Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

I von Triers rike

Først da Lars von Triers (47) mor lå for døden, fortalte hun ham sin største hemmelighet. Hans far var ikke hans far. - Et gigantisk sjokk, sier kinoaktuelle von Trier.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SÆR. MERKELIG. FULL AV FOBIER. Manipulerende. Ekstremt selvhøytidelig. Dødsens seriøs i ett og alt. Og: Fullstendig sprøyte gal. Mytene omkring Danmarks mest kjente nålevende kunstner er mange. Han er kanskje en eller flere av tingene over, men denne varme seinsommerdagen er Lars von Trier først og fremst blid og glad. Kontoret, som ligger i en lav bungalow i utkanten av Filmbyen {ndash} Københavns svar på Hollywood {ndash} er møblert med et digert skrivebord, et piano, et treningsapparat, tv, video, en sofagruppe og et flipperspill. Hvis en ikke visste bedre, skulle en ikke tro kontoret tilhørte en genierklært filmkunstner, men en forvokst, leken guttunge. I dag ser han litt sånn ut også, med pinnkort sommersveis, barbeint, ei litt for stor svart T-skjorte og vide bukser som er moteriktig sidrumpa. Han virker fullstendig ubekymret der han halvveis ligger i skinnsofaen og pirker seg mellom tennene, mens han snakker om hvor deilig det hadde vært å stå ved ei norsk lakseelv akkurat nå. Hvor mye han gleder seg til helga, da han skal til Jylland og fiske med tørrflue. Kanskje han har doblet dosen lykkepiller i dag?{ndash}Nei, sier han alvorlig. {ndash}Etter sju år virket de ikke lenger. Så nå har jeg sluttet. {ndash}Og det har gått greit?Von Trier setter seg opp og plasserer de bare føttene på gulvet.{ndash}Jeg må nok begynne med et annet merke. Jeg fungerer rett og slett ikke så bra uten. {ndash}Innebærer ikke bruk av antidepressiva en viss risiko? {ndash}Det er åpenbart at det skjer noe med hjernen din over tid. Jeg har oppdaget en interessant ting etter at jeg sluttet. Når man blir eldre, blir man ofte også mer sentimental. Pillene legger et lokk på disse følelsene, og jeg mistet sju år av den utviklingen. Så her forleden da jeg hørte et utsagn på tv {ndash} det reineste sprøyt, naturligvis {ndash} begynte jeg å tute. Ja, stortute, sier han og ler hjertelig. {ndash}Hvorfor er det fremdeles så mange tabuer rundt psykiske problemer?Von Trier trekker på skuldrene.{ndash}I Norden har vi en idé om at problemer er noe man sjøl må takle. Det er noe piss. Det er bra for folk som har problemer å vite at de ikke er alene. At det finnes andre. {ndash}Andre som til og med kan bli internasjonalt feirede filmkunstnere?{ndash}Jo..., sier han og ser faktisk en smule brydd ut. {ndash}Det kan man kanskje si. Altså, folk som sitter og klager hele tida over hvor ille de har det, er ikke til å holde ut. Samtidig gjør åpenhet alt mye lettere, i hvert fall for den som ikke har det bra. Så snart jeg hadde fortalt omverdenen om mine fobier, var det mye enklere å takle dem. Og, ærlig talt: Hvis piller hjelper, kan jeg virkelig ikke se noe galt i å bruke dem. For meg har pillene vært et mirakelpreparat. Selvfølgelig er det kjedelig hvis det nå skulle vise seg at jeg har utviklet kreft i hjernen. EN AV FOBIENE til von Trier er forbundet med å reise. Da hans internasjonale gjennombrudd «Breaking the Waves» ble vist i Cannes i 1996, ble den regnet som sikker favoritt til hovedprisen Gullpalmen. Men nei. En medvirkende årsak skal ifølge ryktene ha vært at juryen tvilte på hans fobiunnskyldninger og var pottesure fordi han ikke møtte personlig. I 2000 gikk det bedre. Von Trier møtte opp og kunne reise hjem med Gullpalmen for «Dancer in the Dark» i kofferten. I år var han igjen der, denne gangen med kinoaktuelle «Dogville». {ndash}Filmen handler om fremmedfrykt og utspiller seg i USA på 30-tallet. Men den kunne vel like gjerne ha utspilt seg i dagens Danmark {ndash} eller Norge?