Ildsjel

Båtflyktning Kieu Tran (26) har viet livet sitt til å få 87 vietnamesere til Norge. Slikt blir det dokumentarfilm av.

{ndash}ALT JEG SIER, blir så tørt og kjedelig! Kieu Tran snakker norsk som en innfødt, nå sukker hun tungt. Hun sitter på en trendy kafé i Oslo og nipper til et glass med appelsinjuice. Hun har rød Sand-jakke, brune joggesko, svartglinsende hår og fire messingarmbånd som hun ustanselig vrir på. Førstkommende onsdag sender NRK dokumentaren «De få utvalgte», som omhandler Kieu Trans kamp for å få 87 vietnamesiske båtflyktninger til Norge. DET ER ETTER at hun har snakket lavmælt om disse 87 statsløse flyktningene i én time, etter at hun har snakket om demokrati, korrupsjon og menneskerettigheter, det er etter alt dette at hun avbryter seg selv, og sukker at alt blir så tørt og kjedelig. {ndash}Hvordan skal jeg få nordmenn til å engasjere seg i dette? Vi har jo alt vi trenger. Demokrati er en selvfølge. Å snakke om menneskerettigheter blir teoretisk og kjedelig for nordmenn. Det vi forbinder med nød, er afrikanske barn med svulmende mager. Vi skjønner ikke hva det vil si å være statsløs.{ndash}Nei.{ndash}Men for mennesker som er statsløse, som ikke lever i et demokrati, blir det noe helt annet. Da har ordene en verdi. {ndash}Sikkert.{ndash}Du skal se ansiktene når folk spør hva jeg driver med. Jeg er menneskerettighetsaktivist, sier jeg. Jeg ser det på dem at de synes jeg er kolossalt kjedelig. Hva søren er menneskerettigheter? Blæh! ÅRET ER 1978, det er søndag formiddag 9. juli. Den lille, overfylte fiskebåten har vært seks dager i sjøen da noen får øye på et stort grått og hvitt skip. Noen klatrer opp på styrehuset, vifter med et laken. På brua om bord i norske «Torinita», et spesialskip for biltransport, står kaptein Arild Norby fra Kristiansand. Han legger om kursen. De blir plukket opp. {ndash}Derfor kom jeg til Norge. Så tilfeldig, sier Kieu Tran. Dermed havnet den tidligere politimannen og byråden Phuoc Tran, hans kone og de fem døtrene i Bergen, siden i Moss. På slutten av 80-tallet kollapset kommunistregimene i Europa, og myndighetene i Vietnam strammet jerngrepet om folket i frykt for å miste makten. En ny bølge båtflyktninger satte ut fra kysten av Vietnam. Flere nådde land på Filippinene, der de ble plassert i flyktningleirer. Noen hadde penger til å kjøpe seg flyktningstatus, andre ble igjen i leiren. Familier som hadde flyktet sammen, ble splittet. I 1996 avviklet FN sitt flyktningprogram på Filippinene uten at problemene for de gjenværende vietnameserne var løst. Nå er det gått 14 år, og fremdeles er det to tusen mennesker som verken er vietnamesere eller filippinere. Offisielt eksisterer de ikke. De kan ikke få seg arbeid, og har ikke krav på helsetjenester eller utdanning. Ingen vil ha dem. 87 av disse har nær familie i Norge. DET VAR for to år siden at Kieu Tran fikk høre om dem. Hun kom i kontakt med den 32 år gamle australske advokaten Hoi Trinh. Han var en godt betalt forretningsadvokat inntil han en dag bestemte seg for å vie sitt liv til å hjelpe sine glemte landsmenn på Filippinene. Kieu Tran ble smittet av entusiasmen, og ville bistå de båtflyktningene som hadde slektninger i Norge. Hun hoppet av jusstudiene for å bli aktivist på fulltid. Og da kan man jo spørre seg: Hvordan går man fram for å få 87 statsløse vietnamesere til Norge?