Ingen jævla blondine

Noen måtte bare si ifra. Det ble som vanlig Marte Spurkland (26).

EN SEIN FREDAG KVELD på Kunstnernes Hus i Oslo. Aspiranter til Aschehougs hagefest står rygg-til-rygg med Fredrik Skavlans utvidete nachspiel. Marte Spurkland brøyter seg vei til baren, men blir avsporet av to svirebrødre som diskuterer «den store norske romanen». Som tidligere programleder i NRKs «Boktilsynet» og nå for kulturprogrammet «Safari» skulle hun ha solid bakgrunn for egne meninger. Det mener ikke Nils Rune Langeland, forfatteren som i essay og avisinnlegg har følt seg hensatt til «vaginalstaten» etter å ha blitt avvist av kvinner på begge sider av Akerselva.- I don\'t fuckin\' care about you, fuckin\' blonde! skriker Langeland til henne.Noen uker seinere gjengir Spurkland episoden i et verbalt ballespark her i Dagbladet til Langeland og Pornopung-Mads. I en parodi på guttas breiale form gir hun igjen så formuleringene spisser seg i kø. I månedsvis har de unge mennene med utsikt fra barkrakken hamret løs på feminiseringen av samfunnet uten å få så mye som en halvliter i fleisen til svar. Kvinner har i stedet himlet med øynene over hanekyllingenes markeringsbehov, og bedt dem sjekke statistikken. Ingen fare, gutter, menn dominerer fortsatt der makt og meninger produseres. Spurkland er en av få kvinner som har tatt imot utfordringen på guttas hjemmebane.- DET VAR IKKE BARE MØTET MED LANGELAND som fikk meg til å skrive innlegget. I jentemiljøet har vi jo snakket om det en stund, men det har typisk vært bare oss imellom, i det lukkete rom. Men til slutt ble det litt sånn: Nå må noen snart si noe. Og da snudde alle seg mot meg. Det er alltid jeg som må si ifra, som må klage på drinker i baren og sånn når vi er ute sammen.- Det er litt som i svømmetimen i skolen. Hvis gutta skriver på tavla at ingen jenter tør å hoppe fra femmer\'n, så er det alltid noen jenter som gjør det for å motbevise det. Noen hopper kanskje til og med fra tier\'n, ikke sant?Marte Spurkland har hoppet rundt i eteren siden hun som 18-åring begynte å jobbe med TV-produksjon. Det var et forsinket ungdomsopprør. Hjemme på Nordstrand vokste enebarnet med lærerforeldre opp uten TV. - Jeg så barne-TV hos nabogutten, og så var det ned til meg for å bli lest for. Det fungerte bra helt til han flyttet, og jeg begynte å valfarte rundt i nabolaget på jakt etter en TV. Det syntes vel foreldrene mine var så flaut at da ga de etter. Jeg kommer ikke til å nekte barna mine å se TV. Jeg tror alle tåler litt «crap».UNGE MARTE VAR nok av en annen mening. Hun skrev sanger om miljøvern, var reporter i NRKs «Barnas nyhetsstasjon» og deltok på «Ungdommens spørretime» i Stortinget.- Jeg ble virkelig irritert over svarene til forbruker- og familieministeren. Det er barna som skal arve jorda, og derfor bør også de voksne og politikerne høre på oss, sa Marte (12) til NTB etterpå.- Ja, jeg rakk over alle de veslevoksne gjøremålene det er mulig for en pike mellom 12 og 15 å presse inn, sier Spurkland nå.Og kanskje var det i opprør mot en alvorstung ungdom hun kastet seg inn i P3s smått legendariske «Mamarazzi»-redaksjon, hvor jenter som Anne Sandvik, Nina Stensrud Martin og Christine Koht bedrev seinironi uti det sublimt elleville.- Jeg har mye å takke «Mamarazzi» for. Vi var i kjernen av ironigenerasjonen. Vi hisset hverandre opp og gjorde hverandre bedre.- Men det var første gang jeg ble overrasket over hvor stor forskjell det er på jenter og gutter. Guttene er vant til å bråke for å få oppmerksomhet. Jentene må minst ha hovedfag før de tør å uttale seg, og da er de alltid så veloverveide at det nesten blir kjedelig. Så vi drev med langtidsprosjekter. Vi inviterte de samme jentene om igjen og tenkte: kanskje femte gangen så løsner hun opp.«DET HAR SKJEDD NOE UNDERLIG. Jeg har fått lyst til å engasjere meg i en diskusjon om kjønn og makt,» begynte Marte Spurkland sitt innlegg i Dagbladet. Hun mener hun tilhører en generasjon som kvier seg for å diskutere likestilling offentlig.- Når du deltar i kjønnsdebatter, representerer du straks halve nasjonen, og jeg har problemer med å passe inn i det store jentekollektivet. Vi er mer individorienterte og har ikke den kollektive ansvarsfølelsen. Vi vil shoppe litt rundt i debatten og velge ut en bit av den. Det vanlige er gjerne at kvinner skriver sammen to og to og ikke tør legge seg ut med noen, ikke sant? For meg var det tryggere å gå ut for meg selv og være personlig. - Noen vil si litt vel personlig?- Hm, ja, det var kanskje et overtramp å blande inn ting fra det private rom. Men det var jo en sjangerparodi. Det henger ikke sammen når Langeland hevder at barlivet viser hvordan samfunnet fungerer. Og så synes jeg det er morsomt med litt armer og bein i debatter. Jeg er en svoren tilhenger av den engelske tradisjonen, hvor man tør å være krassere og mer personlig.Langeland bryr seg offisielt fortsatt ikke om «den helvetes blondinen» fra Huset, men det store jentekollektivet svarte med jubel og endelig, en kvinne som torde. Fremmede kvinner har ringt og sagt «alle her på jobben er stolte av deg. Stå på!».- Jeg kommer sikkert til å få litt tyn neste gang jeg er på bar. Men ingen har banket meg opp, ingen har vekket meg midt på natta og skjelt meg ut... Sånn sett tror jeg det er en fin erfaring for andre jenter å se at det ikke er så traumatisk å stikke hodet fram.- Hvorfor deltar så få kvinner i offentlige debatter?- Jeg tror vi har mindre behov for å sole oss i vår retoriske glans. Vi er ikke så opptatt av det buzzet det er å være i fokus. Hvis du er opptatt av buzz, tåler du motreaksjoner. Hvis ikke, er det bare anstrengende. Da holder du deg heller til det lukkete rom.- Og jeg vet ikke hvor taktisk det var av meg å bruke den formen. Du kan jo spørre om det er noen vits i å delta hvis du må skifte form for å bli hørt. Det er ikke noen løsning å prostituere seg.Men så er det nyttårsløftet, da. Det har Marte Spurkland tenkt å holde.- Jeg vil eksplodere mer, ikke bare implodere.

    marie.simonsen@dagbladet.no