{ndash}Absolutt. Jeg tror den moralske tilstanden i et land avsløres gjennom hvordan de behandler sine flyktninger. {ndash}Og da står det dårlig til, både i Norge og Danmark?{ndash}Det gjør det fanden meg, ja!«Dogville» vant ingen priser i Cannes, men var likevel festivalens mest omtalte film. For von Trier, hjernen bak «Dogme 95», et manifest der man blant annet bannlyser kunstig belysning og velsigner håndholdt kamera, hadde igjen flyttet grenser. Denne gangen ved å lage et tre timer lang Brecht-inspirert hevndrama, som utspilles i sin helhet i et nesten tomt studio, der gater og hus er markert med hvite striper på et svart gulv. Men om scenografien var enkel å lage, var filmen ikke det. Og von Trier gjorde det ekstra vanskelig for seg ved å insistere på å filme sjøl og være eneste mann på scenen utenom skuespillerne.JANUAR 2002. I en gammel fabrikkhall i Trollhättan i Sverige spenner Lars von Trier på seg sin gigantiske kameraanretning. Studio er nesten ribbet for kulisser og rekvisitter, til gjengjeld er det fullt av skuespillere som synes i kamera nesten hele tida. Nicole Kidman sitter på ei gammel feltseng i forgrunnen, Hollywood-divaen Lauren Bacall later som om hun luker i et bed bakenfor, Bergman-stjernen Harriet Andersson tørker bort liksom-støv fra ei hylle litt til venstre, den kommende stjernen Paul Bettany later som om han åpner ei dør, mens von Trier-veteranen Stellan Skarsgård rusler oppover «Elm Street». Von Trier er opptatt med å filme Kidman da han får øye på Bacall som vinker. Han unnskylder seg og går mot divaen, som åpenbart er drittlei av å være levende kulisse. Den munnrappe dama går direkte etter strupen: «Jeg har ett spørsmål, Lars. Hva handler denne filmen egentlig om?»Von Trier rister på hodet. {ndash}Å lage «Dogville» var redselsfullt. Helt fryktelig. Jeg filmet selv og var fullstendig alene med alle disse ville løvene.{ndash}Kom det til store konfrontasjoner?{ndash}Nei, jeg synes egentlig ikke det, sier han kontant. {ndash}Da var «Dancer in the Dark» vanskeligere?Lars von Trier stønner høyt. {ndash}Mye, mye vanskeligere. {ndash}Hvorfor?{ndash}Fordi Bjørk så helt klart ikke ville lage filmen. Hver dag sa hun at nå ville hun slutte. Det skaper ikke spesielt god stemning.{ndash}Er dere venner nå?{ndash}Slettes ikke. Vi er ikke uvenner heller. Men vi har ingen kontakt. Bjørk skrev et brev til Nicole Kidman hvor hun rådet henne til ikke å ta rollen, fordi hun mente jeg ville ødelegge henne. Nå ser von Trier eldre ut enn sine 47 år. Det er tydelig at samarbeidsproblemene med den islandske artisten har satt spor. {ndash}Kidman er jo også en stor stjerne, hvordan var det å jobbe med henne?{ndash}Hun er svært profesjonell og uproblematisk. Men de derre stjernegreiene preger både Bjørk og Nicole på hver sin måte. Når alle, hele tida, kommer og spør hvordan du har det i dag, blir man litt som et barn igjen. Da blir det plutselig veldig viktig hvordan du har det. Til slutt får man en litt forskrudd oppfatning av hva som er viktig, hva som virkelig betyr noe i verden. {ndash}Har dette skremt deg fra å jobbe med store stjerner igjen?Von Trier tar en pause før han svarer. {ndash}Vel, fordelen med «Dogville» var at ingen av de medvirkende fikk noe for jobben. Det er bra, for da vet man at de virkelig ville lage filmen. Nicole kom til innspillingen i sitt eget jetfly. Bare den turen alene kostet henne mye mer enn hun fikk i honorar av oss.Men stjerner? Jeg vet ikke. Nå når Nicole likevel ikke skal være med i oppfølgeren til «Dogville», er jeg er mest tilbøyelig til å finne en som Emily Watson fra «Breaking the Waves», en som ikke hadde gjort noe stort før. Vi får se.LARS VON TRIER BOR i dag i København sammen med sin kone nummer to og deres seks år gamle tvillinger. Han har to døtre fra et tidligere ekteskap. Og begge hans koner er norske.