Inn på teppet

I dag er det ett år siden Irak-krigen startet. En fin dag til å finne ut om det stemmer at Hans Blix (76) er en feig, inkompentent dust.

- HANS BLIX ER en pyse, sier Hans Blix og knegger. Den tidligere sjefen for FNs våpeninspektører kommer hurtig, med korte skritt, inn i stua si. Gulvet er fullt av orientalske tepper som ligger tett inntil hverandre, de gir en pussig persisk vegg-til-vegg-effekt. 76-åringen setter seg ned og holder stolt fram ei klokke. Ganske riktig. Urskiva har et bilde av svensken, og under står det «Hans Blix is a wimp».- Jeg har en kortstokk også. Han rekker fram den andre hånda. - «United Nations of Weasels». Feigingenes forente nasjoner. Her har du Kofi Annan. Chirac. Schröder. Blix blar mens han mumler navnene. - Og her er jeg. Det er et ganske bra bilde. Jeg får iblant sånne saker tilsendt. Det er ikke alt som er like morsomt.LØRDAG 22. JANUAR for tre år siden. Den pensjonerte diplomaten Hans Blix står i kø foran et turistkontor i en avsidesliggende landsby i Patagonia sammen med kona, Eva Kettis. De to er på en velfortjent ferie før en ny hverdag skal begynne - et rolig liv sammen i Stockholm, etter mange års internasjonalt arbeid. Mange år der de har fått sett altfor lite til hverandre. En ung, kvinnelig ansatt ved turistkontoret roper «mr. Blix?», og mr. Blix tror han endelig har fått plass på lokalflyet. «Mr. Blix, en som heter Kofi Annan vil snakke med Dem.» FNs generalsekretær trengte noen som kunne lede de planlagte våpeninspeksjonene i Irak. Blix var i tvil. Men, som han skriver i boka om Irak-krisen som nå kommer ut på norsk: Det er vanskelig å si nei når FNs generalsekretær sier du er den eneste FN kan bli enige om.Mannen som nå sitter i en ørelappstol i sin leilighet i Stockholm sentrum, gikk i løpet av noen hektiske måneder fra å være en temmelig anonym, aldrende svensk diplomat til å bli en aldrende svensk diplomat i sentrum av en høyspent internasjonal krise. Før Irak-krigen var et faktum for ett år siden, var det Hans Blix\' rapporter til FN som bestemte oljeprisen på verdensmarkedet. Den høflige svenske mannen sto med krøllete jakke (som svenske medier poengterte) og beltet festet litt for høyt oppe, slik at sokkene syntes (som britiske medier påpekte) og forklarte hvordan han vurderte Iraks imøtekommenhet. Var han nådeløs, ville det bli krig. Mente han å se samarbeidsvilje hos Iraks myndigheter, kunne det ta tid. Hans Blix satt med nøkkelen til fred i sine hender.- Nei, jeg avviser alltid det. Media vil jo gjerne personify , personifisere, sier han. Blix slår stadig over på engelsk når han blir engasjert. - Men vi hadde en mer beskjeden jobb. Viktig, men beskjeden. Den gikk altså ut på å drive våpeninspeksjonene i Irak presist, og rapportere nyansert. Amerikanerne var iblant misfornøyde med at vi ikke presenterte et ensidig bilde. Men sånn var ikke virkeligheten, sier han. - Jeg liker å holde meg til virkeligheten. Derfor liker jeg folk som leter etter sannheten, ikke dem som hevder at de har den. Hans Blix\' ansikt ble gjengitt på avisforsider verden over i løpet av kort tid. Det plaget ham ikke.- Når du sitter i Sikkerhetsrådet og holder talen din - det vanskelige er jo å skrive den talen, ikke sitte der foran alle kameraene. - Og da tenker du ikke på at dressen er krøllete? - Nei, det stemmer jo det. Jeg liker ikke å stryke selv. Dessuten er jeg jo litt stor og tjukk, ikke sant? Jeg blir lett varm, og da blir klærne gjerne krøllete. Det hadde vært verre om talen var krøllete.