Ikke billig, men vidunderlig

De rike har det godt på Madserud Gård.

– DET ER SLETT ikke ille å være blant de privilegerte.

Robinson nippet til et glass kjølig hvit, burgunder og lot blikket streife over gammel parkett, overdådige takrosetter og funklende krystall.

– Så sant, så sant. Selv om det bare er for noen timer, sa Fredag.

Staselige Madserud Gård ble oppført i 1850. Det var den gang de virkelig velstående hadde parker, ikke hager, rundt husene sine. Omgivelsene føles ikke mindre staselige i dag. Restauranten ligger like ved Frognerparken, på aller, aller beste vest i hovedstaden. En liten oase, for de bemidlede.

– Eller de som spiser på regning. Det er ganske stivt å ta 265 kroner for en forrett, om det aldri så mye er østers eller gåselever, sa Fredag tørt. 

Å ANTYDE AT DE ansatte lytter ved bordene er ikke pent, men mistanken ble vekket da en servitør like etter foreslo Herregårdsmenyen, på henholdsvis fem eller seks retter. Et tilbud som absolutt lønner seg. Fem retter til kr 695,- er definitivt å foretrekke framfor tre retter til vel seks hundre kroner.

– Et godt valg, sa servitøren, og la til at på den måten vil gjestene få et bredere innblikk i hva kjøkkenet går for. Vinmeny ble forslått, men siden det tilbys et stort utvalg av vin på glass, ønsket Robinson og Fredag å velge sjøl.

Haneskjell, en slektning av det mer brukte kamskjellet, åpnet gildet. De små skjellene var så vidt grillet og kom med rødbeter, stekt San Danielle-skinke, chèvrekrem og salat. Så fulgte risotto med kantareller og trøffelsaus, med karakter like kraftig, som forgjengeren hadde vært mild og beskjeden. Til begge deler ble det inntatt et glass St. Bris 2006, en hvit burgunder.

– Vidunderlig. Det er ikke mye annet å si om dette, slo Fredag fast.

Robinson mente at risottoen kanskje kunne vært litt mindre salt, men Fredag var uenig.

Så var det på tide å forflytte seg til det våte element.

– Fast i fisken, men myk i smaken, mente Robinson om piggvar med bouillabaissesaus.

Nå hadde en annen hvit burgunder kommet på bordet, en noe kraftigere en, av type Macon La Roche Vineuse Les Cras fra Olivier Merlin. God match, igjen.

– SÅ DET ER SLIK villam fra Karmøy smaker, konstaterte Fredag.

På tallerkenen lå tre deler av villdyret fra vest: ytrefilet, bog og carré. Det var ikke bare konsistensen som varierte. Kokkene hadde tatt seg bryet med å lage tre små retter av kjøttet, som bød på tre svært forskjellige smaksopplevelser.

– Rene Kinderegget. Morsomt og definitivt arbeidskrevende, sa Fredag.

Robinson nikket entusiastisk.

– Tilbehøret er også interessant, variert – og godt.

Det besto av sautert savoykål, sjalottløkpuré, rattepoteter julienne og en kuminbasert saus. Servitøren hadde anbefalt italiensk, rødt og kraftig i form av Aglianico del Vulture Reserva Castelle. Det var smakssterke saker, som gjorde seg bra til lam fra forblåste og ville Karmøy.

Måltidet ble avrundet med to desserter, først klassikeren Peach Melba og siden Sjokoladeterrin B52, en syndig smaksbombe smaksatt med blant annet Kahlua og Baileys. 

DA REGNINGEN KOM på bordet var den faktisk ikke så avskrekkende.

– Like under 2000-merket. Billig er det ikke, men tatt i betraktning hva vi har fått servert, både av vått og tørt, er det absolutt verd det, sa Robinson.

Fredag nikket fornøyd.

– Jo, de rike har det godt.

KUNNE VÆRT VERRE: Maten tatt i betraktning, er ikke prisene avskrekkende, mener Robinson & Fredag.