- Ikke ett menneske oppfyller WHOs kriterier for god helse

Verdens helseorganisasjon (WHO): «Helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyter».

I dagens politiske landskap er det å være «for bedre helse» det kanskje minst kontroversielle av alle standpunkt. Men skal god helse bare forstås som fravær av sykdommer eller innebærer det noe mer?

Helsebegrepet

Det offisielle norske helsebegrepet (ved Statens helsetilsyn) er identisk med det vi finner hos Verdens helseorganisasjon (WHO):

«Helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyter».

Definisjonen ble lansert i 1946 av blant andre Karl Evang, og den er nedfelt i første paragraf av WHOs grunnlov av 1948, som ble godkjent av alle organisasjonens medlemsland. Særlig intuitiv er denne definisjonen ikke, da de fleste nok umiddelbart oppfatter helse nettopp som fravær av sykdom m.m.

Det første som slår en er at WHOs definisjon i én forstand er uhyre snever, da den angir en tom mengde:

Det finnes ikke ett eneste menneske på kloden som oppfyller kriteriene for god helse, av den enkle grunn at ingen mennesker har fullstendig fysisk, mental og sosial velvære.

Samtidig er definisjonen også ekstremt vid, i den forstand at det i henhold til den ikke finnes et eneste trekk ved et menneskes liv som ikke kan sies å være helserelevant. Dette alene gir oss grunn til å betvile at definisjonen er særlig hensiktsmessig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1970 lanserte WHO en ny definisjon av helse, som «evnen til å kunne leve et økonomisk og sosialt produktivt liv». Det er en svært annerledes definisjon, og den fanger neppe inn den samme mengden av fenomener som den eldre definisjonen. Definisjonen har utvilsomt også kontraintuitive trekk, da en person med alvorlig sykdom, men som likevel arbeider og har et fungerende sosialt liv, vil ha god helse, mens en sykdomsfri, uproduktiv eremitt vil ha sviktende helse.

Uansett har definisjonen fra 1970 ikke fått noe bredt gjennomslag, og det er den eldre definisjonen som er blitt stående.

Et politisert helsebegrep
En viktig begivenhet var konferansen som ble arrangert av WHO og UNICEF i Alma Ata i september 1978, der man vedtok en deklarasjon, «Helse for alle», som tok til orde for en omfattende global reform som satte økonomisk omfordeling og likhet i sentrum, med eksplisitt henvisning til helsebegrepet i paragraf 1 av WHOs grunnlov. Deklarasjonen tok eksplisitt til orde for ”en ny økonomisk orden”.

Spissformulert kan man si at helse ble synonymt med sosialisme.

I 1985 utformet helseorganisasjonen et sett på 38 kriterier, slik at de enkelte lands myndigheter kunne måle om de nærmet seg målet i ”Helse for alle”. Ved 20-årsmarkeringen av Alma Ata-konferansen i 1998 uttalte daværende president for WHO, Gro Harlem Brundtland, at det i helsens tjeneste må være et mål å redusere forskjellen på fattig og rik, basert på en solidaritetstanke.

Helseorganisasjonens definisjon inkluderer som nevnt sosial helse, i tillegg til den somatiske og den mentale, og en viktig del av den sosiale helsen vedrører fordelingen av goder i det enkelte samfunnet og globalt. Enkelte argumenterer for at sosiale ulikheter i seg selv - altså ikke bare i kraft av for eksempel å kunne medføre underernæring eller lignende hos de dårligst stilte - er skadelig for helsen. Andre hevder at det finnes lite troverdig belegg for at så skulle være tilfelle, og det kan se ut til hypotesen om en klar forbindelse mellom økonomisk ulikehet som sådan og helse, blir stadig mer svekket. Uansett har Verdens helseorganisasjonen valgt å følge de førstnevnte, som hevder at det finnes en slik forbindelse. Representanter for Verdens helseorganisasjon beklager at internasjonale og nasjonale helseinstitusjoner har så liten innflytelse på inntektsfordelingen i de enkelte land, fordi mer omfattende omfordeling angivelig ville styrke folkehelsen.

