It`s now or never

Han kan ikke lenger gå, se eller snakke. Ingen vet hvor lang tid han har igjen. Skulle Henning Rian (30) få oppfylt drømmen om Graceland, måtte det skje nå.

Jeg kommer til å dø ung.

Henning Rian var 14 år.

– Men det er ikke så farlig. Det gjorde’n Elvis også.

Come hold me tight. Stemmen til Elvis skjelver i kassebilen som kjører mot Melhus utenfor Trondheim.

– Du ønsket deg alltid bil med privatsjåfør. Sånn som Elvis hadde.

Linn Sophie Rian (25) stryker broren Henning over kinnet. Han er spent fast i lasterommet i en turkis Toyota Hiace med rullestolrampe. Øynene flakker raskt fra side til side.

– Skal du til Memphis i morra, du?

Henning svarer ikke.

På et blomstret porselensskilt ved inngangsdøra står det «Her bor Henning Rian». I Lenaveien 1 har Henning sin egen leilighet med tilsyn døgnet rundt. Her har han bodd siden han var 19. Hyllene er fulle av indianere, kameler, skilpadder, dinosaurer og en treboks han har laget på sløyden og svidd inn «Elvis Presley» på fronten. Ved senga har han et lykketroll i Elvis-drakt og ei eske full av blå smurfefigurer.

Henning beveger hodet sakte fra den ene siden til den andre, som om han skanner rommet etter lyder.

Ved vinduet står en stor og en liten koffert. Oppå ligger et ark der alt som er pakket, er krysset av. Støttestrømper, legeerklæring på at han kan fly, ei plate som legges i flysetet så han ikke skal skli ut og et seil til å løfte ham med hvis han må på do på flyet.

Lillesøster setter på «Love Me Tender», og Henning trekker hånda hennes mot seg. Han har holdt noen i hånda nesten hele livet. De er som trosser som fortøyer ham til den verdenen han ikke lenger kan se.

Under et bilde av Elvis dingler 30 tomme hyssinger. I hyssingen lengst til høyre henger en sjokoladebanan. For hver sjokoladebanan Henning har spist, har han vært en dag nærmere Graceland. Det er 13. november. Det er bare én igjen.

September. To måneder før Hennings 30-årsdag. På et personalmøte i boligen diskuterte de hva de skulle gi i gave.

– Vi tar ham med til Graceland, sa Ninni, lederen i boligen.

Graceland. Stedet Henning hadde snakket om siden han var sju år.

Hennings 30-årsdag var en dag foreldrene ikke hadde trodd de skulle oppleve. En dag de ikke visste hvordan de skulle komme seg gjennom. Nå ble det utenkelig å feire den med en rolig mottakelse som planlagt. De kalte turen «Henning til Graceland – Nå eller aldri». Det skulle bli med fem hjelpere og en 150 kilo tung rullestol som måtte bygges om for å få plass på flyet. De tok passfoto av Henning. Det tok én time å få til et bilde med munnen lukket og øynene mot kameraet. De visste at mye kunne gå galt. Kanskje ville han få en lungebetennelse kroppen ikke klarte å stå imot. Kanskje ville han få et epilepsianfall og sove hele turen.

I to måneder, siden Henning fikk vite at han skulle til Graceland, har han vært våken til tre-fire nesten hver natt.

Klokka 02.00 blir Henning vekket av that’s all right, mama ... Nattevakta Tone og søsteren står ved senga og synger. I halvsøvne blir han heist ut av den leopardmønstrete dyna. To timer seinere starter søsteren Toyotaen, svinger ut på veien mot Værnes flyplass og skrur på stereoanlegget.

Tomorrow will be too late

It’s now or never

Baki sitter Henning i rullestolen i en svart genser med «Always Elvis» på brystet. Han er utslitt etter et epilepsianfall i går kveld. Sovende, med hodet hengende mot brystet, blir han trillet inn på flyet og løftet over i setet.

Over høyttaleren sier flyvertinnen at det er 7567 kilometer til Memphis. Henning flyr mot Graceland på businessklasse. Våkner bare for å bli matet med scampi. Der nede ser skylaget ut som en hvit, skrukkete silkeduk bredt ut over jorda.