«Hans Blix er en sånn svenske som nordmenn liker,» forteller Thorvald Stoltenberg når man spør ham. En trivelig fyr som stille og rolig gjør jobben sin, solid og grundig, uten å gjøre noe nummer ut av det. Dermed var Blix, på kledelig skandinavisk vis, litt flau når han fikk politieskorte og limousin på vei inn fra flyplassen. - Ja, spesialbehandling liker jeg ikke. I de fleste tilfeller handler det bare om status, og det synes jeg er unødvendig.I LØPET AV TIDA som sjef for FNs våpeninspektører ble Blix kalt mer enn «pysete». «Blix er en lettlurt, inkompetent dust,» skrev den tidligere svenske folkpartilederen Per Ahlmark i ei amerikansk avis før krigen. «Blix er homofil,» påsto kilder blant Iraks myndigheter, og håpet at Blix måtte forlate jobben hvis folk skulle finne på å tro på ryktet. «Blix er som en Volvo,» sa den amerikanske utenriksministeren Colin Powell. - En Volvo?- Colin Powell elsker å mekke på gamle Volvoer. Han har et stort antall biler stående i garasjen. Jeg tror sammenlikningen var ment som en kompliment. Jeg tror han mente at jeg er pålitelig. Hans Blix ser ettertenksomt ut av vinduet. - Jeg er nok ganske stabil, det tror jeg nok.Boka « Avgjørende dager» er delvis bygd på brevene Hans Blix sendte sin sønn i Stockholm mens krisen pågikk. Fortellingen starter nesten mytisk, som en slags «Ringenes herre»-fortelling: Blix samler sammen sine beste menn og legger ut på reisen som skal skille sannhet fra løgner. Her er grekeren Dimitri, «antakelig verdens mest erfarne inspektør». Her er Muttusamy Sanmuganathan, «som alle kalte Sam». «Den militære invasjonen av Irak var så godt som annonsert, og her befant vi oss i FN, i ferd med å skissere opp en fredelig måte å sikre nedrustningen på!»- Jeg leverte kapitlene til forlaget etter hvert som jeg skrev dem ferdige. Jeg leser den sammenhengende for første gang nå.- Hva synes du?- Den er riktig spennende, synes jeg.Denne formiddagen ser Blix litt ut som en hyggelig hobbit. Briller, rund og god rundt livet, brun genser, brun bukse, brune sko. Vanligvis er han kledd i grått. Så ofte at det er fristende å tro at fargen speiler Blix\' personlighet. Det er ikke grå som i «kjedelig», nødvendigvis, men som i «nyansert»: For Hans Blix nekter å se verden som enten svart eller hvit, han foretrekker gråtoner, sier han. Det kan høres ut som en floskel, men når Hans Blix sier det,virker det som en evig innsikt man på forunderlig vis har gått glipp av. Kanskje det er stemmen. Eller måten han løfter hendene fra lenet på den gamle ørelappstolen og understreker poengene med rolige håndbevegelser når han snakker om «virkeligheten» og «sannheten». HANS BLIX BLE FØDT i universitetsbyen Uppsala, i en solid og velstående familie. Hans far var professor i medisinsk kjemi. Hans farfar var professor i fysiologi. Hans bror er lege. - Da jeg var gutt skulle jeg også bli lege. Men jeg likte ikke kjemi og fysikk, forklarer Blix. Han valgte internasjonalt samarbeid og folkerettsstudier. Han er utdannet ved universitetene i Uppsala, Stockholm, Cambridge og Columbia, og kom til det svenske utenriksdepartementet på begynnelsen av 60-tallet. I 1978 ble han Sveriges utenriksminister. I 1981 fikk han stillingen som sjef for Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, og flyttet til Wien. Det var et viktig år for Hans Blix. Det var året han begynte å samle på tepper. - I Wien hadde jeg leid et hus med stor gulvplass, og jeg trengte noen tepper. Samtidig fikk jeg bedre lønn, så jeg fant ut at jeg hadde råd til å kjøpe et teppe i året. Så det gjorde jeg. Minst et teppe hvert år. - Er det ikke i Irak man lager de beste?- Jo, kurderne lager bra tepper, jo visst. Men jeg har aldri kjøpt noen der. Jeg ville ikke utsette meg for risikoen for at noen skulle si at jeg fikk kjøpt det mistenkelig billig. Eller at irakerne skulle anklage meg for å smugle ut et antikt teppe. 