Ikke bare ballerina

Ingrid Lorentzen (30) er Nasjonalballettens primaballerina og aktuell på teaterscener og film. Men noen ganger er hun bare samboeren til Otto Jespersen.

DET ER DAGEN etter premiere. Dagen etter premierefest. Klokka er ti, og Ingrid Lorentzen skal ha tåspissklasse. - Herregud! Hun himler med øynene som om hun er veldig nær å revurdere karrierevalg. - Det er ikke dette jeg er mest klar for akkurat nå. VI ER I Nydalen. Mellom bokklubb og trykkeri og et tett stablet kontorlandskap - i de nye lokalene til Nasjonalballetten. 23 jenter står langs veggene og venter på instrukser. Det er stille. Det eneste som høres er læreren. Hun knipser og hvisker one and two and three towards the bar and four, og så er pianisten og danserne i gang. That\'s good. Etter førtifem minutter med øvelser ved barren, slipper de taket. De tåspisstripper ut på golvet. For sprang og piruetter og enda mer himling med øynene fra Ingrid. Stemningen løsner, blir andpusten og lattermild, etter hvert som tonene fra pianoet triller raskere, piruettene blir flere - og armbånd og hårnåler begynner å fly. - Stille? Synes du vi var stille i begynnelsen, sier Ingrid i en liten pause. - Det er fordi guttene øver i et annet rom i dag. DETTE ER INGRIDS hverdag. Her står hun. Med en hånd på barren, og ti tær stramt sammen i de lysrosa skoene. Øver med rak rygg, spisse føtter, sildrende svette. Lar foten peke opp mot himmelen, støtt som fjell, selv om hun la seg klokka halv tre i natt og skulle ønske hun var alle andre steder. Men ønsket varer ikke lenge. - Jeg har et fantastisk yrke! Ja, det må jeg si. Selv om det sikkert føles ekstra bra nå som jeg har vært ute og filmet i to måneder. Man skal ofte ha litt avstand for å se ting tydelig. Historien er klassisk. Den handler om jenta som alltid ville bli danser - selv om hun ikke fortalte det til noen. - Nei, jeg innrømmet det ikke. - Hvorfor ikke? Hun kikker bort og ler litt før hun svarer. - Hvis du kommer fra Trondheim, fra Byåsen, så går du ikke rundt og tror at du skal bli proff danser. Sånn er det bare. - Jeg trodde jeg skulle bli lærer som foreldrene mine. Noe annet var helt urealistisk. Selv om hun begynte på ballettskole da hun var fire, etter å ha mast i to år. - Det er mange egenskaper du må ha som danser, men en av dem er at du må kunne miste deg selv i musikken. Det høres ut som en klisjé, men jeg danset overalt. I skogen, skolegården, gymsalen ... Jeg var et skikkelig kasus! Men jeg var ikke spesielt pop på danseskolen, altså. Jeg hadde ikke fine drakter, ikke en mor som satte opp håret mitt og slikt. Det var ikke en drøm om tyll som fikk meg til å danse. Dessuten var jeg høy som liten også, og måtte alltid danse gutt. I seks år danset hun før hun fikk lov til å prøve seg som solist. Den store selvtilliten som andre lokale stjerner opparbeidet seg, var fraværende. - Da jeg var 14, så Arne Fagerholt meg danse, og sa at jeg burde søke på Balletthøgskolen. Jeg ble så overveldet at jeg gikk inn på do og gråt. DAGENS TRENINGSØKT er over. Jentene kler på seg igjen, tar på seg sine stillongser, sine utallige leggvarmere, lårvarmere og sjal. Pakkes inn i store, utvaskede treningsbukser og hullete strømpebukser. Ender opp som lappetepper, før de tar en bag eller et tyllskjørt over skulderen og går ut. Med tærne pekende rett ut til siden. Ingrid skifter til sivil. Hun har en avtale med NRK Drama. Hun har sittet hjemme i stua på Smestad og funnet ut at hun er usynkronisert. - Det er sikkert bare jeg som ser det, men jeg ligger et slag bak. Hun snakker om dansetakter og «Genanse og verdighet», forestillingen fra Nationaltheatret som skal vises på tv på søndag. Bildeprodusent Terje Haglund spoler og spiller. - Der! Ingrid roper mens armene fyker over hodet. - Der skulle jeg ha vært! Jeg ligger et halvt sekund etter. Musikken til Portishead er lagt på litt for tidlig. - Portishead er mitt valg, sier hun og smiler fornøyd. - Det er det jeg kan skryte av fra «Genanse og verdighet» - at jeg bestemte musikken. For jeg ville ikke ha sånn stemningsmusikk, jeg tenkte