Istanbul

Fram til nyttår skal vi presentere 20 byer fra boka «Verdens viktigste byer» av reiseguruene Jens A. Riisnæs og Ragnar Hatlem. I dag:

Istanbuls fremste severdigheter er konsentrert i et relativt lite område mellom Marmarahavet og Det gylne horn, havnen hvor grekerne først slo seg ned og vikingene ankret opp da de kom til datidens storby, Miklagard. Sett fra Bosporos er denne delen av Istanbul også den vakreste, med en skyline preget av sylskarpe minareter og de storslåtte kuplene på Hagia Sofia-kirken og Den blå moské. Byen har en lang og omskiftelig historie i brytningspunktet mellom øst og vest. Istanbul er Europas største by regnet i folketall, om også bebyggelsen på den asiatiske siden regnes med. Fra det 62 meter høye Galata-tårnet, oppført i 1348 som en del av byens forsvarsverk, er det praktfull utsikt over byen og Bosporos, som deler byen i to og samtidig skiller mellom to verdensdeler.

    Historie
Istanbuls historie strekker seg tilbake til etableringen av den greske kolonien Bysants omkring 500 f.Kr. Plasseringen ved den smaleste delen av Bosporus var strategisk bestemt for å kunne kontrollere skipstrafikken til og fra Svartehavet. Da Romerriket ekspanderte, ble kolonien en del av det romerske imperium. Keiser Konstantin, som i 313 lot kristendommen bli statsreligion, gjorde byen til Romerrikets kristne hovedstad og døpte den om til Konstantinopel. Som hovedstad i Østromerriket ble Konstantinopel et senter for sivilisasjon, handel, rikdom og kultur. Fra hele den kjente verden, inkludert Norge, kom handelsmenn til byen ved Bosporos. Vikingene ble imponert over byen som ikke hadde sin like noe sted. De kalte den Miklagard ­ «Storbyen». Sagaene forteller at både Sigurd Jorsalfare og Harald Hardråde gjestet byen, Vikingene gikk også i tjeneste hos keiseren. De ble kalt væringer, og tjente som keiserens pålitelige livgarde. I elleve århundrer var Konstantinopel en kristen by, og ved siden av Roma et senter for den kristne kirke. I 673 opplevde byen de første angrep fra arabiske muslimer. I 1204 kom angrepet fra Europa, da byen ble angrepet av handelsrepublikken Venezia, som var ute etter å knuse byens dominans i det indre Middelhavet. Etter korstogenes tid kom angrepene igjen fra øst. I mai 1453 ble byen erobret av osmanske tyrkere under Mehmet 2. Muslimene gjorde byen til hovedstad i det osmanske riket. Byens kirker, bl.a. Hagia Sofia, ble gjort om til moskeer. På høyden hvor Bysants ble etablert to tusen år tidligere, bygde de slottet Topkapi, en by i byen for sultanen og hans tjenerskap, hoff og harem. På denne tiden fikk byen sitt nåværende navn, Istanbul, som kommer av de greske ordene «eis tin poli», som ganske enkelt betyr «i byen». Sultanenes tid tok slutt i 1922. Den nye statslederen, Atatürk, ledet Tyrkia inn på en mer vestlig kurs. Samtidig flyttet han hovedstaden mot øst, til Ankara.
    Hagia Sofia
Den hellige visdoms kirke, Hagia Sofia, ble grunnlagt av keiser Konstantin i 325. To hundre år senere brant kirken. Jusitinian, som da var keiser, bestemte at den nye Hagia Sofia skulle bli verdens største og vakreste kirke. Rikets beste arkitekter og håndverkere ble satt i arbeid, og da den nye Hagia Sofia sto ferdig i 537, skal Justinian ha takket Gud for at han ble funnet verdig til å bygge en kirke større og mer prektig enn Salomos tempel i Jerusalem. Kuppelen er 56 meter høy og har en diameter på 31 meter. En rekke vinduer under kuppelen slipper dagslyset inn i kirken. Innsiden av taket er praktfullt dekorert på en bakgrunn av gull. På veggene under kuppelen er det flere store, skjoldformede skilt som virker temmelig malplassert. Skiltene, som ble hengt opp etter at muslimene gjorde kirken til moské i 1453, har innskrifter fra Koranen. På samme tid ble kirkens praktfulle Kristus-mosaikker og andre bibelske motiver dekket over med mørtel, og på utsiden av kirken ble det oppført fire minareter. Etter at Hagia Sofia ble gjort om til museum i 1934, er flere av de gamle mosaikkene avdekket og restaurert.
