Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

I krig og kjærlighet

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (59) ville vært veldig bekymret hvis hennes egen sønn var i Afghanistan.

- Jeg var helt sikker på at hvis det ble krig, så ville alt bli svart-hvitt.

Forsvarsministeren er en silhuett mot vinduet. Høye hæler. Rak rygg. Da hun var liten, var ministeren alltid redd for krigen. Korea, Ungarn, Cuba-krisen. Vi er i det tredje rommet på kontoret hennes. Det er stilrent. Moderne sofagrupper og gigantisk svart kunst på veggene. Etter forsvarsministerens ønske.

- Jeg hadde sett bilder fra andre verdenskrig og alle bildene var i svart-hvitt. Jeg trodde at hvis krigen kom, ville alt bli grått. Da ville det aldri være fint vær lenger.

Hælene klikker taktfast i parketten.

- Det er sånne forestillinger man har som barn, og jeg hadde dem veldig lenge.

Anne-Grete Strøm-Erichsen setter seg ytterst til høyre i den nederste sofaen i rom nummer to. Det lyse håret er halvlangt og uten tilfeldigheter. Hun sier hun liker seg best her. Store vinduer, høyt under taket. Runde lamper står i stram givakt mellom sofaene. Hit kom hun rett fra lokalpolitikken i Bergen, fra verv som ordfører og byrådsleder. Så fikk hun ansvaret for de sterkeste maktmidlene i landet - og et kontor stort som en leilighet.

- De første dagene våknet jeg opp og så meg i speilet med skrekk. «Du er forsvarsminister» sa jeg til meg selv.

Strøm-Erichsen havnet rett i dramaet der to inspektører fra Kystvakten ble bortført av den russiske tråleren Electron.

- Jeg fikk et stort kart over Barentshavet foran meg med en gang. Dag én. Det var jo ikke en problematikk jeg var veldig inne i. Og jeg husker at jeg våknet om natta etter den andre dagen på jobb.

Hun smiler. Hånden hennes hviler trygt i ullstoffet i sofaen, beina er i kors.

- Det var en brå start, kan man si. Men det tok fire dager, så bare bestemte jeg meg for at det var greit. Dette er vanskelig, men det kommer til å gå.

Hun skulle bare ha visst om alt det andre hun hadde i vente: Mistanker om korrupsjon. En misfornøyd riksrevisor. Høringer i Stortinget om mangelfull legedekning i Afghanistan.

- Før jul satt jeg på kontoret og lurte på om jeg noen gang kom til å flyte opp av det her. Jeg følte at jeg satt opp til hit i problemer, sier ministeren og holder en flat hånd opp til brystet.

Så sprekker ansiktet opp i et karakteristisk smil, stort og fullt av tenner. Øynene blir smalere.

- Så gjelder det å si til seg selv at du får ta et steg av gangen og prøve å få landet det her. Det skal veldig mye til før jeg mister fatningen.

I dag er også en annerledes dag. Forsvarsministeren har ryddet plass i timeplanen sin. Det er kald og klar vinter. I Vestre Aker kirke begraves Dagbladets journalist Carsten Thomassen, som ble drept i angrepet på Hotell Serena i Kabul.

- Du ønsker så inderlig at det ikke skal skje og så skjer det. Det må ikke skje, men så skjer det, sier hun og holder blikket festet.

Ute er vintersola akkurat forsvunnet bak Akershus festning. Himmelen er rød og desperat.

- Jeg satt på kontoret da de ringte første gang. Hele den kvelden var jeg i kontakt med situasjonssenteret for å holde meg oppdatert, og det var så trist å få beskjeden om dødsfallet. Sorg er vanskelig å beskrive, men jeg tenker på det som hendte hver dag. Jeg satte utrolig stor pris på Carsten, sier hun og blir stille.

Det summer svakt i air condition-anlegget. Trebordet foran henne er tomt og blankt.

- Det som er så forferdelig i dag, er at vi står overfor en fiende uten ansikt. De er ikke uniformert og vi vet ikke når de slår til. Det er utrolig krevende og det var det som skjedde på Hotell Serena. Du kan ikke verge deg mot selvmordsbombere.

