Israelere til angrep på krigen

Divora Amir (53) er jødisk israeler, men trosser regjeringen og 70 prosent av befolkningen. Hun demonstrerer til støtte for «fienden» på palestinsk side.

HVER ENESTE LØRDAG kveld arrangerer Peace Now og ulike israelske organisasjoner en fredsmarkering på Paris-plassen i Jerusalem. Og hver eneste lørdag er det basketak og krangling mellom israelske borgere: religiøs-ortodokse jøder mot israelske fredsdemonstranter. Skjellsord, spytting og slag er faste innslag. Den 53-årige israeleren Divora Amir er en av de få, men standhaftige fredsaktivistene som roper på fred i Israel. {ndash}Det eneste jeg kan gjøre er å demonstrere og å samle inn litt penger til palestinerne. Det er lite, men hva kan jeg gjøre, sier den 53-årige kvinnen som til daglig jobber med å lage skoleprogram på data. Det er mørkt og kaldt i den hellige by. De rundt 100 fredsaktivistene markerer hutrende sin motstand mot Sharon og hans politikk: «Likvideringer = terror», «Forlat krigsmyndighetene» og «Dreper du en palestiner, får du hevn tilbake» er noen av slagordene. På den andre siden av gata står seks ortodokse jøder med svarte klær og hatter. Også de har plakater {ndash} med en helt annen ordlyd.{ndash}Jeg forsøker å fortelle dem at ingen har monopol på fred. Men de er ikke interessert i å høre fordi Gud har lovet dem Israel. Du kan ikke diskutere med mennesker som lukker ørene for argumenter, sier Amir.DA OSLO-PROSESSEN ble underskrevet i 1993, var Amir med i en israelsk-palestinsk delegasjon i Oslo. Den gangen var hun full av håp og optimisme. Men i dag føler kvinnen seg ganske alene. Og pessimistisk. For det finnes ikke mange stemmer i Israel som roper etter fredelig sameksistens mellom israelere og palestinere i år 2002. Hele 70 prosent av israelerne støtter Ariel Sharons harde linje mot palestinerne. Og ifølge en undersøkelse i avisa Haaretz er en enda større prosentandel israelere positive til å bygge en høy mur mellom de to folkeslagene.{ndash}Situasjonen er utrolig deprimerende. Noen av mine naboer flyttet nylig fra Israel fordi de ikke orket å bo i et land som begår så mye urett mot palestinerne, forteller kvinnen. En bil kjører sakte forbi demonstrasjonen. Ut av vinduet henger en gutt i 16-årsalderen. «Idioter. Landsforrædere. Svikere!» roper tenåringen og spytter mot folkemengden. Noen meter lenger borte starter en krangel. En ortodoks jøde tenner på et palestinsk flagg og hytter med nevene.{ndash}Dere har ikke lov til å ha et slikt flagg her. Arafat er en terrorist og flagget er ulovlig, roper den svartkledde mannen. Før han blir ført bort fra folkemengden av politiet. Amir rister på hodet og smiler trist.{ndash}Mine barn sier at de ønsker å forlate landet. De ser ingen løsning på konflikten og sier at de ikke vil bygge framtida si på hat. Jeg har et inntrykk av at mange unge tenker på samme måte, sier hun. Som fjerdegenerasjons israeler er det uaktuelt for Amir å emigrere selv om tanken har slått henne.{ndash}Jeg skammer meg over vår politikk, og jeg synes det er flaut å si at jeg er israeler når jeg er i utlandet, sier Amir.DAGENS ISRAELSKE SAMFUNN lever i frykt. Selvmordsaksjoner og skyteepisoder er blitt en naturlig del av hverdagen. Foreldre kjører og henter barna til barnehage, skole og fritidsaktiviteter i redsel for selvmordsaksjoner. De utstyrer sine små barn med mobiltelefon for å vite at de er i god behold. {ndash}Fram til intifadaen startet i september 2000, levde den jevne israeler et normalt liv. Vi bodde i et vestlig samfunn og folk var fornøyde. Generelt sett vil jeg si at israelere ikke trengte å bry seg stort om konflikten med palestinerne, sier Lior Yavne (28), pressetalsmann i menneskerettighetsorganisasjonen Btselem. Men etter at intifadaen startet for 18 måneder siden, har den israelske økonomien blitt kraftig forverret. Turistene er så godt som ikke-eksisterende, arbeidsløsheten stiger kraftig og store deler av landets budsjett går med til militært utstyr.{ndash}Nå merker vi konflikten på kroppen. Ikke fordi vi har brukt våre hjerner, men fordi vi teller våre døde. Problemet er at folk flest ikke ønsker å jobbe for en fredelig sameksistens med palestinerne. I hvert fall ikke her i Jerusalem. Folk lukker øynene og kaller palestinerne terrorister. Og de roper på hevn, sier Yavne.I Jerusalems gater merkes hatet. Å høre at «arabernes blod må flyte» og at «Israel må gå til krig» er normale uttalelser fra folk i den hellige bys gater. Det vises også på valgresultatene. I Jerusalem stemmer flertallet på partiene lengst til høyre.