Indianerhøvdingen

Denne uka er 65 000 mennesker i Johannesburg for å diskutere miljøspørsmål. Derfor blir lederen i Regnskogsfondet, Lars Løvold (51), hjemme.

- DU FRAMSTILLER meg ikke som en jaktkamerat av Sting! Lars Løvold lar ordene henge litt i den varme oslolufta. Han snakker gjerne om hvorfor han brenner regnskogmøbler, hvorfor han brenner for regnskog eller om verdenspolitikk. Men Sting vil han altså helst ikke prate om. AKKURAT NÅ møtes 65000 regjeringssjefer, byråkrater, næringslivsfolk, demonstranter og ikke minst miljøvernere fra 120 land i Johannesburg. For å krangle om bærekraftig utvikling. Ti år er gått siden Lars Løvold selv satt på det forrige toppmøtet i Rio. Siden har politikerne pratet, avskogingen er økt, utslippene er gått i været {ndash} og u-hjelpen ned. Derfor gjør Løvold som den reaksjonære miljøverstingen, George W. Bush: Han blir hjemme. {ndash}Regnskogsfondet engasjerer seg bare når vi mener vår deltakelse kan bety en forskjell, begynner han.{ndash}Og det kan den ikke i Johannesburg?{ndash}Helt klart ikke! Det er nok altfor mange som reiser ned. Vårt budskap burde vært til stede, men disse prosessene er ekstremt tunge og består av utrolig mange aktører. Vi ville brukt mange uker på å forberede oss på å påvirke ett komma, eller ett ord i en erklæring. Sluttresultatet ville vært null. Johannesburg handler ikke om å komme framover, men om å forhindre for store tilbakesteg. Vi har allerede kastet bort ti år.BRASIL 1980: Etter å ha vært sivilarbeider på Institutt for fredsforskning, søker antropologen Lars Løvold om forskningstillatelse for å studere gavicoindianerne i Amazonas. Etter et åtte måneders langt møte med søramerikansk byråkrati, får Løvold og samboer Elisabeth Forseth endelig grønt lys.Paret tar seg fram til cowboybyen Ji-Parana, en tøff westernby med oppbygd fortau og saloon. Derfra går turen ved daggry oppover elva. Tropevarmen er intens, og insektene forsyner seg grådig av det norske paret. Når de endelig kommer fram, er det bekmørkt. De skimter bare skygger som farer rundt mens de rigger opp hengekøyene. Morgenen etter våkner de til indianere som står tett rundt og stirrer på dem. Det nesten to år lange oppholdet fikk en tøff start. {ndash}Vi pådro oss relativt raskt diaré og dysenteri, forteller Løvold.Som unge idealister hadde de begrenset innkjøpene til det minimale {ndash} for ikke å påvirke kulturen de skulle studere. Men det første indianerne ville, var å bytte ting.{ndash}Hadde vi med oss såpe? Batterier? Kjolestoff? Vi skjønte fort at våre idealistiske motiver ikke hadde vært så lure. Hvordan skulle vi livnære oss i det hele tatt? Vi måtte ha hjelp til alt: Kunne vi drikke vannet? Var det trygt å bade? Var vi alene i skogen, gikk vi oss bort etter ti meter. Du blir som barn igjen {ndash} helt hjelpeløs, sier Løvold over et glass kjøleskapskald Farris.{ndash}Vi måtte ut på en provianteringstur og kjøpte til og med en hagle. Som militærnekter kunne jeg ikke behandle våpen. Heldigvis var stammen vant med hagler, så jeg skjøt ikke et eneste skudd under hele oppholdet. Fikk heller villsvinlår og annet kjøtt i bytte for lånet. En relativt lukrativ deal for alle parter, ler han.Å DRA PÅ FELTARBEID med din kjære skal være den sikreste måten å ødelegge et forhold på. Men paret som en gang møttes på antropologistudiet, holder fortsatt sammen. I dag er samboeren blitt kone og jobber i NORAD. {ndash}Man kommer veldig tett innpå hverandre, så faren er der for at det skjærer seg. Men vårt forhold besto prøven. Jeg fikk stor beundring for Elisabeths væremåte og hvordan hun forholdt seg til folk, sier Løvold. Paret har ingen barn og var samboere helt til 1995. Etter 21 år fant de ut at de skyldte familien en fest.