Inger Bråtveit

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Inger Bråtveit Bok: Munn mot ein frosen fjord (Tiden) Begynnelsen: Ein dag vart døra til rommet hennar stengt. Ein dag kom ein vind og bretta lappen saman. Det er bestemor sin sykkel som står i kjellaren. Det er hennar sykkel eg syklar på når eg skal på butikken. Eg prøver å lata som om eg græt. Når eg syklar oppover mot handelslaget slikkar eg på fingeren og tørkar han under augo. Eg prøver å gni tårer i andletet. Når eg møter folk eg kjenner held eg pusten og trør sakte forbi utan å laga lyd. Eg prøver å sjå ut som om eg sluttar å gråta berre for dei. Eg syklar forbi gatekjøkkenet. Eg syklar forbi leikeplassen. Eg syklar gjennom skogen. Eg syklar gjennom skogen som luktar av kløversøvnen eg har om syster mi. Bestemor gjekk med ein lapp i handa der alt stod. Begrunnelsen: Jeg har et ønske om å dra folk inn i et mysterium, en gåte, som leseren får svar på underveis i boka. Et stengt rom blir etablert, dette handler om en bestemors senilitet og hovedpersonens sorg. Hun strever hele veien med å ta tilbake det tapte, leter etter holdepunkt i en tilværelse som står for strengt i ro. Jeg ville presentere de to viktigste menneskene i boka med en gang, og si noe om spenningsforholdet dem i mellom. Tårene beskriver en ambivalens, og blir både et pek og et varsel til omgivelsene om en skjebne som er ugrei. Samtidig som lappen, som er selve nøkkelen i romanen, blir dratt ut av vinden og legger seg tilbake i bestemors hånd.geir.anders.orslien@dagbladet.no