I tet i øst

Det er tjue år siden østkanten fikk sin første gourmetrestaurant. Og Markveien Mat & Vinhus holder koken på «løkka».

VET DU HVA som er det beste med Markveien Mat & Vinhus, og hvorfor vi med glede kommer tilbake hit? spurte Robinson kryptisk. Fredag hadde tenkt å svare vinkjelleren, for den er virkelig imponerende med sine påståtte 8000 flasker, plukket ut av en virkelig skjønner. Men det var ikke svaret på gåten denne gang. Robinson hadde som vanlig sitt hjerte i kjøkkenet: Det er kvalitet over arbeidet der ute, utmerkede råvarer og kokker som gjør seg flid med både smak, komposisjon og presentasjon. Dette er et sted man trygt kan bringe sine gjester til, fordi det er en hyggelig og hjemlig atmosfære og god mat. Jeg tror jeg har til gode å bli skuffet her. Jeg er faktisk ikke helt enig i den lovprisingen. Jeg fikk nemlig en overstekt tunfisk her i sommer, etterfulgt av en kjedelig indrefilet, men OK, det glemmer vi nå, her er nye sjanser! sa Fredag, nesten like

entusiastisk.DEN FYLDIGE MENYEN er et morsomt poeng ved Markveien, Grünerløkkas første gourmetsted, og et trekk som innehaverne har tatt med seg videre til Oslo Spiseforretning i Gamlebyen. Hver rett lanseres med en fyldig beskrivelse av råvarer og tilberedning, det er nesten så man får lyst til å ta med «oppskriften» hjem. Men det blir jo sjelden det samme. Hør hva de skriver om kamchatka: «...krabba som reddet et lokalsamfunn i Finnmark fra ruin. Krabbekjøttet fra de lange føttene pakkes i filodeig med estragon og bakes i ovn så du får en sprø pakke med saftig innhold, servert med bakt aubergin». Rent bortsett fra at jeg trodde krabba hadde klør og bein, men ikke føtter, muntrer det opp med litt historikk, mente Fredag, som ba om betenkningstid for å lese mer. Kelneren foreslo stedets aperitiff, som viste seg å være en italiensk spumante, som ikke falt helt i herskapets smak. Søtt kliss, sa en angrende Fredag.Men derfra gikk det oppover. Som en hilsen fra kjøkkenet kom en ørliten smak av fiskefarse på kjeks, med krydderpestosaus. Og med følge av et glass tørr Loire-vin var smaksløkene i fin form til nye overraskelser.

JEGEREN ROBINSON valgte seg røykt reinsdyrhjerte og and fra menyen, og ønsket noe fyrig og gjerne spansk i glasset. Kelnerens forslag om en nykommer av en Rioja, Viña Izadi Crianza, falt i god smak, men kunne kanskje vært priset litt lavere (370 kr på menyen, 108 på Polet). Den smaker avgjort eik, men sammen med kraftig mat gjør den at både mat og vin kommer til sin rett, sa Robinson begeistret. Hovedretten var hentet fra dagens meny og besto av både vill og tam and, rosastekt og servert med rød villris, løk og kantareller og en smaksrik saus. Jeg er riktignok i tvil om hva som er vilt og tamt av disse kjøttstykkene, smaken er under ingen omstendighet tam. Forretten med røykt reinsdyrhjerte, servert med yoghurtdressing, tyttebær og en haug med rødbetblader, var det derimot lite smak i, mente jegeren.Fredag ville ikke helt slippe sommerens minner, og startet med strandkrabbesuppe en intens smakssymfoni av skalldyras mørkeste kraft, smaksatt med cayenne og lime, tilsatt snittede grønnsaker og krepsehale. Japanerne er jo gale etter disse grønne, små krabbene. Nå forstår jeg hvorfor, slurpet Fredag. Fredags hovedrett het rett og slett «årets lam», men ytre sett liknet den veldig på Robinsons and. Røde biter av kjøtt, her på ei seng av rød bulgur, som er tyrkiske hvetekorn, kokt med rødbeter og jordskokker. Og så ei feit lita lammepølse tilsatt lammebrissel, og deilig sjy med timian. Fredag var like lykkelig med den kraftige Rioja-vinen, og konstaterte at kelneren hele tida var behagelig til stede med skjenking av vann og vin så ingen led nød. Jeg kan likevel ikke kvi meg fra en følelse av at ikke-røykere på tomannsbord blir stemoderlig behandlet, her som så mange steder, sa Robinson. Jeg mener, her sitter vi trangbodd rett ved kjøkkendøra og trappa til toalettet, mens det faktisk er hyggeligere og større bord i de andre rommene.

MENS FREDAG LOT seg friste av Markveiens klassiske slager, ostekake med bringebærsaus, rundet Robinson av med en sjokoladeparfait med solbær og en sterk kopp kaffe Kenya. Ostekaka er oppskrytt, hvisket Robinson, som likevel føyde besøket til serien av vellykkede måltider i Markveien. Men prisnivået på det som før var en rimelig gourmet, er det samme her som vestpå i byen, mente Fredag. Husk at det er et hyggelig og rimelig alternativ, Dr. Kneipps vinbar, som er Mathusets lillebror på hjørnet, repliserte Robinson. Der er det enklere retter og veggen full fra golv til tak av vinflasker, hvorav de fleste kan serveres i glass. Men gå før vinteren setter seg, da blir det kaldt i gamle østkanthus.

Hjemlig: Gulmalte vegger med muntre bilder bidrar til en hjemmekoselig atmosfære. Og menyen er et studium for seg.