{ndash}Å ikke gifte oss var en del av vår ungdommelige avvisning av konvensjoner. Vi var glad i hverandre og bodde sammen. Vi trengte ikke å gifte oss for myndighetenes eller noens skyld. At vi likevel valgte å gjøre det, hadde flere grunner. Vi hadde aldri brakt slektene skikkelig sammen, og da ville vi lage noe stort. Så vi bestemte oss for å formalisere det.Bryllupet ble holdt i Domkirken, med Elisabeth som hvit brud. Eller som Løvold sier:{ndash}Skikkelig «style». Da vi flyttet sammen, var det mange som giftet seg ved å stikke innom rådhuset i arbeidsklær, men vi ville gjøre et ritual ut av det. Det opplevdes veldig meningsfylt. Selve bryllupet var en fantastisk opplevelse, selv etter 21 år var det høytidelig og følelsesladet. Jeg husker godt at det gikk en støkk i meg da hun skred opp kirkegulvet.DE SANDALKLEDDE beina til Lars Løvold stiger over dørstokken hjemme i Oslo. Vi var på forhånd lovet «et jævlig rot», men Løvold mumler noe om at han har pyntet for pressen. {ndash}Mange tror jeg er en gjennomført moralist og puritaner, sier Løvold, som i 12 år nå har ledet miljøorganisasjonen Regnskogsfondet. På kjøkkenet ligger utklipte vinspalter. I stua henger indianerfjær, buer og piler fra Amazonas. En krakk skåret ut som en jaguar, står klar i angrepsposisjon foran tv-en.{ndash}Hvorfor regnskogskamp gjennom 12 år?{ndash}Fordi den utarmingen av livsmangfoldet som skjer, er så katastrofal, men vanskelig å forholde seg til for oss i Vesten. Planter, insekter og dyr forsvinner kanskje tusen ganger raskere enn normalt. Vitenskapsfolk snakker om en masseutryddelse på linje med den gangen dinosaurene forsvant. Det er dårskap å rasere artsmangfoldet. Regnskogen dekker seks prosent av landarealet på jorda og antas å ha 80 prosent av artene.Har du utryddet ti arter, er de borte for alltid. Har du rasert kulturen til en stamme, er det de har å tilføre verden, borte for alltid, sier den nordmannen som trolig har besøkt flest indianerstammer.Lars Løvold vifter med armene. {ndash}En indianerhøvding ga meg en gang ei krigsklubbe. Den var diger og kunne slått i hjel hvem som helst. Han sa jeg skulle være krigeren deres. Det gjorde inntrykk.{ndash}Men hjelper det noe det du gjør?{ndash}Det er min entydige erfaring at der man jobber langsiktig, får man resultater. Vi har fått opprettet flere reservater og gitt indianere andre inntektsmuligheter enn å selge skog. For også indianere ønsker seg transistorradio, og tømmerhoggerne lokker. Solbriller og kaps høres ut som et godt bytte for noen trær. Særlig om man får et armbåndsur med på kjøpet, ironiserer Løvold.{ndash}Alle vil jo ha et godt liv.DA STING og indianerhøvdingen Raoni la ut på turné i 1989 i regnskogens navn, spratt regnskogsfondene opp i ekkoet av budskapet som gikk sin seiersgang over hele verden.De fikk audiens hos kong Juan Carlos, fikk pavens velsignelse og la verden for sine føtter. Så kom de til Norge. En opprørt Lars Løvold med venner var overbevist om at de ble utsatt for en PR-jippo, og fikk et møte med verdensstjernen før pressekonferansen. Da Sting landet i Norge, ble han skysset rett til Frognerseteren for en sein middag. Der ventet Løvold og hans medsammensvorne.{ndash}De var trøtte og jævlige og ble møtt av inkvisisjonen. Vi hadde en lang liste med ting vi ville ha svar på, og var nok relativt lite ærbødige. Men de svarte så åpent og ærlig at vi bedømte det som et genuint initiativ. Sting virket veldig fornuftig. Og dermed ble Løvold bedt om å sitte i styret til det norske Regnskogsfondet. Ett av de få som fortsatt eksisterer.Årlig arrangerer det amerikanske regnskogsfondet en stor konsert i Carnegie Hall, hvor Sting, Elton John og James Taylor inviterer med seg andre artister. For priser opp mot 30000 dollar kan fiffen spise middag med stjernene. {ndash}Det er jo aspekter som er fremmede for oss, sier Løvold som går gratis inn på prøvene når Pavarotti, Bruce Springsteen og Paul Simon varmer opp.