– Kjenner du det rister? Vi flyr gjennom skyene. Nå ser jeg Amerika, Henning. Svære hus. Mange trær.

Henning har beina oppi stolen, og smiler mot Linnemor, som han kalte søsteren da han kunne snakke. Men ikke alle smil er smil. Noen ganger er det et krampaktig grin.

Innimellom er det som om det går et elektrisk støt gjennom ham. Beina rykker opp mot brystet. Han krummer seg sammen. Kniper øynene igjen.

Flyet er tomt. Bare Henning igjen.

– He’s a carry off, sier flyplasspersonalet.

– Hører du, Henning? De snakker amerikansk her. Sånn som Elvis snakket!

Henning blir spent fast med to sikkerhetsbelter på overkroppen og et rundt beina. Så blir han trillet ut, og fire personer løfter ham over i en annen rullestol.

– The King is back, sier søsteren og triller Henning mot passkontrollen.

Hodet hans henger mot brystet. Linn Sophie tar tak under haka og løfter det opp slik at funksjonæren får se ansiktet. De skal ha fingeravtrykk også. Hun løfter en og en arm og legger pekefingeren på skanneren.

– He can’t talk?

– Jeg snakker for ham, sier Linn Sophie.

– Hvor skal han?

– Til Elvis. Der Elvis bodde. Det er drømmen hans.

– Oh.

Ved bagasjebåndet får de beskjed fra flyplasspersonalet. De finner ikke Hennings rullestol. Den han får låne er altfor stor, og han må bindes fast med et skjerf for ikke å skli ut.

– Lo lo lo lo, sier Henning.

– Hva prøver du å si, Henning? Hello? Det heter hello i Amerika, ja.

Mor og far har reist to dager i forveien for å leie personheis og dusjstol. Nå venter de ved en stolpe i ankomsthallen. Mor Vigdis (51) vifter med et norsk flagg og roper.

– Der kjæm’n! Der kjæm’n!

Hun kysser Henning på kinnet. Synger you were always on my mind i øret hans.

– Hæh? Memphis, Henning. Hæh?

Pappa Egil (55) legger panna si mot Hennings. Hvisker.

– Endelig er du her.

Det var 1977. Det var tre måneder og to dager etter at Elvis døde på baderomsgulvet på Graceland. Det var torsdag 18. november, og den første nysnøen falt over Trøndelag. På St. Olavs Hospital ble Henning Rian født, og han hadde de blåeste øynene moren hadde sett. Ettårsdagen feiret han med et hjerteklistremerke i panna for å skjule et stort blåmerke. Henning reiste seg og gikk, klatret i køyesengene og sagget i strømpebuksene. Han fikk fotball. Han spilte bandy i stua.

De var den perfekte kjernefamilien i en blokkleilighet i drabantbyen Kolstad. To barn. Bra jobb. Gode venner.

Henning var fem år da de merket det. Han hadde elsket å lese Donald. Nå kastet han bladene fra seg i sinne. Han krasjet med brødfjøla på kjøkkenet. Ramlet i trappa og gikk på dører.

Da Henning fylte seks, ble han sendt til logoped. Appelsiner ble appesita. Han het Henning Jian. Og blandet b og p. Logopeden ga foreldrene beskjed om at Henning så dårlig. Foreldrene ble lettet. Få på ham et par briller, så ordner alt seg.

Øyelegen kikket lenge, så ble han stille. Gikk inn på et kontor, tok en telefon og kom tilbake.

– Dette er ikke noe vi kan fikse med briller.

Før fredag 13. april 1984 klokka 13.00 hadde Vigdis og Egil aldri hørt ordene Spielmeyer-Vogt. Nå hadde overlegen på barneavdelinga uttalt dem. Bøker fylte veggene på legekontoret på St. Olavs Hospital. Papirer lå i bunker. Faren så hvordan sola falt skrått gjennom vinduet og traff støvet på skrivebordet der vaskekluten ikke hadde vært. Der i solskinnet lå en hvit eske med rød trekant. Han leste Stesolid. Epilepsimedisin.

Spielmeyer-Vogt er en medfødt hjernesykdom. Langsomt, over mange år, settes stadig større deler av sentralnervesystemet ut av funksjon.

