evnene dine i senga.
VELDIG FERSKT:</B> Disse endene er på vei til en restaurant i Wuhan.