    Det sunkne palass
Like ved Hagia Sofia ligger et annet byggverk oppført i keiser Justinians tid. Det sunkne palass, Yerebatan Sarayi, er et underjordisk vannreservoar fra 532. Det usedvanlige navnet kommer av at taket blir holdt oppe av 336 søyler. Disse søylene er i forskjellige stilarter, hvilket kommer av at de er resirkulert fra tidligere palasser og monumenter. Flere har interessante relieffer og uventede detaljer, som «den gråtende søyle» og de to søylene med medusahoder. Sisternen er 140 meter lang og 65 meter i bredden. Vannet til sisternen ble hentet fra Belgrade-fjellene, om lag 20 mil utenfor byen. Kanalen som førte vannet den lange veien inn til byen, ble bygd på 300-tallet under keiser Valens. På den siste strekningen inn mot byen måtte det bygges en 1000 meter lang akvedukt. Litt over halvparten, 625 meter, står fremdeles.
    Topkapi-palasset
Nord for Hagia Sofia, ytterst på pynten som stikker ut i Bosporos-stredet, ligger Topkapi, palasset som en gang var sentrum i det osmanske riket. Her residerte de mektige tyrkiske sultanene. Deres rike strakte seg fra Marokko i Nord-Afrika over det indre av Middelhavet opp til Wiens murer i Europa. Topkapi-palasset består av en rekke bygninger rundt en serie av gårdsplasser. Topkapi var en by i byen, et boligkvarter for sultanen og hans livvakter, harem, evnukker, hofftjenere, kjøkkenpersonale og håndverkere av alle slag, om lag tre tusen mennesker i alt. Bygningene er omgjort til museer hvor man kan se en rekke av Tyrkias fineste kunstskatter. Palassets største og mest besøkte avdeling er haremet. Det sto ferdig i 1589 med 400 rom. Her levde sultanens kvinner et isolert liv voktet av kastrerte evnukker fra Afrika. I 1909, da den siste sultanen ble avsatt, var haremets opprinnelig 1200 beboere redusert til 370 haremskvinner og bare 127 evnukker. Skattkammeret har en rik samling smykker og gjenstander i gull og sølv. Her finnes en av verdens største diamanter, den såkalte Spoonmaker’s Diamond. Den veier 86 karat, og det fortelles om diamanten at den ble funnet på 1600-tallet på en av byens søppelfyllinger, hvoretter den ble kjøpt av en skraphandler for tre skjeer. Skattkammerets fineste gjenstand er en trone av gull innsatt med tusener av edelsteiner. Tronen ble i 1574 gitt som gave fra guvernøren i Egypt til sultan Murat 3., som ble far til mer enn hundre barn. Når en tyrkisk sultan døde, var det tradisjon at hans klær ble lagt i en forseglet kiste. Derfor er sultanens luksuriøse silkedrakter tatt vare på, og de er nå utstilt i palasset hvor deres eiere vandret omkring som herskere. Blant godbitene i palassets samlinger er rommene med profeten Muhammeds kappe, hans sverd og et brev med hans håndskrift, et fotavtrykk, en tann og et hår av profetens skjegg. De hellige relikvier voktes av hellige menn som uten stans leser fra Koranen.
    Den blå moske
Sultan Ahmeds moské fra 1616 kalles også Den blå moské. Sett fra utsiden er den like gråbrun og matt i fargen som resten av byens moskeer. At den også kalles «Den blå moské», skyldes fargen på fajansedekoren som dekker vegger, søyler og tak i moskeens indre. Den blå moské markerer høydepunktet i den osmanske arkitektur. Det sentrale bønnerommet er overdekket av en sentral kuppel med høyde på 43 meter. Denne er omkranset av fire halvkupler. Under kuplene er 260 vinduer, og det indre er dekorert med 20 000 fliser. Utvendig er moskeen omkranset av seks himmelstrebende minareter. Sultan Ahmeds moské er den eneste utenfor Mekka med seks minareter.