at jeg kom til å bli så lei av å høre det i hver forestilling. Jeg ville høre noe fint, så det ble Portishead. Den gangen så hun for seg at forestillingen skulle gå tjue ganger. Cirka. Men det har blitt 140 ganger siden premieren i september 2000. Og nå settes den opp igjen, med 15 ekstraforestillinger i januar og februar. SÅ LENGE HUN kan huske, har dagene hennes vært slik. Øving om dagen og forestilling om kvelden. Det har ikke vært mye tid til det private. Selv om det var akkurat det som brakte henne til Norge igjen i 1997, etter mange år som frilanser i utlandet. - Det var forholdet til Otto som fikk meg til å komme hjem. Hvis jeg skulle satse på det, så måtte jeg det, flytte hit igjen. I ni år har de vært sammen uten at så mange har brydd seg om det. Men så ble Otto Jespersen plutselig kronet til «landets ondeste mann» og fikk spalteplass i alle slags medier. - Hva synes du - som har din egen karriere - om å plutselig bli redusert til «Ingrid, samboeren til Otto Jespersen»? - Hvis navnet mitt står, så er det jo fint ... Som regel er jeg bare samboeren, sier hun og ler. Men hun blir fort alvorlig igjen. - Yrkene våre er såpass forskjellige - selv om det også er noen fellestrekk. Og det er jo naturlig at han er mer kjent, siden han er på tv ... Men i høst har det vært en dramatisk endring. Det hele kulminerte i at Ingrid ble avbildet på førstesida til VG. Naken. - Det var et bilde som var tatt i forbindelse med en forestilling, sier hun og forteller hvordan det hele oppleves. Om hvordan hun hele tida er på vakt, for at folk viser interesse for henne bare på grunn av samboeren. - Egentlig hadde jeg bestemt meg for å tie det i hjel, men her sitter jeg jo og snakker om det ... Det som irriterer meg mest, er at jeg aldri har vært av de som ønsker den typen oppmerksomhet. Jeg liker oppmerksomhet for det jeg gjør, men har aldri stilt opp på «hjemme hos»-reportasjer ... eller søkt offentligheten for annet enn dansen. Da de trykte bildet, gråt jeg hele dagen. Det var grusomt. TERJE HAGLUND TRYKKER på stop og eject. Ingrid er så fornøyd som hun kan bli uten at hele opptaket må tas fra hverandre og monteres på nytt. Hun skrider gjennom gangene hos NRK med kåpa flagrende bak seg. Hilser til venstre og høyre, kysser kinn og munner. Nå har hun noen timer fri, før det blir kveld og forestilling. - Jeg kan ikke huske sist jeg hadde det. Noen timer for meg selv, til å ordne ting. Hun har alltid ting på gang, en hel haug i tillegg til operaen. - Jeg har sikkert deltatt i tjue prosjekter ved siden av, men dette er første gang jeg har bedt om permisjon. Skylden for pausen legges på filmen «Lille Frøken Norge» og en bursdag. - Ja, jeg møtte faktisk regissøren, Hilde Heier, i en bursdag. Vi hadde det kjempehyggelig, og så ringte hun etter to uker og sa at jeg hadde passet kjempebra til psykopatrollen ... Ha-ha-ha. Hun ler med åpen munn og store bokstaver. - Men det var en stor bøyg å si ja. Jeg mener at man skal ta utfordringer - men samtidig holde seg til det man kan. Og dette var jo helt nytt, med replikker og greier. Men man tør mer når man har folk rundt seg som man kan stole på - og som mener at du kan gjøre det. Det er så mye av det vi gjør som begrenses av redsel. Men jeg tenkte som så, at på film er det jo flere tagninger, flere sjanser. Mens jeg har et yrke hvor jeg står på tåspissene. Og hvis jeg faller ned, så ser hele verden det, sier Ingrid. Så går hun. Med tærne pekende rett ut til siden.

<HLF>På tå hev:</HLF> Ingrid Lorentzen er en av våre beste dansere. Det kommer ikke gratis. Hver dag øver hun med Nasjonalballetten i Nydalen. - Jeg bruker å komme tidlig for å varme opp. Og for å være sosial - det er like viktig, sier Ingrid Lorentzen, som her hviler seg litt mellom to tåspissomganger sammen med Maiko Nishino fra Japan.
<HLF>Ute av takt:</HLF> - Der! Jeg skulle ha vært der!, roper Ingrid mens hun danser - sittende. Musikken til «Genanse og verdighet» som vises på NRK i morgen, er lagt på litt for tidlig, og sammen med bildeprodusent Terje Haglund skal Ingrid prøve å få det riktig.