Ikke helt Texas

På Paris, Texas får du blåskjell à la Paris og biff à la Texas. Eller omvendt.

- NAVNET gir kanskje ikke assosiasjoner til mat, akkurat, mente Fredag. - Men det er ganske fiffig! En av Oslos nye restauranter er nemlig muligens oppkalt etter byen Paris i den amerikanske staten Texas, eller etter filmen ved samme navn. Eller rett og slett bare døpt etter en kreativ kveld hjemme hos eierne: Stedet spesialiserer seg nemlig på blåskjell i forskjellige fasonger - altså noe som kommer fra Paris - og amerikanske biffer. Fra Texas, får man tro. Todelingen følger også menyen, der egne Paris-sider viser fram blåskjell og annen sjømat og franske viner, mens Texas-avdelingen tar seg av blodige biffer og annet kjøtt og selvsagt amerikansk vin.

RESTAURANTEN har overtatt lokalene etter fiskerestauranten Wollans øverst i Rådhusgata, vegg i vegg med den populære irske puben The Dubliner. Ikke så rart, eierne er delvis de samme. Og det betyr at spisegjestene på restauranten kommer utenom køen hvis de vil på irsk pub og slå hæla i taket etterpå ... - Det er ikke mye igjen av Wollans minimalisme, men det er veldig hyggelig her, mente Robinson. Interiøret er rustikt, litt spansk hacienda-aktig, og minner nok mer om Texas enn Paris - men er definitivt langt unna de mest vulgære utslagene av amerikansk design. Den høflige og oppmerksomme kelneren anbefalte villig fra menyen - og påtok seg også jobben med å matche viner til rettene - med utmerket resultat. - Riktignok snakker de fleste nordmenn engelsk, men er det ikke likevel litt rart med en restaurant der du ikke kan få bestilt på norsk? spurte Fredag. Robinson bare viftet det vekk, fornøyd med å få pusset støvet av skoleengelsken sin. Valget for gjestene på Paris, Texas er egentlig ganske enkelt: Carpaccio til forrett og blåskjell til hovedrett, eller blåskjell til forrett og biff til hovedrett. Både Fredag og Robinson ville begynne med skjell, Fredag satset på sine gratinert i gorgonzola (kr 78), men Robinson ville ha dem dampet i hvitvin og jalapeno (kr 78). - Smaken er skarp og god, men når man skal gratinere blåskjell, må man passe på bare å bruke de største skjellene, klaget Fredag. - Ovnsvarmen krymper dem, slik at de minste skjellene bare blir små og tørre. Fredag skottet bort på Robinsons blåskjellsgryte, som både så mer spennende ut - og luktet intenst godt. Robinson øste enda et knippe blåskjell fra den rause porsjonen over på tallerkenen sin og smattet fornøyd. - Du kan få litt av meg, dette var en kjempeporsjon med deilige skjell, her er det tydelig smak av både løk og chili som brenner på tunga - og fungerer ypperlig sammen med den myke og særegne blåskjellsmaken! Etter en liten pause for å fordøye skjellene var det tid for hovedrett, og da ble Fredag i bedre humør. - Dette kjøttstykket var vidunderlig mørt og smakfullt! Fredag langet innpå av sin ytrefilet med rødvinssaus og puré av små, grønne erter, ingefærglaserte neper og røstipoteter (kr 188). - Men sausen er dessverre i kraftigste laget til den myke ertesmaken, og dominerer fullstendig på tallerkenen. Men ingen skal gå sultne hjem fra Paris, Texas; porsjonene er så store at om alt annet hadde slått feil, kunne Fredag blitt god og mett av det store, deilige stykket med røstipotet. Robinson hadde satset på den amerikanske spesialiteten spareribs, altså grillet ribbe, med hjemmelagde pommes frites, og var minst like fornøyd: - Kanskje litt kraftig røyksmak for min gane, men definitivt «the real thing». Og plusspoeng for den tomatiserte hvitløk- og plommekompotten som sto godt til grillkjøttet. De er i det hele tatt flinke til å lage originalt tilbehør på kjøkkenet! Kelneren skal dessuten ha ros for å ha plukket en vin som utfylte to så forskjellige og kraftige retter på en utmerket måte, en 1999 Pinot Noir fra Kendall-Jackson (kr 440).

DESSERTENE var måltidets skuffelse. Den amerikanske ostekaken (kr 85) som Robinson hadde så enorme forventninger til, hadde et tynt og kjedelig kjekslag og smakte industriost. I Fredags baileysparfait med brente mandler (kr 92) hadde isen krystallisert seg i store, harde klumper som skar i munnen. Men det var ingen grunn til å lide for smaken - til det var den altfor intetsigende og kjedelig. Og de brente mandlene var ikke engang brent! Den største mangelen på Paris, Texas er likevel gjester. Kelnerens smått desperate «tell a friend» da Robinson og Fredag takket for seg kan tyde på at de allerede kjenner presset fra altfor mange kvelder med altfor få gjester. Synd, for de serverer mye brukbar mat for pengene - men behovet for en blåskjell-og-biff-restaurant er kanskje overvurdert?

Skuffelse: Dessertene var måltidets skuffelse. Ostekaken hadde et tynt og kjedelig kjekslag og sm akte industriost.