Moral og politikk blir subsumert under helse. Dette er en forståelse av medisinens rolle som overser at medisinen har begrensninger, at det ikke er dens oppgave å skulle forvalte alle politiske og sosiale problemer.

Helseeksperter har selvfølgelig ansvar for å gi råd om hvordan helsen kan ivaretas best mulig, men man kan neppe si at de har noen spesiell ekspertise i å vurdere inntektsfordeling eller spørsmål om sosial rettferdighet generelt. Spørsmål om sosial rettferdighet skulle i utgangspunktet ha atskillig flere bestanddeler enn bare helse. Det finnes for eksempel flere rettigheter å ta hensyn til enn den enkeltes rett til en adekvat helsestandard.

Når helsebegrepet defineres så vidt at det i grunnen omfatter alt, synes det ikke å være andre relevante hensyn å ta.

Helse og lykke 

Man kan hevde at det utvidede helsebegrepet i grunnen blir synonymt med lykke. Det sier seg selv at WHOs helsebegrep pålegger myndigheter svært store forpliktelser overfor borgerne når det kobles med artikkel 12 i FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som fastslår «retten for enhver til å ha den høyest oppnåelige helsestandard både i fysisk og psykisk henseende».

Hvis staten er forpliktet til å sørge for borgernes helse, og helse er synonymt med lykke, følger det at staten er forpliktet til å sørge for borgernes lykke. Man kan si at lykken da ikke lenger bare er noe den enkelte har retten til å søke, men snarere er noe den enkelte har krav på. Det er da statens oppgave å sørge for borgernes lykke livet gjennom.

Helsebegrepet er uttrykk for en omsorgsideologi som lett blir paternalistisk. Omvendt kan selvfølgelig ethvert paternalistisk grep hevdes bare å være et uttrykk for omsorg for medborgerne. Da jeg for noen år siden skrev et innlegg om at forbudet mot spilleautomater er paternalistisk, ble jeg nettopp møtt med svar om at det slett ikke handlet om paternalisme, men tvert imot om genuin omsorg for ens medmennesker.

Helsebegrepet er så vagt - og samtidig betraktes det som så udiskutabelt - at det tildekker det politiske. Hvilken politiker ville finne på å være «mot» ivaretagelse av borgernes helse?

Derimot er det kontroversielt om det er et statlig ansvar å fremme borgernes lykke. Når helse defineres så vidt at det i realiteten blir synonymt med lykke, tildekkes det kontroversielle, og vi får en avpolitisering av et uhyre politisk spørsmål.

Vi loves et lenger og lykkeligere liv hvis vi bare er villige til å underlegge oss et stadig mer gjennomgripende helseregime. Trond Berg Eriksen har oppsummert det godt:

«Som allmenn samfunnsideologi genererer omsorgen stadig nye maktforskjeller, stadig ny avhengighet, stadig ny avmakt. Kontraktideologien i den gamle liberalismen gjorde likeverdighet til gravitasjonspunkt. Den terapeutiske ideologien gjør avhengighet og dominans til gravitasjonspunkt og målestokk for alle sosiale endringer.»

Når det som i utgangspunktet er politiske spørsmål redefineres til helsespørsmål, settes vi alle under administrasjon av medisinske ekspertsystemer. Når «alt» blir et spørsmål om helse, blir det i grunnen ingen grenser for statens virkefelt.

Den totale staten kontrollerer og normaliserer befolkningen gjennom et stadig mer omfattende helse- og omsorgsapparat. Omsorgsideologien kjenner ingen grenser, og omfavner hele mennesket. Den nøyer seg ikke med å behandle sykdommer, men vil angi hvordan du bør leve livet ditt. Der helsemyndigheter tidligere gjerne forsøkte å berolige befolkningen, varter de i dag ofte opp med de største skremslene - som i kampanjer mot tobakk - vel vitende at de overdriver farene dramatisk.

Helsen blir også moralisert: Den som utsetter seg selv for en helserisiko blir å betrakte som en synder.

Det er imidlertid ikke medisinens oppgave å lage dydsmønstre av oss - og det er heller ikke politikkens oppgave å gjøre det.

Denne artikkelen er hentet fra Minerva nr. 2 som har helse som tema.

VED GOD HELSE?: Hvem har ansvaret for helsa og lykken din? Staten?