    Det arkeologiske museum
Istanbuls arkeologiske museum, på vestsiden av Topkapi, har en av de betydeligste samlingene av oldsaker fra Midtøstens eldste sivilisasjoner. Blant de mest interessante gjenstandene er Kadesj-traktaten. Navnet kommer fra stedet Kades nå, Tall an-Nabi Mind i Syria, hvor den egyptiske krigerkongen Ramses 2. støtte sammen med hettitterkongen Muwatallis. Noen år etter dette slaget, i 1259 f.Kr., inngikk de to statene den eldste skriftlige fredsavtale man kjenner til. Originalene ble skrevet på sølvtavler som siden er gått tapt. Kopien i museet er en hettittisk kopi. En kopi av denne kopien henger ved inngangen til FN-bygningen i New York. Et annet høydepunkt i de arkeologiske samlingene er en sarkofag i marmor som har fått navn etter Aleksander den store. Aleksander-sarkofagen er dekorert med praktfulle relieffer som fremstiller Aleksander den store på jakt og i seierrik kamp mot perserne. Selv om den har navn etter Aleksander, er det tvilsomt om den store hærføreren har ligget i den.
    Den store basaren
Den største basaren i Istanbul, Kapali çarsi, er en overdekket labyrint med 4000 butikker, fem banker, et postkontor, én moské og en rekke verksteder og lagerbygninger. Basaren, som ligger en kilometer vest for Hagia Sofia, ble etablert av sultan Mehmet 2. kort etter at muslimene erobret byen i 1453. I de følgende århundrer var basaren sentrum for byens handelsliv. Her ble det solgt lokale håndverksprodukter, keramikk, kjøkkenredskaper, gull og edelsteiner, stoffer i lin, bomull og silke, skinn fra Russland, porselen fra Kina og krydder fra India. Fremdeles er basaren et handlesenter for lokale, med hookahrøkende kjøpmenn og dukknakkede bærere med enorme bører av frukt, tepper, krydder og andre varer, ikke minst suvenirer. De forretningsdrivende har for lengst oppdaget at fortjenesten ved å selge tepper, vannpiper og lignende til turister uten peiling på det lokale prisnivået er langt større enn ved å selge sko, krydder og såpe til byens lokale innbyggere. Prislapper finnes ikke. Å spørre om pris er det samme som å gi uttrykk for et ønske om å kjøpe, hvilket igjen setter i gang en forhandling om pris.
    Annet av interesse Istanbuls bymur ble oppført under keiser Theodosius i årene 412 til 422. Muren var opprinnelig 6,5 kilometer lang med 192 tårn og 11 befestede porter. Theodosius’ obelisk ble brakt til Konstantinopel fra Karnak-tempelet i Luxor. Den 26 meter høye obelisken er ett av tre monumenter fra oldtiden som fortsatt er å se på den romerske hippodromen ved Hagia Sofia. Mevlevi-klosteret i bydelen Beyoglu har et lite museum for sufisekten. Siste søndag i hver måned er det opptreden med rituell sufidans. Den nostalgiske trikken (Nostaljik Tramway) trafikkerer den to kilometer lange gågaten Istiklal Caddesi i bydelen Beyoglu. Trikkene stammer fra forrige århundreskifte. Kalligrafimuseet, i museumskvartalet, har utstillinger av vakre manuskripter og redskaper som brukes i utøvelsen av den kalligrafiske skrivekunst. Krydderbasaren, Den egyptiske basaren, like over Galata-broen, har masser av småbutikker for krydder, nøtter og andre spennende matvarer. St. Stefan-kirken ved Det gylne horn er i sin helhet laget i jern. Delene til kirken ble støpt i Wien i 1871, og deretter fraktet til Istanbul og satt sammen som et 3-D-puslespill. Kirken brukes fremdeles av byens bulgarske menighet. Pera Palas Hotel, i bydelen Istiklal Caddesi, ble oppført etter at den legendariske Orientekspressen ble satt i gang i 1889. Agatha Christie bodde på hotellet ved flere anledninger fra 1924 til 1933. Kriminalromanen Mord på Orientekspressen ble skrevet på rom nr. 411. Bosporosbroen strekker seg fra Europa til Asia. Det er en av verdens lengste hengebroer, 1560 meter lang.
(Tekst og kart er hentet fra boka «Verdens viktigste byer - 52 magiske reisemål» av Jens A. Riisnæs og Ragnar Hatlem. Gjengitt med tillatelse av Kagge Forlag.) Her finner du samlesida for alle byene. Neste by ut: Kairo.