- Ingenting skal knekke meg

Bengt trenger beinmarg for å overleve. Nå bruker han nettet for å finne en donor.

FREDAG 14. FEBRUAR I ÅR: Leukemirammede Bengt Eidem hadde ligget i respirator i seks dager. Han våkner opp et øyeblikk:

Jeg føler at sannsynligheten er stor for at jeg skal dø snart. Må derfor få unna det viktigste:

Jeg ber mamma ta vare på samboeren min. Vi har nettopp kjøpt leilighet og tatt opp stort lån. Kristin klarer ikke dette alene. Mamma lover å hjelpe henne.

Jeg er utrolig lettet. Heldigvis fikk jeg sagt det. Nå kan jeg sove igjen. Alt blir svart.

«KREFTEN HAR ALDRI MØTT EN TYPE SOM DEG» er det en som har skrevet i gjesteboka til Bengt. Det var inspirert av syklisten Lance Armstrongs «Cancer has never met a guy like me».

- Legene ga Armstrong 1,5 prosent sjanse for å overleve. I fjor vant han Tour de France. Jeg kan ikke gi opp, jeg har bedre sjanse til å bli frisk enn det, sier Bengt Eidem. Vi møter han på Riksen med et juletre av cellegiftposer knyttet til seg 24 timer i døgnet. Han er inne i sin fjerde cellegiftkur.

EN TYPE SOM BENGT har du aldri møtt før. For selv om legene sier cellegiften neppe kan redde ham, gir ikke den sykmeldte politiske rådgiveren til Kristin Krohn Devold opp.

Dette er mannen som takler de dårlige beskjedene også. Bengt er positiv, for å si det forsiktig. Med egne ord skriver han om sykdommen i bloggen sin.

Jeg føler at sjansene mine begynner å renne ut. Men nei. Jeg skal være sterk. Dette er en eller annen test som jeg er blitt satt på. Og jeg har for lenge siden bestemt meg at jeg ikke skal la meg knekke. Hører dere: JEG LAR MEG IKKE KNEKKE! Jeg er sint inni meg, men overhodet ikke inne på tanken om å gi opp.

EN DØNN ÆRLIG LEGE. Det var i forrige uke Bengt Eidem møtte legen på Rikshospitalet som sa at det var 0 - 5 prosent sjanse for at han ville overleve uten beinmargstransplantasjon.

- Jeg tror ikke på den beskjeden! Dagen før sa min faste lege at sjansen var 25 prosent. Vi ringte tilbake til ham, og han holdt fast på det, sier Bengt nå, uten tegn til panikk. Slik beskrev han det med egne ord:0 % spør jeg? Ok, kanskje opp i mot 5% da sier han. Det knyter seg litt i magen min, men jeg bestemmer meg for å drite i 90 % av det han sier.

NÅ, UKA ETTER er Bengt tilbake på sykehuset. De to Kristiner, samboeren og Bengst mor, steller omsorgsfullt rundt ham. 

Familien har flyttet på sykehuset, søsteren hans avluttet studiene i Wien, de er her på sykehusrommet hans hele tiden. Det lukter ekkelt sterilt og Bengt er kvalm. Da hjelper det å ha noen rundt seg.

- Det er bedre å snakke, da får jeg noe annet å tenke på enn sykdommen. I dag kasta jeg opp da jeg så at jeg hadde glemt å ta de kvalmestillende medisinen, det er bare psykisk vet du, ler Bengt. For han har galgenhumor selv om han har gått ned 14 kilo og håret faller flekkvis av på kroppen.

- Du har blitt enda kjekkere, smiler samboeren rolig. Hun er i alle fall sikker på en ting, og det er kjærligheten. Den sindige gjengen passer på å gi hverandre gode beskjeder hele tiden.

- Vi skal være sammen resten av livet vi, vi er så glade i hverandre, sier Bengt, som stryker samboeren forsiktig og forteller hvor mye han setter pris på de 14 friske dagene han har sammen med henne mellom hver cellegiftkur. Entusiasmen de har smitter over på alle som møter dem og minner oss på de viktige tingene i livet. 

- Jeg har hatt veldig mange fine uker etter at jeg kom ut av sykehuset første gangen. Å legge seg sammen med kjæresten sin, å få lov til å våkne opp sammen med henne, drømmer Bengt fra sykesenga. Snart skal han ut å sykle igjen også, bare han blir ferdig med bivirkningene av cellegiftkuren.

KREFTCELLER I AGRESSIVT MODUS. Fra 1. nyttårsdag til 6. januar var en frisk mann plutselig blitt dødssyk. Da kreften brøt ut var den rasende. Den holdt på å ta livet av Bengt flere ganger.

Bengt oppsøkte Rikshospitalet 6. januar med det han trodde var en hissig halsbetennelse. Han klarte nesten ikke gå fra taxien til riktig avdeling, og fattet ikke at en sår hals kunne slå ham sånn ut helt plutselig. Da han fikk stavret seg inn dørene ble det raskt klart at det var mye verre.

I løpet av én dag hadde sykdomen utviklet seg så fort at han ikke fikk varslet samboeren, som bare visste per sms at han var innlagt og i gode hender.

- Jeg fikk aldri gitt beskjed. Jeg gikk i koma allerede fredag morgen, forteller Bengt.