I ukene etter angrepet har kritikken mot Utenriksdepartementets sikkerhetsopplegg vokst i styrke. UD ønsket en såkalt «sivil profil» på besøket og koordinerte ikke reisen med Forsvarsdepartementet. Forsvarsministeren sier de riktige tingene: At departementet hennes ikke var involvert i sikkerhetsplanleggingen, at samarbeidet med UD er nært og godt, at hun snakker med utenriksministeren nesten hver dag. Hun sier vi må vente på rapporten. Anne-Grete Strøm-Erichsen er kjent for dette, for grundighet og gode forberedelser. Når hun selv besøker soldatene i Afghanistan to ganger i året, skjer det alltid på Forsvarets premisser. I pansret kjøretøy.

- Er du bekymret når du reiser i konfliktområder?

- Nei. Det hender jeg tenker på det før jeg reiser, men jeg velger å legge vekk de tankene. Når jeg sender ut soldater som skal være der et halvt år, så må jeg kunne være der ei uke av gangen. Det er en følelse av frykt som jeg ikke vil tillate meg selv.

Forsvarsministeren har akkurat annonsert etter flere soldater. 50 stykker. «Det presiseres at søkere til dette OMLT-bidraget må være felthardføre og inneha høy egenferdighet innen alle grunnleggende soldatdisipliner», står det i stillingsannonsen. De må forberede seg på direkte kamper mot Taliban. Hun på å miste nye soldater.

- Det har skjedd meg to ganger. Det å miste soldater på bakken, er veldig, veldig tungt. Men likevel må jeg tenke at det er riktig det vi gjør, sier hun og fortsetter:

- Det som er vanskelig å forklare, er at kampen for å skape sikkerhet skjer langt unna vår grense. Det er det er det flagget vi må holde høyt.

- Afghanistan var et land med et forferdelig Taliban-regime. De lot grupper som al-Qaida få vokse fritt, de brukte idrettsbaner til å henrette folk, de steinet kvinner og de var det motsatte av det vi står for av verdier. Folket der nede fortjener at noen kommer inn og skaper stabilitet. Dette dreier seg om vår sikkerhet også. Neste gang kan terroren oppleves i Oslo eller Bergen eller i nærheten av oss.

Hun lar argumentene henge i lufta. Alt er symmetrisk. Bordene, sofaene, lampene. Til og med den enslige vasen helt på andre siden av rommet, står akkurat der den skal. Strøm-Erichsen hever øyenbrynene og venter på neste spørsmål.

- Forstår du de som ønsker uttrekning?

- Til en viss grad. Jeg skjønner at folk lurer på hvorfor vi sender unge norske mennesker ut i denne type operasjoner, men det blir litt korttenkt. Det at vi lever i en fredelig del av verden, er nok en av grunnene til ønsket om å trekke oss ut. Jeg forstår argumentet om ikke å sette noen av våre i fare, men da ser vi egoistisk på det.

I fjor sommer var også sønnen hennes på vei til Afghanistan. Men Joachim fikk ikke reise på grunn av morens fremtredende stilling. Elitesoldaten tjenestegjorde i Kosovo da bombene falt der på slutten av 1990-tallet. I intervjuer har Strøm-Erichsen fortalt hvor stolt hun var av sønnens valg. Hun har ikke snakket like høyt om frykten hun følte.

- Jo, jeg var redd helt i begynnelsen. Jeg tenkte «håper politikerne vet hva de beslutter», forteller ministeren og smiler av situasjonen hun nå sitter i.

- Men da jeg kom over angsten, var jeg stolt også.

- Er det ikke litt i overkant edelt å være stolt av å sende en sønn i krigen?

- Det var ikke den type stolthet. Det var mer enn stolthet over at han hadde tatt en beslutning der jeg hadde vært engstelig, men han foretok en egen vurdering av hva som var rett.

- Hadde du vært veldig bekymret hvis sønnen din hadde vært i Afghanistan nå?

Lang pause. Hun leter etter de riktige ordene:

- Ja. Men det der er et veldig vanskelig spørsmål, fordi jeg tenker på soldatene hver dag. Uansett om jeg har sønnen min der eller ei.

- Moren til en av de drepte norske soldatene fortalte at hun hadde tryglet sønnen sin om ikke å dra. Er ikke det det første instinktet som mor?

- Jo, men hvis du virkelig skulle gå på morsinstinkt, så hadde du ikke sendt barna dine fra deg i det hele tatt. Du hadde i grunnen syntes det var kjempefint om de bodde hjemme til de var 30. Jeg tror nok at foreldrene opplever det doble i både å være engstelige for og stolte av barna sine.