– Dere vil få mange forslag om ting som kanskje kan helbrede Spielmeyer-Vogts sykdom, men ingen har lyktes til nå.

Rolig forklarte legen hva som ville skje med Henning. Han blir gradvis blind. Korttidshukommelsen blir redusert. Han vil få epilepsi. Stagnere mentalt og til slutt gå tilbake. Han vil neppe lære seg å lese og skrive. Motorikken vil bli dårligere. Til slutt trenger han rullestol.

De var heldige hvis han ble 20 år.

Da de gikk mot bilen, tenkte faren at sola skinte akkurat som den hadde gjort da de kom. Alt var som før der på utsida av sykehuset. Men ingenting var som før. Sønnen de hadde da de gikk inn på legekontoret, hadde de ikke da de gikk ut. Det friske barnet ditt dør, tenker mor, du får et barn med en annen framtid. På et merkelig vis var hun lettet. Bitene falt på plass.

I bilen sovnet Vigdis. Hun sov hele veien hjem til Henning.

Løp han mot dem? Ga de ham en klem? Den nye Henning? De husker ikke.

De sluttet å fotografere. Tok ikke bilder på flere år. Henning kunne ikke se dem likevel. Vigdis følte seg mye eldre enn alle andre. Hun hadde fått en mollstemt tone i seg. De ble betraktere av livet. De ville, men klarte ikke å delta.

Sjansen for at Linn Sophie også hadde Spielmeyer-Vogt var 25 prosent. Det fantes ingen pålitelige tester. De måtte vente. De rykket til hvis hun snublet. Da Linn Sophie var fire, fikk de beskjed om at hun var frisk.

Vigdis sluttet i jobben som dekoratør og ble heltidsmor og omsorgsarbeider for Henning. Han var der hele tida, en meter unna.

– Jeg er en ensom, liten blind gutt. Hvorfor kommer ingen og besøker meg?

Foreldrene sov med åpen dør og hadde epilepsialarm på senga. I 1994 møtte Egil veggen. Han var dataprogrammerer, men klarte ikke å skrive lenger. Han utdannet seg til barnevernspedagog og har siden forelest om funksjonshemning med utgangspunkt i familiens historie.

– Good morning, Elvis!

Henning trilles ut av heisen på The Peabody Hotel. Foreldrene har vært redde for at han skal sove gjennom uka i Memphis. For Henning er som bjørnen. Han går i hi om vinteren. Våkner bare for å spise. Det er mange år siden de har sett ham så våken som nå. Og smilene som har blitt sjeldnere og sjeldnere, er der også. Innimellom smiler han til riktig tid. Slik forteller Henning dem «jeg er her, jeg hører deg. Jeg er ok, ikke bekymre dere». Resten må de tolke – om han vil spise kylling eller hamburger, om han må på do eller har vondt i hodet – på øynene, på rynka i panna. De har blitt gode på det.

Faren står med hendene i lommene. Flyselskapet har ringt og sagt «Sorry for your inconvenience». Rullestolen er kommet til Amsterdam. Og den er blitt stående.

– Alt man ikke kan gjøre noe med ...  Man utvikler en teknikk opp gjennom åra, sier faren til en av hjelperne.

Han legger armene til Henning rundt halsen og reiser seg opp. Henning klamrer seg fast med ansiktet trykket inn i fars skinnjakke. Beina henger slapt ned på vei inn i taxien.

– Nå kjører vi gjennom Memphis, Henning. Det er litt av en by. Du skulle bodd her, du. Kjøpt deg en Cadillac og cruiset rundt. Hæh?

Faren ser en murbygning med en stor gitar over døra.

– Sun Studio! Det var der Elvis spilte inn «That’s All Right», Henning.

Henning løfter beina til brystet og knegger.

– Det var dit du skulle for å spille inn platene dine. Husker du at du fortalte meg det da du kunne snakke?

Bilen ruller oppover Union Avenue. Forbi vinduet glir små smultringsjapper. Starbucks. Myntvaskerier. Varehus for kjæledyr. Magic Nails. Kirker. En blå Corvette med nummerskiltet «DaddyDan».

– Det er en rar by, Henning.