{ndash}Helt tilfeldig. Jeg leter ikke spesielt etter norske jenter. Men min bestemor var fra Bergen. Så det har alltid vært mye norsk i min familie. Det eneste særnorske som er igjen nå, er brunosten i kjøleskapet. {ndash}Hvordan er du som far?{ndash}Jeg tror man alltid forsøker å gjøre ting annerledes enn ens egne foreldre gjorde. Jeg er nok mer restriktiv overfor mine barn.{ndash}Vokste du opp i et liberalt hjem?{ndash}Ekstremt liberalt. Det var sånn at jeg sjøl fikk bestemme når jeg skulle gå til tannlegen. Det gjorde det hele selvfølgelig enda mer angstfullt. Det er vanskelig for en femåring å bestemme sånt sjøl. Da jeg spurte moren min: «Mamma, kommer jeg til å dø i natt?» svarte hun: «Det kan jeg ikke svare på.» Det var jo for så vidt sant, men jeg skulle ønske hun hadde løyet og sagt «Nei, det gjør du ikke» i stedet. Det sier jeg til mine barn, selv om jeg vet det er en løgn. {ndash}Så vil de takke deg når de blir voksne?{ndash}Ja, eller bebreide meg fordi jeg løy. Men det er en gave jeg gir dem. At de alle sammen sover rolig klokka ni. Jeg lå gjerne våken til langt på natt fordi jeg var redd for alt mulig. {ndash}Hvordan var oppveksten din?{ndash}Jeg var en som samlet alle vennene mine og bestemte hva vi skulle leke. Hvis de ikke aksepterte mine regler, ble jeg veldig såret.{ndash}Er det omtrent slik du jobber i dag?{ndash}Ikke omtrent, fullstendig! Ja, fullstendig!! Å beholde evnen til å leke er veldig viktig for meg. Måten jeg lager filmene mine på er også litt sånn lekeaktig. Det er viktig å beholde uhøytideligheten i det man gjør.{ndash}Jeg trodde du var kjent for å ta deg sjøl svært høytidelig?{ndash}Jeg tar meg sjøl høytidelig. Pissehøytidelig! Jeg er den som bestemmer hvis noe er galt eller bryter med reglene mine. Det er jo min lek, dette. Von Trier sverger i dag til katolisismen. Han har sans for en religion der det er mulig å få tilgivelse for synder og hvor kvinner er viktige. Helt til en vårdag i 1989 var han hellig overbevist om at han var av jødisk herkomst. {ndash}Min mor fortalte meg hennes store hemmelighet, at min far ikke var min far, da hun lå på dødsleiet.{ndash}Unnskyld at jeg sier det, men det høres nesten ut som en stor scene i en stor Hollywood-film.{ndash}Nei. En stor scene fra en virkelig dårlig Hollywood-film, sier von Trier og legger seg ned igjen i sofaen. Han plasserer den ene hånda på panna og stønner: «Ååååh, nå skal du høre, gutten min... din far... er ikke... din far!» Så setter han seg opp og ler høyt.{ndash}Min reaksjon var at hvis dette hadde vært en scene fra «Dallas», som gikk på tv da, hadde det vært en dårlig scene, selv for en slik serie. {ndash}Du ler nå, men det må ha vært et stort sjokk?{ndash}Et gigantisk sjokk. Mor og fars filosofi var at man skulle vært åpen og ærlig. På dette punktet var de ikke det, og jeg opplevde det som et svik. {ndash}Hvorfor holdt de det hemmelig for deg?{ndash}Fordi min biologiske fars liv ville blitt ødelagt, sier han kort.Von Trier tok kontakt med sin biologiske far, som da var 80 og hadde voksne barn. Men han var ikke videre interessert i sin «nye» sønn.{ndash}Mine foreldre, som var kommunister eller sosialister {ndash} eller hva faen de egentlig var {ndash} var samtidig svært borgerlige. De fleste utdannede og oppegående mennesker sier at det ikke betyr noe hvor en kommer fra, hvem som egentlig er ens foreldre. Men det påvirker en jo noe inni helvete. Jeg kan godt forstå at mange adoptivbarn har behov og ønske om å få vite hvem deres biologiske foreldre er. Alle barn har en eller annen gang i livet vært i tvil om deres foreldre virkelig er deres foreldre. {ndash}Og du?