Da Kong Haakon døde, var Anne-Grete 7 år. Hun husker den triste dagen, musikken på radioen. Og Gerhardsen. Anne-Grete var eldst av tre barn. Født i Sandviken, vokst opp i Søndre bydel. Hun husker de forskjellige barna på skolen, ungene som bodde i tyskerbrakkene. Far var jurist. Hun spurte ham hva rettferdighet var. Og hun glemmer aldri besteforeldrenes landsted ved Osterfjorden om sommeren. Den tette skogen og helt i enden: Det åpne havet. To ganger om dagen rodde de over til kaia for å kjøpe melk. Og da sola forsvant, sto de på brygga og ventet på båten som kom til samme tid hver ettermiddag. Hvem kom denne gangen? Hviskingen i øret. Fnising. Og garnene. Hun husker garnene. Dra dem om morgenen, rense dem om kvelden, dra dem om morgenen. Hun fisker ikke lenger. Dette var den gangen kjøttkaker om søndagen var himmelriket.

- I dag er ikke de høydepunktene der lenger, sier hun, før hun smilende legger til:

- Mitt høydepunkt er fremdeles min manns pizza hver lørdag.

Da Anne-Grete Strøm-Erichsen selv ble aktiv i politikken utover 90-tallet, opplevde hun å bli kritisert for klesstilen under en lokal valgkamp. Siden hun som ung ingeniør fant ut at dongeribukse tok seg dårlig ut blant dresskledde menn, har hun vært opptatt av det å se riktig ut, å kle seg etter anledningen.

- Men at jeg skulle gå kledd som en «høyredame», utbryter arbeiderpartikvinnen indignert. Hun smiler og klør seg kjapt på strømpebuksa:

- Da dette pågikk, var det en eldre dame som stoppet meg på Torgalmenningen og sa «eg vil bare si deg det, at eg syns det e bra du e pen i tøyet», etterlikner Strøm-Erichsen med ekstra skarre-r og bryter ut i en lang og hikstende latter.

- Men militæruniformen har du holdt deg unna?

- Ja, jeg er veldig opptatt av at jeg er politiker. Ikke militær.

- Har du prøvd den i det hele tatt?

- Nei.

- Ikke for moro skyld hjemme en gang?

- Nei, nei. Jeg har så mye andre greie klær. Og da jeg ble forsvarsminister, var det lett å bruke de samme klærne jeg hadde som ordfører i Bergen. Jeg trengte ikke å skifte garderobe, for å si det sånn.

Hun lener seg tilbake i sofaen og legger hendene i fanget, smiler:

- Hadde jeg vært kulturminister, så hadde jeg nok hatt en litt annen klesstil.

Det var datteren som var grunnen til at Anne-Grete Strøm-Erichsen i det hele tatt havnet i politikken. Hun fikk sitt første barn midt i 20-åra, og det ble raskt tydelig at noe var galt. Lille Cathrine var født med det sjeldne syndromet PWS, hun var psykisk utviklingshemmet. Det skulle bli en lang kamp for å finne en diagnose og en hverdag, og for å få politikerne til å bevilge penger til en gangvei for datteren.

- Da følte jeg at jeg hadde hardnet til. Når mine venner var kjempebekymret for barna deres som hadde fått en forkjølelse, så følte jeg meg avstumpet i forhold til det, jeg kunne ikke gå inn i deres bekymringer. Men det der har gitt seg. Når tiden går, så forstår du at den reaksjonen er noe du må komme deg igjennom.

Forsvarsministeren snakker lett og greit om en periode av livet som ofte var det motsatte. På mange måter er også dette en kamp hun har vunnet.

- Det å få et funksjonshemmet barn og ikke ha en diagnose på den tiden var veldig tøft. Vi måtte kjempe, mot sykehus og helsevesen. Alle de kampene der, jeg kan alle sammen.

De måtte følge Cathrine inn til observasjon hvert tredje måned. Nye legefrakker, ingen svar. Ikke på Haukeland, ikke på Rikshospitalet.

- Hver gang tok legene de samme vonde ryggmargsprøvene. Og Cathrine var svak og kunne ikke grine. Noen vil sikkert si at hun var avslappet og ikke følte noe særlig, men for oss var det en kjempebelastning gang på gang på gang. Til slutt måtte vi bare si at dette aksepterer vi ikke lenger. Vi stoppet det etter et par år, forteller hun.