Tilbake på hotellet sitter alle samlet i lobbyen. Fars kamerat, som er med som altmuligmann. Lillesøster, som også er turens sykepleier. Og fem kvinnelige vernepleiere, barnevernspedagoger og hjelpepleiere fra boligen som går turnus. To på dagvakt. To på kveldsvakt. En på nattevakt. De legger alltid ei hånd på skuldra til Henning og sier navnet sitt, slik at han vet hvem som er der. Hver morgen heiser de Henning opp av senga med ei hydraulisk stålkran, dusjer ham, tar på deodorant, barberer ham, og kler på ham. Tre-fire av dem triller ham på toalettet. Hver kveld får de ham i seng.

Faren reiser seg fra sofaen i lobbyen og sier at for hver dag som går, er sjansen større for at det skjer noe med Henning.

– Vi har ingen garantier. Vi må bruke godformen til Henning. Vi prøver Graceland i morgen.

Henning rister. Leppene går opp og ned, som om han smaker på et ord han ikke får sagt. Ordene bor inni Henning.

Henning lekte brann, flom og ulykker med Playmoen da han merket at synet forsvant. Han klarte ikke å gjøre eller lære det samme som andre.

– Det er ikke bare øynene dine, Henning.

Foreldrene forklarte at det var noe galt med noen av cellene i kroppen hans, og at det var derfor han ikke klarte å huske så godt.

«Huff, de dumme cellene», sa Henning siden – hver gang han ikke klarte noe.

Som å kle på seg.

Som da han ikke fikk hoppski.

Da Henning var 10 år begynte ordene å ramle ut av setningene. Som å stryke korrekturlakk over ord i ei bok.

– Sånne runde, sunne, sa han til læreren sin. Han mente erter.

Han gjentok biter av setninger om og om igjen for å huske hva han hadde sagt. Og da drosja ventet på utsida for å kjøre Henning til skolen, kom han ofte på noe han ville ha med seg.

– Jeg skal ha den, den …

– Kassetten?

– Den røde ...

– Bilen?

– Nei. Den …  Jeg skal ha den …  Jeg skal ha den runde ...

Da Henning var 14 år gikk lyspæra på rommet hans. Foreldrene lot være å skifte den. Det gikk ei uke. Henning sa ingenting.

Henning ble russ uten å kunne lese, skrive eller telle til 20. Han ble trillet av faren gjennom russetoget i Trondheim med «Elvis» på russelua og «Love Me Tender» på russekortet.

Ikke lenge etter russefeiringa følte Henning at han mistet fingrene. Han fikk foreldrene til å lete etter dem. Han sa han ikke trengte å spise, for han hadde mistet magen. Henning ble psykotisk. Gikk på tunge medisiner. Hang med hodet. Sa ikke ett ord. Gikk ikke ett skritt. Sov. Pleierne leste ofte fra en faktabok om Elvis. Det var den eneste boka som roet ham ned.

Under et planleggingsmøte i boligen sto han plutselig i døra. Henning hadde gradvis fått mindre medisiner. Nå hadde han reist seg fra stolen og gått bort til døråpningen. For første gang på to år sto han på egne bein. Men setningene hadde smuldret bort. Det var bare enstavelsesord igjen. Henning var 20 år og klarte ikke lenger å spole Elvis-kassettene sine selv. Bare det å holde et glass var vanskelig.

Faren tror Henning tok et valg etter de to tause åra: Dette går ikke bra, det skjønner jeg, men det er likevel verdt det.

I 2001 gikk Henning sine siste skritt alene. Fra senga til badet. Så måtte han løftes opp av senga med heis. Han stolte ikke på føttene sine. Klarte ikke å styre dem. Nå setter han ikke lenger føttene under seg når han blir heist opp.

Bortsett fra en gang, etter at han fikk vite om turen til Graceland. Støttet av hjelperne gikk Henning to meter.

Til slutt forsvant også enstavelsesordene. Det eneste som var igjen, var ja og nei. Så ble det stille.

Kvelden har lagt seg mørk og kald over Memphis. Henning sitter i stolen i ei grønn militærjakke og med hendene samlet mellom lårene.

– Nå ser jeg masse neonlys. De blinker. Og de spiller overalt.