{ndash}Jeg? Stikk i strid med de fleste barn var jeg overhodet aldri i tvil om hvor jeg kom fra. Men hele familien visste det. Alle var fullt klar over hvordan det hang sammen. {ndash}Er du bitter for at ingen fortalte deg det før?{ndash}For helvete, jeg jobber hele tida med min psyke og bruker mange, mange tusen kroner på å finne ut hvorfor jeg er som jeg er. Så rent terapeutisk vil jeg si at den ene opplysningen var enormt god å ha og sparte meg for minst førti tusen kroner. Eller mye mer.Lars von Trier ler igjen. Hvis det er sånn han blir av å ikke gå på lykkepiller, er det ikke fritt for at man lurer på hvordan humøret er når han gjør det. Men like plutselig blir han alvorlig.{ndash}Dypest sett føler man seg også umyndiggjort. Hvorfor skal man ikke få vite sannheten? Er det fordi jeg ikke er i stand til å takle det? Nei, for noe piss! REGISSØRKOLLEGA THOMAS VINTERBERG smekker døra til nabokontoret. Det nærmer seg lunsj, og vår intervjutid er over. {ndash}Ja, nå er det jammen meg på tide med litt øl og snaps. Er du med på «en lille en»?Det er et par hundre meter til kantina, men von Trier insisterer på å kjøre. {ndash}Fin bil. Har du golden retriever også?Von Trier flirer. {ndash}Volvo. Det mest borgerlige av det borgerlige. Hvem skulle tro at jeg, som en gang var svoren kommunist, skulle ende opp med en Volvo. Men det er en fantastisk god bil.Von Trier sier han blir deprimert og får angst hvis han går for lenge uten å jobbe. Etter at «Dogville» ble ferdig i vår, har han jobbet på oppfølgeren «Manderlay», nummer to i en planlagt trilogi. Men før film nummer tre skal han gjøre noe helt annet. {ndash}Wagner! sier han og tar en brå sving. {ndash}Ja, jeg skal til Bayreuth og sette opp «Ringen» av Wagner i 2006. 15 timer med opera, det jobber jeg med hver dag nå. Jeg snakket nylig med fru Wagner, etterkommeren av Wagner sjøl. Jeg spurte henne om det var noen gode fiskeelver i nærheten. Jeg skal jo bo der i et halvt år. Hun stilte seg fullstendig uforstående til spørsmålet. Fiske? Når skal du gjøre det? spurte hun. Det viser seg at sangerne koster så mye at når de først er der, brukes de maksimalt. Det blir prøver mellom 12 og 14 timer daglig. Sju dager i uka!Vi er framme ved kantina, og von Trier går til disken. Kort tid etter er han tilbake med to Carlsberg, to snapsglass og ei flaske Aalborg Taffel-akevitt. Den har rim utenpå og rundt halsen henger en merkelapp hvor det står «L.v.Trier». {ndash}Så det blir ikke mye tid til fluefiske i Tyskland?{ndash}Nei, sier von Trier og fyller glassene. {ndash}14 timer hver eneste dag. Og så Wagner, for helvete. De står jo og skriker hele tida. Det er ikke til å...{ndash}Holde ut?{ndash}Akkurat. Det kommer til å bli fullstendig uutholdelig! Skål! [email protected]

Foto: Scanpix
<HLF>Turbulent: </HLF> - Nei, Bjørk og jeg er ikke venner. Hun ville ikke lage «Dancer in the Dark» og sa hun ville slutte hver dag. Slikt skaper ikke et godt miljø. Foto: Jeanette Landfald
Arkivfoto: Tom Martinsen
<HLF>Profesjonell: </HLF> Von Trier beskriver samarbeidet med Nicole Kidman som bra, men sier likevel at innspillingen av «Dogville» var en redselsfull opplevelse. Danskens gjennombrudd kom med «Breaking the Waves», der Stellan Skarsgård (t.v.) var en av hovedrolleinnehaverne. Foto: Tom Martinsen
<HLF>Porno:</HLF> Lars von Trier i Cannes med en av skuespillerne i «Idiotene», den danske pornostjerna Trine Mickelsen. Foto: Scanpix