{ndash}Jeg flyttet fra Tel Aviv til Jerusalem på grunn av universitetet og arbeidet. Så fort jeg er ferdig med studiene, flytter jeg tilbake til Tel Aviv. Bare det å bo i Jerusalem er en politisk handling for mange, sier Yavne.I løpet av de siste ti åra har en rekke israelere flyttet fra Jerusalem på grunn av den politiske situasjonen i byen. De religiøs-ortodokse jødene er mange i byen, og de snakker høyt.{ndash}I Tel Aviv kan du leve ditt eget liv, og du slipper å bli skjelt ut av de ultraortodokse jødene. Her i Jerusalem har jeg både blitt sparket, spyttet på og slått når jeg sier at jeg er imot hevn og krig mot palestinerne. De ortodokse i Jerusalem tar for stor plass, mener Yavne.25-ÅRIGE YARIV OPPENHEIMER bor i Tel Aviv. Han er medlem av Labour Youth (Shimon Peres\' parti, red.anm.), og leder medlemmene mellom 14 og 18 år. Jusstudenten lever i troen på at israelere og palestinere skal komme tilbake til forhandlingsbordet. På at de to folkeslagene en dag skal leve fredelig i naboskap.{ndash}Det er ikke realistisk å tro at vi blir to gode naboer, men to land må defineres og vi må leve ved siden av hverandre. Vi har ikke råd til å vente i 20{ndash}30 år til, sier Oppenheimer. Han er vant med at den jevne israeler ikke er enig i hva han sier. 25-åringen blir stadig kalt «dum» og «naiv» i diskusjoner. Når 25-åringen ser nye selvmordsaksjoner på tv, må han også gå inn i seg sjøl. {ndash}Når jeg ser palestinske folkemasser juble over deres siste martyr, så tenker jeg på hvem jeg egentlig beskytter. Jeg har jo ingen historiske bevis å vise til. Jeg har ikke noen intelligent informasjon å komme med i slike situasjoner, forklarer han. Oppenheimer mener israelere flest vet for lite om hva som skjer i den palestinske og arabiske verdenen. Israelsk media får ikke visum til andre arabiske land, og de beveger seg meget sjelden inn i de palestinske områdene.{ndash}På grunn av dette hører vi bare hva de palestinske myndighetene mener. Jeg vet for eksempel ikke om palestinske barn går på skole. Om de ser israelske soldater i sitt dagligliv. Og har Hamas stor støtte blant folket? Vi hører ikke noe. Da er det vanskelig å identifisere seg med dem og ha medfølelse, sier jusstudenten.Han forstår at israelere flest frykter for egen sikkerhet. Og at frykten fører til at de først og fremst konsentrerer seg om familie og venner.{ndash}Folk er mindre interessert i å tenke fred. Mine venner {ndash} og til og med en del partikolleger {ndash} sier at jeg må våkne opp. Jeg føler meg veldig alene i en slik situasjon. Ikke bare fordi jeg er en minoritet som ønsker fredelig sameksistens, men fordi jeg mangler argument. Men vi kan ikke la frykten styre oss. Vi må handle rasjonelt, sier han og viser til den stadig opphetede situasjonen i området.HVER ENESTE DAG DØR FOLK på både palestinsk og israelsk side. Når israelerne dreper palestinere i Gaza eller på Vestbredden vet han at det snart vil komme en hevnaksjon mot israelerne. Og omvendt. Oppenheimer mener at amerikanerne må slutte å støtte Israel som de gjør i dag. Han tror mange i USA ser på Israel som en John Lennon i Midtøsten.{ndash}Men det er drømmerens bilde. Det er godt å høre gode ord fra amerikanerne, men det vil ikke hjelpe oss. Heller omvendt. Den tredje parten må være uavhengig og nøytral, sier 25-åringen. Han trenger ikke mange ord for å karakterisere dagens Midtøsten-konflikt. {ndash}Israelerne bomber palestinske områder med amerikanske våpen. Palestinernes hus og infrastruktur er bygd opp med penger gitt av europeerne. Det er en liten verdenskrig som pågår. Vi mangler bare japanerne, men de er vel involvert på datafronten... line.fransson@dagbladet.no

<HLF>Fredsaktivist:</HLF> Hver lørdag demonstrerer Divora Amir (53) mot Israels «krigspolitikk» mot palestinere. Og hver lørdag dukker det opp ortodokse jøder som viser sin avsky mot Amirs meninger. Her diskuterer hun med en sveitsisk jøde. - Du kommer dessverre ingen vei med mennesker som lukker øynene for argumenter, mener Amir.
<HLF>De liberales gate:</HLF> 25-årige Yariv Oppenheimer blir ofte kalt «dum» og «naiv» i diskusjoner fordi han ønsker at israelere og palestinere skal komme tilbake til forhandlingsbordet. Når kranglinga pågår som verst, hender det at folk ber ham dra til Shainkin-gata i Tel Aviv. Gata blir sett på som området til Israels liberale.
<HLF>Harde kamper:</HLF> Palestinerne liker dårlig at israelske styrker beveger seg inn på det de mener er deres terrirtorium. Her har de vist sin avsky ved å kaste en brannbombe foran føttene på fiendens soldater i Hebron. Foto: Scanpix/EPA