Lillesøster triller Henning forbi barene som ligger tett nedover Beale Street. Klagende gitarsoloer og skjelvende munnspill siger ut i gata og blander seg med lukten av svidd grillribbe og hickorysaus.

– Der selger de Big Ass Beer, Henning.

Neonskiltene skinner rosa, blått og rødt. Pork with an attitude. Beer Blues BBQ. Eat Drink Boogie Repeat.

Henning prøver å plystre.

– Så du noen søte damer, nå?

Egil går alene bakerst. Han rister på hodet. Det er bare så uvirkelig. Henning på Beale Street. I Memphis.

Henning henger mot venstre. Klokka ti blir han trillet tilbake til hotellet og heist opp i senga. Klokka 03.00 har han ennå ikke sovnet. I morgen er det Graceland.

Henning var sju år da Elvis kom til ham. En lærer på barneskolen spilte Elvis for klassen, og Henning kom hjem og ville ha kassetter. Han ville høre «That’s All Right», for det var den første sangen Elvis hadde gitt ut, og så handlet den om ei mor. Han sto foran kassettspilleren og danset. Hvis han følte seg ensom, kunne han sitte og høre «Are You Lonesome Tonight?» 20 ganger på rad. Han snakket ustanselig om Elvis’ mor Gladys, kona Priscilla og huset der Elvis bodde. På skolen sang han Elvis og danset i friminuttene. I femteklasse inviterte han klassen på Elvis-bursdag, og de kom med swingskjørt og vannkjemmet hår.

En dag svarte ikke Henning foreldrene. Det var som om han ikke hørte.

– Henning, sa de.

– Elvis! svarte han sint.

Henning ville ikke være Henning. Innimellom ble han Henning Elvis. Elvis hadde venner. Elvis var populær. Elvis kunne se. Henning ville ikke gjøre noe Elvis ikke gjorde. Elvis likte ikke fiskekaker. Henning ville helst spise hamburger hver dag. Og Elvis bestemte selv når han skulle legge seg.

I mange år ville han farge håret svart som Elvis. Det fikk han ikke lov til. Og han ville ha et silkeskjerf til å tørke svetten og kaste til damene. Det skulle være rødt. Han fikk et blomstrete av mormor og gikk med det på skolen. Han prøvde å få jentene til å hyle ved å vrikke på rumpa.

Henning klarte aldri å spille akkorder på den elektriske gitaren han fikk til konfirmasjonen. Men han hadde et band i hodet. Det het Apple Jack. Støttekontakter og vernepleiere ble kordamer. Henning lå med hodet i fanget til mor og reiste på turné med bandet. Når han ble berømt, skulle han turnere USA og reise til Graceland for å lære og se hvordan Elvis hadde levd. Bandbussen skulle være full av kordamer, og far skulle være sjåfør. Henning skulle sitte baki og kline med damene.

Den store hvite bussen rister når den svinger inn på Elvis Presley Boulevard. Henning sitter bakerst med ei grå t-skjorte med «Elvis» i sølvnagler på brystet. Han holder rundt armen til mor med begge hender.

– Dette er akkurat som bandbussen du skulle kjøre rundt på turné i USA med, Henning. Med plass til mange kordamer.

Lillesøster begynner å synge. En etter en faller de inn, og nedover Elvis Presley Boulevard runger it’s now or never, my love won’t wait i den hvite bussen. Forbi moteller, bruktbilbutikker, verksteder og kinesiske restauranter. Så – på venstre side. Den bølgete porten med noter. De høye eiketrærne. Den svingete alleen opp til herskapshuset. Graceland. Henning blir blank og rød i øynene. Han tar seg til hodet. Gnir seg i øynene. To av hjelperne gråter også. De skjønner at han får det med seg – han merker at han er på Graceland. I løpet av de siste ti åra har de sett antydninger til at Henning har vært nær ved å gråte, men de har aldri sett ham slik som nå.

Henning tviholder på inngangskortet.

– Her bodde Elvis! Nå sitter du på Elvis’ jord, Henning.

Lillesøster forteller om de store hvite søylene ved inngangen.

– Nå står vi på trappa til Elvis.