{ndash}Det var fryktelig morsomt å ha tid til å se dem øve inn showet.Nevøene blir stadig snytt for autografer, for slikt ber ikke Løvold om.{ndash}Det er jo bare vanlige folk de er. De gjør en jobb. Jeg har veldig høy sperre på å behandle folk som stjerner.{ndash}Hører du på Stings plater?{ndash}Ingen kommentar. He-he. Mine helter er nok noen andre. Jeg har alltid hatt Bob Dylan langt oppe, han er en genial poet. Musikk var nok viktigere for meg før, men jeg liker konserter.Lars Løvold har tømt kaffekoppen og farrisglasset. Han lener seg framover over bordet.{ndash}Du framstiller meg ikke som en jaktkamerat av Sting, gjentar han. {ndash} Vi har hatt mange møter, men...{ndash}Dere fikk da blomster av Sting og kona til bryllupet?{ndash}Jo, det var en veldig fin bukett.{ndash}Har du vært i skogen med han?{ndash}Nei. Det er det andre som har vært. Men så har ikke Sting vært så fryktelig mange ganger i skogen, da. SIN FØRSTE LEKSJON i antropologi fikk Lars Løvold da faren, som var jurist i Justisdepartementet, ble tilbudt funksjonærbolig. Familien flyttet fra østkanten til vestkanten, gutten fra Grorud begynte på fransklinja på Ris gymnas.{ndash}Det var ekstremt overraskende hvor store forskjeller det er mellom sosiale miljøer i Oslo, sier Løvold. Han var skoleflink, helt fra fjerdeklasse da han vant en stilkonkurranse med en stil om Nansen, til gymnaset han forlot med S i snitt.{ndash}Det ble en beskyttelse mot min annerledeshet, tror Løvold, som har ledet alt fra Operasjon dagsverk til Grorud kristelige ungdomsklubb.Gymnasiasten tok det som sitt prosjekt å plante litt engasjement på vestkanten og sørget blant annet for å gjøre skolen til den som samlet inn mest under Operasjon dagsverk, prøvde å innføre elevstyrt undervisning, utfordret alt og alle. På fritida satt han på et loft og laget bladet med den dekkende tittelen «Solidaritet».{ndash}Hvordan ble du tatt imot?{ndash}Det var ganske blandet. Men jeg tror mange opplevde det sosiale presset med pene klær som ei tvangstrøye og i sitt stille sinn var glade for at noen utfordret systemet. Så klart var det noen kommentarer; jeg husker en lærer som sa at var det slik jeg skulle være, kunne jeg heller dra tilbake dit jeg kom fra. Løvold tenker seg om og senker stemmen litt:{ndash}Hvis du ikke liker deg i Norge, så kan du dra tilbake til Afrika.Som 68-er ble Løvold på syttitallet opptatt av kjønnsroller og undertrykking og ble med i dannelsen av en egen mannsgruppe. Det er med mennesker som med vin, det finnes gode og dårlige årganger, skal hjertesukket til mor ha vært da et enormt hår plantet seg hos Lars. Krøllene har han fortsatt, og derfor fikk han aldri langt, men stort hår. Og et pjuskete skjegg.{ndash}Det var et evig stridstema i hjemmet. Særlig i forhold til min mor. Men jeg firte ikke.{ndash}Hva slags planer hadde hun for deg?{ndash}Jeg tror det var en type forventning og et ønske om at jeg skulle bli jurist som min far. Bestemor ville jeg skulle bli lege, så det er nok riktig å si at det var et familiært press i retning klassisk borgerlige yrker. Antropologi og sosiologi var ikke opphavets drøm. Løvold vrir seg litt i stolen og kaster et blikk på bokhylla {ndash} og leksikonet. {ndash}Det høres utrolig klamt ut i 2002, men i mannsgruppa tok vi opp våre egne kjønnsrollemønster og hva det vil si å være mann, relasjonen til kvinner og alt det der. For meg var det en overvinnelse, for i mitt foreldrehjem var det en god del ting man ikke snakket om.{ndash}Høres veldig politisk korrekt ut?