76-åringen peker rundt seg. - De fleste har jeg kjøpt i Wien, London eller i New York. Det du sitter på har jeg kjøpt i Jakarta. Det er antikt.- Jeg skal sitte forsiktig. - Nei, det er ikke så farlig. Den har en skade her som jeg fikk reparert. Det kostet mer enn hele teppet, men det ble ikke særlig bra, fargene stemmer ikke helt. Blix ser bekymret ut, mens han viser fram hullet. - Det får så være. Det er i alle fall et vakkert teppe. Og der nede ser du alle mine tidsskrifter om tepper. Han reiser seg og går bort til bokhylla for å hente et eksemplar.- Det kommer ut fire ganger i året. Du ser, dette er ikke noen konvensjonelle saker, sier han, og peker forelsket på sidene mens han blar. - Og der har du dette mønsteret igjen. Det samme som på teppet du sitter på. Det er en egen kunstverden. Hvilke farger. Dette er fantastisk vakkert. NEW YORK ER ET BRA STED for teppeutstillinger, og Hans Blix fikk med seg de fleste da han jobbet i FN-hovedkvarteret. Ellers er ikke fritid noe han har mye av. - I New York hadde jeg mange venner jeg gikk i teater med, jeg hadde min sønn som studerte ved mitt gamle universitet Columbia, og jeg hadde min greske kollega. Vi pleide å lage thailandske middager sammen. Jeg er veldig glad i thailandsk mat. Han blir stille.- Men det er klart at denne jobben har vært absorberende. Det har vært svært travelt, og er det fortsatt. Jeg skal sitte i en kommisjon som skal utrede truslene som utgjøres av verdens masseødeleggelsesvåpen - fram til 2005. Så får vi se hva slags jobb jeg skal ha. - Kanskje du skulle ta farvel med arbeidslivet?- Nei, why? Det er det ingen grunn til. Man har et interessant liv. Det er klart det kunne være fint med litt mer balanse. Jeg kunne dratt opp til fjellet og gått en fottur. Ta en long weekend i Venezia, eller noe slikt. Men jeg har det jo ganske spennende. Jeg forstår dem som pensjonerer seg i femtiårsalderen hvis de ikke har en jobb som er morsom. Men når man arbeider med det som er spennende, hvorfor skal man da slutte?Hans Blix synes det er fint å være hjemme igjen. Han har fått tid til å skrive ned sitt syn på det som har hendt, tid til å sette ting i perspektiv. Han har ikke endret syn på hvordan verden henger sammen.- Nei, det tror jeg ikke. Det er snarere sånn at jeg står fast ved at man skal unngå krig i det lengste. Man skal forsøke, med fredelige midler, å forhindre en aggresjon. Jeg er ikke pasifist, jo visst kan man anvende vold. Men det skal være siste utvei. Last resort . - Det er hva Bush sier også, naturligvis. Men jeg tror ikke det var siste utvei. Han snakker om at dette var en nødvendig krig. Det tror jeg det er veldig få som er enige i dag.En masse negative ting kom ut av denne krigen. Mennesker døde. Eiendommer og hus ble ødelagt. Men noe som er illegalt kan jo også ha positive konsekvenser. Jeg fornekter ikke at det er en stor velsignelse at Saddam ble borte.- Er du blitt mer skeptisk til USAs dominerende rolle i verden?- Jeg er blitt mer skeptisk til doktrinen om forebyggende krig. Hvem skal ha rett til å angripe for å forebygge et angrep? Er man usikker, så bør man gå til Sikkerhetsrådet.Hans Blix har FN i blodet, og utsagnet høres ut som en livsmotto: « Er du usikker, bør du gå til Sikkerhetsrådet.» EN ETTERMIDDAG SIST VINTER var Hans Blix var på vei hjem til den lille leiligheten han disponerte i New York. Han gikk inn i en butikk for å kjøpe melk, og da han kom ut igjen hadde han havnet midt oppe i en av de mange fredsdemonstrasjonene. Blix ble nervøs. Tenk om noen kjente ham igjen? «Tenk om jeg blir dratt med av demonstrantene,» tenkte han, «tenk om jeg blir løftet opp på taket av en av bussene i demonstrasjonstoget - som en slags fredsmaskot?» Han kom seg unna. Seinere fikk han besøk av den svenske ambassadøren, som hadde plukket opp en plakat som lå igjen etter demonstrasjonen. «Blix, ikke bomber!» sto det på den. Den tok han vare på.