{ndash}Først måtte jeg jo finne ut hvem som var ansvarlig for slike ting, og fant fort ut at det var kommunalkomiteen, sier Kieu. {ndash}Så da var det bare å printe ut en liste, og begynne å ringe dem en etter en. {ndash}Du bare ringer dem og sier «Hei, jeg er...»? {ndash}Ja. Jeg sier: «Hei, jeg er Kieu Tran. Jeg jobber med en sak som få vet om, og vil gjerne ha et møte.» {ndash}Og da sier de?{ndash}Ja, da sier de at det høres interessant ut. Så tar de meg imot.Siden mai i fjor har hun hatt over 60 møter med politikere fra Frp til SV, samt beslutningstakere i direktorat og departement. {ndash}Kommer du noen vei?{ndash}Jeg føler det. Første stadium er å informere, bare fortelle om disse flyktningene. Andre stadium er å overtale. Jeg tror nok navnet mitt begynner å bli kjent på Stortinget. {ndash}Og i Utlendingsdirektoratet er navnet ditt et skjellsord?{ndash}Ha-ha. Sikkert. For i Utlendingsdirektoratet mener de at de 87 flyktningene ikke oppfyller krav til opphold på humanitært grunnlag. Kieu Tran er uenig, det samme er Human Rights Watch, og nå har hun fått et godt argument av sin samarbeidspartner i Australia. {ndash}Der har myndighetene sagt ja til å gjenforene rundt 500 som har søsken og foreldre. Og da må vel Norge ha mulighet og kapasitet til å hjelpe denne lille gruppa på 87? Dette er de siste vietnamesiske båtflyktningene, det kommer ikke flere. {ndash}Men hvorfor skal de absolutt til Norge?{ndash}Fordi de har familie her. De flyktet sammen, og ble splittet. En mann bor nå i Trondheim, mens søsteren er på Filippinene. Tar vi imot disse nå, avslutter vi et kapittel. Først da kan vi si at Vietnamkrigen er over. KIEU TRANs far jobbet i Nordsjøen, inntil han ble skadet i en arbeidsulykke. I to år satt han i rullestol. {ndash}Når jeg tenker på ham ser jeg ham for meg på verandaen i Moss, om sommeren. Jeg skyndte meg hjem fra skolen, og der satt han med avisa og røykte sigaretter. Vi hadde lange samtaler, mens mamma laget til grillmat. Han lærte meg om rettferdighet og betydningen av å være til nytte.{ndash}Han høres ut som en alvorlig mann?{ndash}Ja, han var det. Veldig alvorlig. Som meg. Men ikke alltid. Jeg kan tulle litt også.Faren døde av kreft i 1997. Kieu Trans fire søstre bor i Nederland, Danmark og i Moss. Selv bor hun sammen med sin mor på Sagene.{ndash}Mamma klarer ikke se på bildene med amerikanske soldater i Irak. Hun har lagt de vonde minnene bak seg, nå bor hun i et fredelig land. Men minnene kommer tilbake. {ndash}BORTSETT FRA verdens beste samvittighet, hva har du igjen for å jobbe for disse flyktningene? {ndash}Det er rart du sier akkurat det, fordi jeg føler det motsatte. Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke er flink nok. Jeg ønsker å bruke all min tid og energi til dette, fordi jeg er overbevist om at dersom ikke jeg gjør noe, skjer det ingenting. Og da har jeg egentlig ikke noe valg. Men jeg gruer for møtene og får prestasjonsangst. Jeg er redd for å ødelegge hele saken for dem. De fortjener en som er mye flinkere. Én gang har Kieu vært tilbake i Vietnam. {ndash}Det var en rar følelse. Følelsen av å oppleve noe gjenkjennende. Jeg forsto språket og alle så ut som meg. Men de så at jeg ikke var en av dem lenger. Og jeg så at jeg ikke var en av dem. Nå tenker jeg på Vietnam som et sted jeg opprinnelig kommer fra, at det er der røttene mine er. Men det er i Norge jeg bor.