Henning rykker beina opp i rullestolen. Mor legger hånda hans på den hvite løvestatuen og trekker fingrene hans over den kalde marmoren. Slik får han sett Graceland.

«Tsj, tsj, tsj, tsj», sier Henning og trilles inn i huset og under den store lysekrona.

– Her er stua til Elvis, Henning. Der står et stort piano, så har han peis og en stor, hvit sofa.

På et vis er det Hennings siste ønske de oppfyller. Får han en ny drøm, noe annet han har lyst til å gjøre for siste gang, kan han ikke si hva det er. Vigdis vil ikke tenke på dette. I stedet bestemmer hun seg for å snakke mest mulig til Henning. Hun triller ham inn på kjøkkenet.

– Elvis har to tv-er på kjøkkenet! Tror du han lagde peanøttsmørbrød med bacon her?

Henning klamrer seg til armlenene. Som om han er redd for å lette fra stolen som en heliumballong noen glipper på 17. mai.

De triller videre inn i jungelrommet.

– Han har egen fontene i stua si, Henning. Og en figur av en apekatt og armlener som ser ut som drager.

Tennene til Henning klapper forsiktig mot hverandre. Han ruller forbi flipperspillet, forbi det brune pianoet som Elvis spilte på noen timer før han døde. Og moren synger I can’t stop loving you ...

I hagen kan Henning høre vinden blåse gjennom løvet. Han ruller rundt på Graceland på tynne grå dekk. Forbi den hvite statuen av Jesus med «Presley» meislet inn i sokkelen og mot lyden av den sildrende fontenen. En stille kø glir langs kanten.

– Her ligg’n Elvis.

Lillesøster hvisker og gir ham en klem.

– Det ligger fullt av blomster og bamser på grava. Og så brenner det en liten flamme for ham.

Mor rusker Henning i håret.

– Nå er du cirka to meter unna Elvis, Henning.

– Du kan nesten lukt fotan, sier far.

– Ng ng ng, sier Henning.

Lillesøster tror han prøver å si Henning Elvis.

De triller bort.

Inne på den turkise dineren på andre siden av Elvis Presley Boulevard, spiser Henning Elvis-lunsj. Grillet sandwich med peanøttsmør og banan. Det står «Rock’n’roll forever» på vinduet.

Rullestolheisen virker ikke. Fire mann løfter Henning inn på bussen.

– Tenk at du kom hit, Henning. Det som du har drømt om, sier mor.

Hun har ikke grått. Ikke en tåre i løpet av hele dagen på Graceland. Ikke en tåre kommer i løpet av hele uka. Hun vet at hvis hun begynner, så vil hun aldri stoppe.

Lørdag kveld, tre og et halvt døgn etter at Henning landet, kommer rullestolen til hotellet. Henning blir løftet over i stolen som er spesialtilpasset kroppen hans.

– Home, sweet home, sier faren.

Henning kjøres bort til fontenen i hotellobbyen. Lillesøster hjelper ham med å kaste en mynt.

– Ønsk deg noe hemmelig, du Henning. Det er vel noe med kjærligheten, tenker jeg.

Hvert år møtte Henning gutter og jenter med samme diagnose i Spielmeyer-Vogt-foreningen. Hvert år var det en som ikke dukket opp. Henning spurte aldri hvorfor.

Ingen har fortalt Henning hva som skal skje. Men han må ha skjønt det.

Han var 18 år og gikk for første gang tur med en vernepleier fra boligen.

– Jeg skal dø, sa Henning.

– Det skal vi alle, svarte hun.

– Ja. Men jeg skal dø før pappa’n min.

Søndag 18. november 2007. Klokka 09.00 går mor og far inn på rom 1041 og synger «Happy Birthday To You». Morgensola trenger inn gjennom de blomstrete gardinene. I senga ligger lillesøster i armkroken til Henning, som glipper med øynene.

Egil lener seg over ham.

– Hæ? Hvordan føles det å være 30? Skal vi se om du har fått noen grå hår?

Henning smiler.

– Nå får Henning sånne Elvis-rykninger på leppa, sier lillesøster.

Mor skrur på iPoden. Well, that’s all right, mama, that’s all right for you …

– Du er verdens beste sønn, vet du det?

