Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Det er gått 41 år siden den siste gangen hun forsøkte å ta livet sitt.

Hun hadde prøvd flere ganger.

Hvor mange er hun ikke sikker på, kanskje fem eller seks.

- Ikke lek med tanken!

Det er en helt spesiell grunn til at Berit (76) ikke ble del av selvmordsstatistikken.

Men hun husker første gang hun våknet på intensivavdelingen og tenkte: «Herregud, har jeg ikke greid det». Og denne siste gangen, i 1979, hadde hun vært så sikker på å dø.

Foreldrene skulle reise på hytta og Berit, som da var 35 år, skulle egentlig vært på premierefesten for Wam og Vennerødfilmen «Svartere enn natten», der ingen kom til å savne henne.

- Så dro ikke foreldrene mine likevel. Og fant meg.

Berit (76) har grått hår og blomstrete kjole. Hun sitter i stua si i Oslo med vegger fulle av bokhyller, minner fra reiser rundt i verden og fargesterke malerier.

- Nå er jeg dypt takknemlig fordi jeg overlevde.

Og fordi jeg fortsetter å leve.

- Hvert år dør rundt 800 000 mennesker i verden som følge av selvmord.

Det kan vi ikke skyve under teppet.

Det må vi snakke om.

I mange år var Berit stille. Hun fortalte aldri nye mennesker hun møtte om depresjonene og angsten og det mørket hun hadde hatt, og til tider fortsatt hadde inni seg.

Så, i 2014 kom hun over bøygen og skrev en kronikk i Aftenposten: «Er det riktig å hylle selvmord inn i en slik knugende taushet? Ville det ikke for mennesker med selvmordstanker være en lettelse å vite at de ikke er alene om å ha slike tanker?»

Året etter ga hun ut boka «Kunsten å overleve», der hun forteller om egne selvmordsforsøk, om å finne veier ut av mørket, og om kjærligheten til livet.

- De første depresjonene kom da jeg sluttet på gymnaset. Jeg var den flinke piken med enormt dårlig selvfølelse som stadig trengte bekreftelse på at jeg var god nok.

Berit dro til USA og tok en bachelor i journalistikk og kreativ skriving. Hun forteller om ei tid da hun var mye glad, men vel hjemme igjen, 23 år gammel, kom depresjonen tilbake. Og angsten.

- Det var ingen struktur på livet mitt, det var vanskelig å tilpasse seg norske forhold, og jeg følte at ingen brydde seg. Ingen var glad i meg. Det var da jeg gjorde mitt første selvmordsforsøk. Jeg så ingen annen utvei. Lidelsene var så store at jeg ikke skjønte hvordan jeg kunne fortsette å leve.

På pianoet ligger et svart-hvitt bilde av henne som ung, med drømmende blikk og antydning til et smil.

Det er et av de få fine bildene som er tatt av henne, syns hun.

Og så er det viktig å få fram at hun ikke var deprimert hele tida.

På peishylla står ei oljelampe fra Afghanistan, den kjøpte hun og daværende kjæreste da de reiste gjennom Europa, til det nå krigsherjede landet, videre til Pakistan og så India på 70-tallet.

I ni måneder var de borte. I ni måneder dreide livet seg om elementære ting, finne et billig sted å sove, og billigst mulig mat.

- Det var sterkt. Jeg hadde mye magesyke, men jeg var ikke deprimert. Det ble jeg først da livet ikke hadde mening. Har du hørt om Victor Frankl? Han var professor i psykiatri og jøde og hadde overlevd Auschwitz. Jeg hørte ham på et foredrag der han snakket om hvordan mennesker trenger å gi livet en mening. Selv i en konsentrasjonsleir var det viktig å finne meningen. Den kunne være en grunn til at du overlevde, mente han.

Berit mener det er en spesiell grunn til at hun ikke ble en del av den dystre statistikken.

I 1981 oppdaget hun at hun var gravid.

- Det var rart, men jeg elsket det lille barnet i magen med en gang, og bestemte meg for at jeg aldri noensinne skulle prøve å ta livet mitt igjen. Det barnet skulle ikke oppleve å ha en mor som hadde tatt selvmord.

Det var ikke sånn at depresjonene og angsten forsvant etter at datteren ble født, de kom jevnlig på besøk. Berit oppsøkte psykologer hun sjelden ble imponert over.

Hun husker en som fortalte henne at hun aldri kom til å bli frisk. En annen spurte: «Hva vil du jeg skal gjøre?» Men Berit ville bli frisk, og fant til slutt en psykolog som hjalp henne.

- Mange tror at folk som får depresjoner er pessimister. Jeg tror det er omvendt, jeg tror vi er optimister som ikke aksepterer at livet ikke blir som vi hadde tenkt.

Berit finner fram den siste diktsamlinga si, den hun skrev mens mannen hennes Einar fortsatt levde. «Snart er vi borte», er tittelen. Drømmen om å skrive har hun hatt siden hun var barn, men hun ble godt voksen før hun fikk gitt ut sin første bok. I seksten år holdt hun skrivekurs i regi av friundervisningen, og i over tjue år holdt hun filmkurs.

- Å skrive gir livet mitt en dypere mening, og sammen med datteren min, som er min store glede, er dette grunner til at jeg ikke lenger har bekmørke dager selv om livet har vært tøft etter at Einar døde, sier hun og blar hun opp på første side i diktboka. «Til deg» skrev hun til ham.

I 1991 fikk Berit konstatert den nevrologiske og kroniske sykdommen multippel sklerose (MS), noe som gjør at hun fort blir sliten og har mye vondt. Femten år seinere måtte hun operere bort en svulst i hjernen.

Dette til tross, hun tenker ofte at den fysiske smerten og sorgen over å miste mennesker hun er glad i, ikke er i nærheten av så ille som det er å leve med angst og depresjon.

- Det er invalidiserende. Og når man vet hvor mange som har psykiske problemer, er det en skandale at det ikke brukes penger på å få mental helse inn i skolens timeplaner. Det kunne vært med å forebygge selvmord.

I perioder har Berit jobbet for Kirkens SOS og tatt imot telefoner fra folk i krise, mange av dem med selvmordstanker. Hun har ønsket bidra der hun kan, og er oppgitt over hvor vanskelig det er å få profesjonell hjelp. Noe hun selv opplevde som vanskelig da hun trengte det mest.

- Mulig det er blitt bedre nå, men jeg er jammen ikke sikker. Og hvordan skal vi få fjernet tabuene rundt psykisk helse? Hvorfor snakker man ikke med dem som har prøvd å ta livet sitt? Det er blitt mer åpenhet, men ofte er dette noe vi snakker om når det gjelder kjendiser. Som Ari Behn nå i jula, eller da Bondevik tok permisjon i fire uker fordi han var deprimert. Men hva med alle de andre?

Berit har lært å konsentrere seg om alle de små tingene som gir livet hennes mening.

Det være seg å lese ei god bok, tilbringe tid med mennesker hun er glad i.

Eller se på magnoliatreet ute i hagen, det hun og Einar fikk i bryllupspresang.

Om våren blomstrer det med 200 blomster.

Til dem som sliter, vil hun si:

- Ikke lek med tanken på selvmord. Det kan bli en selvoppfyllende profeti. Let heller etter det som gir deg en god selvfølelse. Og husk at det kan være de bitte små tingene.

Hun finner fram smilet. Sier at det å overleve er hennes største prestasjon.

- Når noen tar livet sitt, er det sin egen framtid de ofrer. Og den framtida kan bli langt bedre enn man tror. Slik har det i i alle fall vært for meg.