Morgenen etter slås det fast at det er akutt leukemi. Bengt klarte ikke å puste lenger. Han kollapset og ble lagt i respirator og gikk i koma. Han husker litt.

Kjæresten min buser mot senga mi. Jeg har på meg en maske. Masse luft kommer ut av den. Hva foregår? Jeg er ikke på det samme rommet jeg la meg dagen før. Det er masse mennesker i hvite frakker rundt meg. Sterkt lys også. Kristin sier hun er glad i meg, og jeg sier det samme tilbake. Jeg er sliten igjen. Jeg har vondt i hele kroppen. Må sove. Alt blir svart.

- Det var fælt se henne sånn, at hun var lei seg, sier han i dag. Kjæresten hadde det nok ikke mye lettere.

- Nei! Dette er ikke sant, tenkte jeg, forteller Kristin. Hun ringte selv sykehuset og ble bedt om å komme. I Trondheim hadde mor fått beskjed, fått med seg veska, sprunget fra jobb og kjørt til flyplassen. 

Så var det å vente på at Bengt skulle våkne. Det var ekstreme uker.

HAN ER ALLEREDE EN HELT. For etter fire uker i respirator våknet Bengt til legens overraskelse opp. Cellegiften hadde svekket kreftcellene. Selv var han så svak at han måtte lære å gå igjen. Og samtidig måtte han legge en plan for det nye livet med leukemi. Det var dramatisk å våkne:

Jeg hallusinerer mye. Blir satt inn i situasjoner som fremstår som helt virkelige. Blodet spruter ut av meg. Jeg dør. Jeg blir vekket til live igjen. Jeg er livredd. Forteller alt til sjokkert mamma og samboer som ikke tror meg. Men jeg snakker jo sant! Selvsagt har det skjedd, tror jeg.

EN KOMPLISERT TYPE. Bengt trenger benmarg fra en donor med samme vevstype som ham selv. Men åtte ukers leting blant nærmere 10 millioner av donorer har ikke gitt noe resultat. Søsterens beinmarg passet ikke. Dermed satte Bengt med venner igang sitt eget prosjekt.

For et par uker siden lanserte de nettsida «Vil du hjelpe». Her oppfordres folk til å melde seg som beinmargsdonorer.

- Hundrevis har meldt seg! Bengt er jublende glad for det, ikke minst for alle de andre som kan få hjelp på denne måten.

SOM NÅLA I HØYSTAKKEN. Forsatt er det ikke dukket opp noen som kan gi beinmarg til Bengt. Han har ikke all verdens tid.

- Sjansene for å finne en som passer meg er utrolig lave, forteller Bengt forsiktig. Men på Stortinget har de satt igang blodgiverstafett. Sånt varmer.

Nå skal mor testes. Men hun er egentlig for gammel.

- Der er vel bedre med gammelpotetbeinmarg enn ingen beinmarg, ler Bengt, før han blir alvorlig igjen.

- Jeg innser at muligheten for å overleve er lav. Men jeg vil ikke sitte passiv å se på. Enten kan man gjøre noe eller så gjør man ingenting. Om det ikke hjelper meg, hjelper det andre. Jeg føler meg sterk, jeg tror jeg skal klare det, avslutter Bengt Eidem.

En blodprøve gir svar på om du kan hjelpe Bengt. Les nettsiden hans Vil du hjelpe for å finne ut hvordan du gjør nettopp det.

• Send kommentarer og spørsmål til:

HAR VÆRT FRISK HELE LIVET: I januar ble Bengt Eidem (27) dødssyk i løpet av noen få dager. Han har akutt leukemi og trenger en beinmargstransplantasjon. Nå leter han etter en donor gjennom <a href="http://www.vilduhjelpe.com/">nettsida si.</a> Bengt forteller at han ikke tenker en dag, men en cellegiftkur framover. - Jeg gleder meg til oppturen igjen om tre uker, sier han fra senga si på Rikshospitalet. Da har de smertefulle bivirkningene fra cellegiftkuren gitt seg, og han får han flytte hjem i et par uker.
SAMMEN FOR LIVET: Samboer Kristin Onsøyen og mor Kristin Ramberg er sammen med Bengt på sykehuset. Mor har lest forskningsrapportene om at pasienter som holder motet oppe blir friske. Så det har gjengen blitt enige om å gjøre.
VALGTE NETTET: Nærmere 10 millioner beinmargsdonorer er sjekket opp mot Bengts vevtype. Så langt er det ikke funnet noen match. Derfor leter Bengt videre på nettet.
LIVGIVENDE VÆSKE: Det er det brosjyrene kaller cellegiften. Dette skriver Bengt om bivirkningene: «Jeg har vært på sykehus i 9 dager. 9 dager med diare, oppkast, feber, haugevis med blodprøver, (jeg ser ut som en narkoman) og veldig lite mat. Jeg har hatt forferdelig vondt i munnhulen, med sår på tunga, såre slimhinner og generelt mye smerte. Har derfor ikke vært mulig å spise fast føde. Tilsammen har jeg hatt diare i 13 dager. Huffameg! Slik blir det sår, ultrasår, rumpe av.»
FOR ALLTID: Bengt og Kristin kjøpte ny leilighet før jul. Da Bengt våknet opp av koma hadde familie og venner flyttet inn for dem. Nå lengter han mest av alt etter å få være hjemme sammen med kjæresten sin.