Inntrykk fra et katastrofeområde

Det går mot vinter i Muzaffarabad. De overlevende etter jordskjelvet søker sammen under tynne presenninger.

ÅGE W. BØYUM (46) skriver dagbok for Dagbladet.no fra de jordskjelvrammede områdene i Pakistan, der han arbeider som sykepleier ved Norges Røde Kors\' feltsykehus.

Her er hans første nedtegnelser:

MOT VINTER I MUZAFFARABAD. Det er 27. oktober og jeg har vært her i over en uke nå, men knapt rukket å se byen. Vi har arbeidet med å få etablert et stort feltsykehus med 100 senger for Det internasjonale Røde Kors.

Sykehuset er bygd på byens cricketbane. Kampen som nå kjempes her er på liv og død, mot tiden, infeksjoner og kulde.

De fleste pasientene kommer inn med gamle og infiserte bruddskader, utmagrede, skitne og uttørkede. Mange vil være avhengig av langvarig behandling. Fortsatt får vi meldinger om at folk vifter med røde flagg oppe i fjellsidene på steder der selv ikke helikoptre kan lande. Høyt oppe i dalsidene opp mot fjellmassivet som grenser mot Hindu-Kush, kanskje ikke langt fra der elvene Neelum og Jhelum har sine kilder.

Tallet på hjemløse og døde svinger og er svært høye. Det som imidlertid er sikkert er at hundretusener ikke har bolig, mange er uten tak over hodet.

Flere av pasientene sier de bor under åpen himmel. Det vil de kanskje også gjøre når de er behandlet ferdig her - prisgitt en vinter som kan være like hard som den i Norge.

BILAL (9) LEVER. 29. oktober: Her i Kashmir ligger det landsbyer på over 3000 moh, landsbyer som er helt eller delvis ødelagte. Bilal kommer fra en slik landsby. Bilal er 9 år.

Familien hadde noen geiter, og de dyrket hvete litt lenger ned i dalen.

Bilal var hjemme da jordskjelvet kom. Han fikk deler av taket over seg. Den ene leggen ble brukket på flere steder og deler av hodehuden ble flerret av. Bilal hadde mor og tre søster som også var inne. Faren var på vei ned til åkeren. Faren fant Bilal i ruinene, men ingen andre levende.

Faren forstod at det hastet. Han forbandt sårene til gutten med det han hadde for hånden. Resten av landsbyen litt lenger bort var forsvunnet i grus og støv. Faren forlot ruinene med Bilal på ryggen. Han gikk over fjellskrenter og ned i dype daler. Ofte måtte han forsere områder der steinblokker og grus hadde blokkert veien. Etter lang tid kom han ned til en landsby der det var flere overlevende.

De fikk laget en båre til gutten og bragt han det siste stykket ned til bilvei.

Bilal sover ut narkosen i et overfylt telt. Foten er gipset og ligger på et sammen rullet teppe. Han mumler i søvne, det samme om og om igjen. Det høres ut som et navn.

Faren sitter inne ved veggen med et blått vatt-teppe rundt seg og drikker te. En sykepleier glir hastig forbi og smiler til faren. Han sitter helt stille og foretrekker ikke en mine.

Bilal lever.

EN HÅNDFULL RIS. 1. november. Solen har gått ned. Det er Ramadan og tid for kveldsmåltidet. En av de første dagene sykehuset var i drift var jeg med på å dele ut ris. Tolkene fikk beskjed om at de pårørende skulle stille seg i kø for utdeling. Lav mumling nedover rekken av menn.

Vi forsto ikke hva de sa, men akkurat da trengte vi ingen tolk. Mange av dem hadde nok ikke fått mat på flere dager.

Deres kjente verden var bokstavelig talt revet vekk under føttene på dem. Hvem av dem har hørt om Røde Kors? Skiltene her i denne teltleieren står også på urdu, men hvem kan lese?

De så oppgitte og skeptiske ut der de sto og ventet. Mennene forsvant i kvelden med hver sine tallerkener med ris, to eller tre.

Siden så jeg dem spise sammen med sine familiemedlemmer. Enkelte av dem matet pasientene. En håndfull ris. De første forsiktige smil langs teltveggene.

Åge W. Bøyum er til daglig oversykepleier ved Lærdal sykehus. Han har tidligere vært på oppdrag for FN i Rwanda og for Norges Røde Kors i Bam, Iran og Banda Aceh, Indonesia.Denne artikkelen er skrevet for Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

I FELTEN: Åge W. Bøyum (46) jobber som feltsykepleier i Muzaffarabad. Han formidler noen av de veldige inntrykkene han får her på Dagbladet.no.
DET GÅR MOT VINTER: Chand Bibi og hennes to gjenlevende barn i et «telt» hun har laget av sjal. Mer enn noe annet ønsker hun seg ordentlige telt i de kalde nettene i Musaffarabad.
BARN PÅ OPERASJONSBORDET: Den norske kirurgen Alexander Schultz opererer Navid som er hardt skadd i hode og bein etter jordskjelvet i Pakistan. Åge W. Bøyum forteller også om møtet med Bilal (9) som overlevde jordskjelvet, i sine dagboknotater fra Musaffarabad.
SAND OG STØV: Pasienter, pårørende og soldater holder seg for ansiktet i det et helikopter virvler opp støv under landing i Musaffarabad. Pasientene venter på transport videre.
KALDE NETTER UNDER TYNNE TELT: I byen Muzaffarabad er en teltby på størrelse med Oslo opprettet. Her er det plass til en halv million mennesker. Jordskjelvofrene mangler telt og tepper for å beskytte seg mot kulden. Barn og kvinner søker ly under enkle presseninger.