Etter seks år fikk familien til slutt diagnosen ved et sykehus i Sverige. Det fantes bare et par hundre kjente tilfeller i verden av sykdommen datteren deres var født med. Fire år etter at Cathrine kom til verden, bestemte de seg for å få et nytt barn.

- Vi syntes det var veldig vanskelig, for vi visste ikke om det var en arvelig sykdom hun hadde. Kunne dette skje igjen? Det var nok litt sånn at vi avholdt oss fra å få så veldig mange barn, fordi vi ikke hadde noen diagnose.

- Men så fikk vi en sønn som til og med kunne skrike da han var baby og vi var jo helt i sjokk, for vi trodde ikke det var mulig, sier hun og ler.

Fra starten av var den lille familien knyttet sammen av det å være litt annerledes enn andre.

- Vi ville gjøre alt for Cathrine, vi bar henne på fjellet, vi dro henne i pulk så lenge vi klarte. Vi gjorde det vi kunne for å normalisere ting. Men vi var også veldig klare på at det kunne ikke være sånn at mor eller far eller bror skulle ofre seg for henne. Vi var fire i vår familie, her skulle alle ha muligheter.

Mannen hennes har vært der hele tiden. Arve var redaktør for studentavisa på Ingeniørhøyskolen, og Anne-Grete søkte om å bli journalist. Det var starten av syttitallet, og i redaksjonen diskuterte de EF, kvinnesyn, politikk og trosspørsmål.

- Da jeg var ung var jeg nok en type som hadde lett for å forelske meg, jeg var veldig oppslukt av forelskelsen, forteller hun.

Det tok noen måneder med diskusjoner, så ble de sammen. Tre uker senere bestemte de seg for å gifte seg.

- Vi er fortsatt ikke enige om hvem som fridde. Men jeg husker hvor vi sto. Det var på en takterrasse på skolen og det var i store friminutt. Vi sto og så oppover på Ulriken

- Det høres veldig bergensromantisk ut?

- Ja da, det var veldig bergensromantisk og det var helt sikkert fint vær.

Blikket hennes vandrer langs den ene veggen med kunstverk. Planen var at hun skulle hjem til Bergen hver helg. Det har ikke blitt helt sånn. Utafor vinduet er utsikten over Oslo redusert til noen enslige gatelykter.

- En dag blir vi nok enige om hvem som fridde.

Når hun ser seg i speilet om morgenen, er hun blitt eldre. Sånn er det bare. Øynene er de samme. Smilet også. Men ansiktet er et annet.

- Hvis du vil ha erfaringen og setter pris på det, så kan du ikke være 30 år, sier forsvarsministeren bestemt og titter opp:

- Du vil vel si at jeg er en eldre dame?

I hjørnet står sekretæren hennes og titter på klokka. Et lite øyeblikk ser Anne-Grete Strøm-Erichsen ut til å vente på svaret, men så tar hun ordet igjen:

- Dette med alder er veldig relativt. En 90 år gammel mann vil jo kalle meg en ung dame. Jeg føler meg ikke gammel, men når jeg ser meg i speilet, så har det nok kommet noen rynker.

Tanngarden åpenbarer seg igjen fra øre til øre:

- Jeg tror denne jobben har gitt meg noen flere.

magasinet@dagbladet.no

STORESØSTER: Året er 1962 og Anne-Grete har et godt grep om Erik og Tove på altanen i leiligheten.
FANA-BUNAD: Anne-Grete er ordfører og synes det er stas å åpne «Mostraspelet» sommeren 2000.
HARDANGERVIDDA: Ekteparet Strøm-Erichsen på toppen med to egne hunder og to innlånte.
FERIE: - Vi kjørte rundt halve USA sommeren 1980. Her raster vi i en nasjonalpark i Midtvesten.
ARVE OG JEG: - Dette er fra Aurlandsdalen på midten av 90-tallet. Vi gikk den flere år på rad. Anne-Grete og Arve traff hverandre på Ingeniørhøyskolen.
OMTENKSOM: - Jeg tenker på soldatene i Afghanistan hver dag. Uansett om jeg har sønnen min der eller ei, sier forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen.
5 ÅR: - Jeg var veldig glad i å være på hytta med besteforeldrene mine.
HELE FAMILIEN: - Et typisk julekort anno 1976. Her har lille Joachim akkkurat kommet til verden.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media