{ndash}Ja, og det var det. Så ble mannsgruppa kontaktet i forbindelse med skrivingen av Paxleksikonet. Vi bidro med oppslagsord som mann, hanrei og slips, he-he. Vi skrev også om penis, men det falt ut på grunn av plasshensyn i leksikonet.I 1991 VAR DEN brasilianske presidenten Fernando Collor de Mello på besøk i Norge. Lars Løvold hang i bannere utenfor Stortinget og forkynte for verden at presidenten var ansvarlig for at den store yanomamistammen var i ferd med å bukke under. Løvold ble kalt inn på teppet i ambassaden og kom på brasiliansk tv. Seinere på kvelden var han invitert til festmiddagen på Akershus og havnet tilfeldig til bords med presidentens informasjonsrådgiver.{ndash}Hvor oppnår du mest resultater?{ndash}Utenfor Stortinget. Politikken fungerer i form av mediepress. Du får gjort mer med bannere, piler og buer enn over forretten på Akershus.Ting har skjedd, også i Brasil. Siste skudd på stammen var at Lars Løvold i fjor ble tildelt en diplomatisk orden fra presidenten i Brasil, Fernando Henrique Cardoso, for fortjenstfull innsats i sitt arbeid for regnskogene. {ndash}Den gudene vil ødelegge, gjør de først berømt?{ndash}Det var ganske oppsiktsvekkende, ja. Men det tyder på en holdningsendring. For mange steder er det en inngrodd skepsis til organisasjoner som Regnskogsfondet; flere påstår at det er amerikanske kapitalister som ønsker å holde utviklingen i landet nede, som står bak. Da er det greit å ha en orden å slå i bordet med og si: Stoler du ikke på din egen president?LØVOLD HAR LÆRT MYE av indianerne. Blant annet hvordan de er fornøyde når de har laget det de trenger. Da gir de seg og bruker resten av dagen på å være sosiale.{ndash}De trenger ei hengekøye, ikke fire. Det er jo ekstremt fornuftig å slutte å jobbe når man har det man trenger. Det sosiale overskuddet vi opplevde der, er mangelvare i vårt samfunn, hvor alle haster rundt med sitt, sier Løvold. Selv har han jobbet som flyttemann, bryggesjauer, kelner, lærer og ungdomsarbeider, for å nevne noe. Men de siste åra har han viet seine dager på kontoret, i urfolks og regnskogens tjeneste. Jobben har blitt hans store fritidsbeskjeftigelse, til fordel for saken, men ikke nødvendigvis for egen helse, sier vennene.I 1996 gikk NRKs tv-aksjon blant annet til Regnskogsfondet. En glødende opplagt Lars Løvold gikk fra dør til dør hele dagen og stilte opp i NRK på ettermiddagen. På søndagskvelden insisterte han på å gå tilbake til kontoret for å skrive søknad til Operasjon dagsverk. {ndash}Vi har ingen tid å miste, sier Løvold enda en gang.{ndash}Hva har du gått glipp av?{ndash}Jeg går vel alltid glipp av noe. Livet handler jo om å velge. Jeg har vokst opp med fjellet, jeg kunne gjerne vært der mer. All jobbingen gjør jo dessverre at tida med familien har blitt kortere, sier han.{ndash}Men jeg angrer ikke. Det er ikke et offer det jeg holder på med. Men jeg får håpe jeg lever evig, smiler han.{ndash}Når er det nok for deg? {ndash}Det går en grense. Jeg kan bli for mye sjuende far i huset {ndash} eller patetisk {ndash} så det må jeg jo vurdere. Men det er veldig langt igjen til vi har løst oppgaven, og jeg føler meg privilegert. Utfordringen blir å overlate ansvaret til andre.{ndash}Klarer du det?{ndash}Jeg tror nok jeg kan oppleves som nokså kontrollerende. Jeg er perfeksjonistisk av natur, liker at ting skal være godt gjort. Det er nok en svakhet som leder, sier Løvold. Og vender på den tomme kaffekoppen.{ndash}Jeg tror ikke jeg har noen vanvittige lederegenskaper. Jeg flyter litt på entusiasmen.Den har ført ham til å troppe opp med tennvæske for å sette fyr på regnskogmøbler utenfor et hagesenter. Og han svartelister byggevarekjeder som fører tropisk parkett. Men hva gjør lederen i Regnskogsfondet når han kommer i hageselskap og ser at stolene er laget av regnskog?{ndash}Så var det mine diplomatiske evner da. Jeg er ikke så personlig moralistisk av meg.Lars Løvold tenker seg om. Lenge.{ndash}Du, folk er allerede så redde for å be meg i hageselskap...{ndash}...at hadde de hatt hagemøbler av regnskog, ville de gjemt dem før jeg kom. per.arne.solend@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen