Ikke Mekka på Løkka

Navnet skal bety «gammelt» og «rustikt». Men El Medina søker seg ei framtid på Løkka.

PÅ GRÜNERLØKKAS MEST trafikkerte hjørne - hvor Sannergata krysser Toftes gate - holder den tidligere nordafrikanske restauranten El Medina til. I fjor sommer utlagt for å være libanesisk eller muligens marokkansk, men nå mer udefinerbar eller grenseløs.

- Menyen kan ikke spores til et bestemt land, sa mannen bak disken, og forklarte at navnet ikke har noe med muslimenes nest helligste by å gjøre. Medina betyr antikt eller rustikt, sa han. Og lokalet lever til en viss grad opp til det. Borte er meze, couscous og gryteretter i den marokkanske keramikkformen tajine.

- Synd, sa Fredag, som hadde ønsket å friske opp gode ferieminner i det spartanske lokale med at anstrøk av beduinertelt. Tepper i taket og slør foran vinduene, myke puffer og rød tegl med keramiske border og fliser bidro til stemningen. Robinson & Fredag hadde satt seg til rette i myke stoler i et tilslørt avlukke innerst i lokalet, men hvinet fra Disen-trikken røsket dem snart ut av drømmeland.

I STEDET FOR MEZE satses det nå på flammegrill. Flammegrillede kongereker, flammegrillet kylling eller indrefilet, ja, til og med flammegrillede grønnsaker. Samtlige hovedretter er flammegrillet og serveres med ris.

- Hva er flammegrill? spurte en undrende Robinson, og fikk til svar at det er en persisk gassgrill som bruker lang tid på tilberedningen.

- Men maten er verdt å vente på, sa den blide servitøren oppmuntrende.

Tapas sto på menyen som en slags forrett, men heller ikke den var lenger å oppdrive. I stedet kunne man velge mellom to småretter, marinerte scampi eller Cæsar-salat med kylling.

- På den måten er jo valget enkelt, sa Fredag og bestilte en halvliter pils. Men huset serverer også vin. På et enkelt vinkart er varene delt i hvitt og rødt, der opprinnelseslandet er avgjørende for prisen. 249 kroner for spansk eller chilensk, 289 for italiensk og 290 for libanesisk.

- Hyggelige priser og lite jåleri. Greit nok på en strøkskafé, slo Robinson fast. Den brune ølbula som i sin tid overtok etter kolonialen på hjørnet, hadde ikke helt sluppet taket i lokalene.

INVENTARET BÆRER PREG av loppemarked. Ingen stoler og bord ser like ut, men barkrakker og dype stoler, spisestoler og sofaer er satt sammen på en sjarmerende måte. Bakgrunnsmusikken som drysser vennlig over de draperte slørene, varierer fra etnisk pop til tyrkiske Grand Prix-låter. Bordene var uten duker og vaskekluten satt langt inne.

Varmt børekbrød kom på bordet med hvitløkssmør til. Forrettene besto av identisk grønn salat og samme dressing, dandert med saftige kyllingbiter i safran eller scampi. Kyllingbitene var best, men salige kjøkkensjef Cæsar Cardini, som i sin tid ga sitt navn til salaten, ville neppe godkjent denne varianten, som blant annet manglet krutonger.

Mens persergrillene jobbet med hovedrettene, slo Fredag et slag gjennom det lange L-formede lokalet til toalettet og kom tilbake med et stort smil.

- Heldigvis ikke av den huksittende sorten, men to fargerike rom, rene og muntert dekorert, rapporterte den verdig trengende.

FLAMMEGRILLENE PÅ KJØKKENET var omsider ferdige. Igjen landet to identiske retter på bordet, med safranris og blandet salat med mynte, dandert med henholdsvis indrefilet og kylling i biter. Og atter var det kyllingen som vant, chilikrydret og spicy slik Fredag hadde håpet:

- Heldigvis er den ikke blitt tørr av langvarig varmebehandling.

Da var Robinson mer mismodig: - Indrefileten har iallfall ikke tålt den. Denne er grå og smaker papp. Tre skåler med forskjellig dipp kan ikke skjule at dette var sørgelige greier.

Da de avslutningsvis kunne konstatere av kokken leverte en god safran-is med sjokolade og en strykkandidat av en crème brûlée, ble karakteren dessverre ikke noe å skrive hjem om. Verken til Marokko, Libanon eller Persia.

- Vi prøver oss fram til en populær meny. Den nordafrikanske menyen gikk dårlig, med flammegrillen tror vi er inne på et riktig spor. Vi ligger riktig til med tanke på at Ringnes bryggeri skal rives og at det kommer et kinosenter her, sa servitøren optimistisk.

- Jeg lurer på om ikke Ringnes kino fremdeles bare er en drøm i Ingeborg Moræus Hanssens hode, hvisket Fredag. - Det spørs vel om flammene i grillen holder så lenge.

<B>TILSLØRET:</B> En beskjeden strøkskafé med arabiske tendenser. Kjedelig og altfor enkel meny, mente Robinson & Fredag.