Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Islamister bombet mikro- kredittbanken

Les den ukjente historien om Grameen Bank.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DAGENS NOBELVINNER Mohammad Yunus var med på å snu tankegangen i bankverdenen da han gjorde mikrokreditt populært.

Og kanskje viktigere, han bidro til å utfordre kjønnsrollene i det konservative, muslimske samfunnet han levde i. Yunus ville låne ut til Bangladesh\' kvinner, fordi han mente de ville fokusere på hva familien trengte.

I dag er 96 prosent av lånetakerne hans kvinner.

Muslimske fundamentalister har ved flere anledninger bombet avdelinger av Grameen bank. De misliker at banken gir kvinner billige lån og økonomisk selvstendighet. I februar i fjor gikk tre bomber av i avdelingen til banken i landsbyen Nabagram. To ansatte ble alvorlig skadd.

MOHAMMAD YUNUS var opprinnelig ikke inne på mikrokredittanken i det hele tatt.

På 70-tallet var han som nyutdannet økonom overbevist om at den grønne revolusjonen og vanningssystemer var løsningen på fattigdomsproblemet i hjemlandet. Han skrev sin doktoravhandling i USA, den handlet om vanning.

Hans første forsøk på å hjelpe de fattige var å sponse brønner til vanning av dyrket mark. Tanken var at bøndene kunne få to avlinger per år, det skulle blomstre gjennom tørketida.

Yunus ga bøndene lån fra sin egen lomme for å finansiere brønnprosjektet. Og det ble en bra sesong. Men de betalte ikke tilbake alt de skyldte, og Yunus tapte en del av pengene sine. Paradoksalt nok er han i dag kjent som den som introduserte tanken om at fattige kan være gode tilbakebetalere.

Han mistet åpenbart ikke tilliten selv om det første forsøket ikke fungerte helt som det skulle. Men bøndene var fornøyde. Og Yunus ga seg ikke. Han begynte å reise rundt for å besøke så mange landsbyer han kunne for å forstå hvordan han kunne hjelpe.


PÅ EN AV TURENE SINE
møtte han kvinnen Sufiya Begum. Hun bodde i nærheten av byen Jobra og tjente til livets opphold ved å selge stoler av bambus som hun laget selv.

Hun holdt på å lage en stol da Yunus kom på besøk. Han fikk vite at hun bare tjente to cents på hver. Det største problemet var at hun hadde lånt penger av en utlåner som krevde ekstrem rente tilbake, rundt 120 prosent i året. Yunus kunne ikke tro det, stolene var så forseggjorte, og hun tjente så lite.

Det var da Yunus forsto at til og med svært små lån til fattige folk kunne føre til store endringer. På den tida var ikke dette konvensjonell kunnskap. Ingen banker var interessert i å låne ut penger til fattige, de vurderte risikoen til å være alt for stor. Men Yunus skjønte at de fattige hadde et stort behov for kreditt, og pengene tok han fra egen lomme.

Yunus fant ut at de som lånte små summer ville betale tilbake lånene sine for å få lån i fremtiden. I tillegg passet lånetakerne i hver landsby på hverandre. Folket er opptatt av at deres landsby skal beholde sitt gode rykte, slik at de kan ta opp lån når de trenger det.

SUFIYA ble hans første lånetaker. Hun fikk låne 27 dollar av ham. Men det ble ikke slik han tenkte. Når hun fikk penger gikk hun bort fra stolproduksjonen. Hun startet isteden som omreisende selger.

Yunus oppdaget at det var 42 personer i landsbyen som ønsket et slikt lån som Sufiya hadde fått. Etterspørselen var stor. Gremeen bank  ble dannet, og var en av de første som begynte storskala utlån til fattige.

Men banken var ikke den som fant opp mikrokreditt. Ifølge Economist var det Latin-Amerika som var først ute. Den  første mikrokredittbanken var antakelig Opportunity International i Colombia, som startet i 1971.

KONSEPTET BLE KOPIERT.
I hele verden startet folk opp etter inspirasjon fra Yunus, som selv aldri forutså at dette ville spre seg og gjøre ham til sjef i en mektig finansinstitusjon.

Mikrobankenes fattige kunder har overrasket verden ved å betjene lånene sine. Mange av utlånerne rapporterer at bare 1-3 prosent svikter sine betalingsforpliktelser. Det er litt bedre enn rike banker i den vestlige verden og langt bedre enn kredittkortselskapene.

Men kritikere påpeker at mikrobankenes regnskaper ikke gjennomgås like strengt som børsnoterte storbanker og mistenker at Grameen og liknende organisasjoner i det stille er snille med sine låntakere, skriver Economist.

I 1998 var det bare et fåtall mikrokredittinstitusjoner som klarte å drive uten tilskudd. Også Grameen Bank hadde lav tilbakebetalingsgrad. Selv om det var vanskelig å måle det nøyaktig, var den langt fra 100 prosent, som Yunus hevdet. En norsk undersøkelse anslo tallet til å være under 50 prosent, ifølge verket Norsk utviklingshjelps historie.

Det vil kanskje glede fundamentalistene som jobber imot banken at mikrokreditt ikke er blitt den store løsningen, som en del spådde da det kom. Dette er en form for bistand som er effektiv, men det løste bare en ting: Fattigfolks tilgang på lån.

Man bygger vanligvis ikke sykehus, veier og infrastruktur med mikrolån.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

TAR VARE PÅ FAMILIENE:</B> At kvinnene skulle være hovedforsørger for familien var en ukjent tanke i det muslimske samfunnet på 70-tallet.
KASTER GLANS:</B> Mikrokreditt er moderne i bistandsbransjen, men flere kritikere påpeker svakheter. En norsk undersøkelse anslo at tilbakebetalingsprosenten til Grameen bank er langt lavere enn de skryter av.
NOBELPRISVINNER: Som ung, nytudannet økonomiprofessor stilte Mohammad Yunus seg spørsmålet om hvordan Bangladesh kunne komme ut av fattigdommen. Han endte opp med mikrokreditt ved en tilfeldighet.
KVINNER VAR NØKKELEN:</B> 96 prosent av lånetakerne til Grameen bank er kvinner. Bildet viser en kvinne som har fått mikrokredittlån i Manikganj i Bangladesh.