- Du ble et symbol for den radikale fredsbevegelsen?- Ja, men det passer ikke spesielt bra. Ikke i det hele tatt. Jeg pleier å si at de globale miljøspørsmålene er like store som spørsmålene om terrorisme og masseødeleggelsesvåpen. Men de blir ikke så glade på den grønne siden av politikken når de får vite at jeg også er en sterk forkjemper for kjernekraft, sier han og smiler bredt. Blix løfter brynet over det ene øyet, mens han nesten lukker det andre øyet. - Men jeg er altså for kjernekraft av hensyn til miljøet. Svensken var sjef for Det internasjonale atomenergibyrået under Tsjernobyl-katastrofen, så denne kjernekraftentusiasmen kan være litt vanskelig å forstå for en nordmann som vokte opp med bequerelvarsler på radioen. - Jeg har levd med Tsjernobyl siden 1986, da jeg hang over reaktoren i helikopter ti dager etter eksplosjonen. Konsekvensene har naturligvis vært store, men på ingen måte så alvorlige som kjernekrafthaterne vil ha det til, sier Blix.- Kjernekraft kan gi verden mengder av energi. Vi må gjøre kjernekraften sikrere og sikre avfallet bedre. Det har skjedd mye på den fronten siden Tsjernobyl. DET ÅRET BLIX FLYTTET til Wien og fikk råd til tepper, var også starten på mange år der han og hans kone Eva Kettis måtte bo fra hverandre. Hun ble igjen i Stockholm, og var seinere noen år i Brussel og Genève, mens han var i Wien. - Det er jo ikke bare diplomater som lever separert. Militært personell, sjøfolk, forretnings-menn. Det blir jo vanligere, i og med at begge har yrker. Men det er ikke noe jeg vil anbefale. I hvert fall ikke når man liker hverandre. Eva Kettis har lenge vært diplomat med ansvar for Arktis og Antarktis. - Hun er så glad i snø. Og is. Hun dro til Frankrike i dag, for å stå på ski.Selv står han foran flere uker i utlandet, konferanser og arrangementer i forbindelse med boklanseringa.- Har du aldri følt deg ensom?- Nei, vi har alltid truffet hverandre noen ganger i måneden, i alle fall. Og nå, med telefonen, kan man jo prate sammen flere ganger om dagen. Vi snakket sammen minst en gang om dagen nå da jeg var i New York. - Fortalte du henne hemmeligheter om masseødeleggelsesvåpen? - Nei, jeg var nok litt forsiktig. Jeg regnet jo med at jeg kunne være avlyttet. Og det ser ut til at det stemmer. Amerikanske og britiske myndigheter sliter med å bortforklare påstandene om avlytting av FNs folk. - Har de fått mye ut av å avlytte deg?- Det hendte jo at vi i private samtaler snakket litt mer åpent. Jeg sa sikkert damned Americans og damned Russians og damned Iraqis , sier Blix og smiler så hele raden av tenner i overmunnen kommer til syne. Det må være dette som kalles et avvæpnende smil.- Men det budskapet vi kom med på private linjer var ikke annerledes enn det vi sa offentlig. Og under alle omstendigheter er det ubehagelig dette med avlyttingen. Han retter på brillene.- På den annen side, sier Blix. - På den annen side er det jo hyggelig at de lyttet til oss. Han smiler skjevt. - Hadde de bare brydd seg mer om hva vi sa. simen.ekern@dagbladet.no

<B>SAMMEN MED KOFI ANNAN:</B> - Det hendte jo at vi i private samtaler snakket litt mer <TH>åpent. Jeg sa <QL>sikkert {lsquo}damned Americans\' og {lsquo}damned Russians\' og <TH>{lsquo}damned Iraqis\', sier Blix nå.
POWELL OG VOLVOEN:</B> Blix og Colin Powell møter pressen etter et møte i Washington 4. oktober 2002. Var fred fortsatt en teoretisk mulighet?
HJEMME HOS:</B> I dag er det et år siden Irak-krigen. Vi dro hjem til Hans Blix.
PERSER:</B> Der var det mange tepper.
SOM EI KLOKKE:</B> Hans Blix er ei pyse, mener enkelte.