Mor kysser ham på panna, og Henning ligger stille med øynene vidåpne mot taket.

Egil leser bursdagshilsener fra mobilen høyt. Barneskolelæreren som spilte Elvis for første gang for Henning, gratulerer med dagen: «Tenk at du har vært på besøk hos Elvis! Fantastisk. Det er nesten ikke til å tro! Og huskes vil det inn i evigheten …».

På skrivebordet står et roastbiffsmørbrød og ei sjokoladekake med glaserte jordbær. En av pleierne skjærer av en bit og gir Henning med gaffel. Han tygger sakte. Hun legger hånda hans rundt glasset og fører det opp mot munnen. Frokost tar vanligvis en time.

Henning er nå den andre i Norge over 30 år med Spielmeyer-Vogt.

Han er blitt en lun voksen mann som liker Smurfer, Donald, og Thorbjørn Egner, men også rock og damer???

Nå er det partytime! Henning er pyntet i svart skjorte og bukse. Den blonde luggen er gredd pent mot venstre. Mor og lillesøster har dekorert et leid rom på hotellet. På de runde bordene er det gassballonger, bilder av Elvis og rosa Cadillacer. Glory, glory, halleluuuujah synger Elvis, og alle hjelperne gir Henning bursdagsklem. Han blåser ut kinna. Trekker pusten i korte, vislende støt.

Henning får servert pepperonipizza med sølvskje. Så triller mor ham bort til bursdagskaka, den er formet som en gitar – og med et bilde av Elvis.

– Altså, man fyller 30 bare én gang.

Henning klapper hendene sammen og rister dem. Som om han skal kaste terninger på bordet.

Hjelperne synger en sang de har skrevet, iført røde og lilla boaer som de henger rundt halsen til Henning etterpå. Champagnekorken smeller. Lillesøster hever glasset.

– 30 år ung. Skål for Henning!

Han tømmer glasset.

Ved enden av bordet holder far rundt mor. De sitter stille. Smiler. De har aldri likt merkedager. De har rømt til Syden ti av de tolv siste nyttårsaftenene for å late som om det ikke har gått enda et år. For å slippe å se tilbake, for å slippe å tenke på hva som skal skje.

30-årsdagen har vært et målsnøre på en 24 år lang sorgprosess. De har hele tida måttet stålsette seg. Først på at Henning bare kom til å bli 20 år. Så, kanskje han blir 25? Så trodde de han kunne bli 30.

I dag er han blitt det.

Nå vet de ingenting.

Det er som en maraton med en plakat rett før mål: Løpet er forlenget på ubestemt tid.

I går fant lillesøster noen sko på et kjøpesenter som hun mente mor burde kjøpe i bursdagsgave til Henning. Da sa moren: «Jammen, Linn... Det er sommersko».

Stjernene brenner som lysene på ei bursdagskake på den svarte himmelen over Beale Street. Far triller bursdagsbarnet inn til barmørket og lukta av størknet øl på Blues Café.

– Nå skal vi treffe kompisen til Elvis.

Den 76 år gamle saksofonisten Dr. Herman Green har spilt på Beale Street siden 1946. Han har spilt med Elvis. På vei opp på scenen kommer Green bort i sixpence og grå dressjakke.

– How you doin’? Happy birthday!

Henning blir alvorlig og spiller lydløst på slurva med pekefingeren.

Mor og far smiler.

Fra scenen sier Green:

– This young man named Henning … It’s his birthday. 30 years. May you have many more …

Lillesøster rykker til.

Så spiller han bursdagssangen, og Henning gnir tommelen og pekefingeren mot hverandre og rynker panna. Lillesøster danser ved siden av.

Seinere, når Henning trilles ut av baren, river Green av seg saksofonen midt i en sang. Han vil vise Henning messingnota med navnet sitt som er nedfelt i asfalten utenfor. Inne fortsetter bandet å spille.

I løpet av turen har moren oppdaget et nytt uttrykk hos Henning. Hun så det på Graceland. Når han blir rørt, hever han øyenbrynene og blåser ut kinna.

Ute holder saksofonisten Hennings hånd. Og Henning blåser ut kinna.

Siste morgen i Memphis. Henning kniper øynene igjen og vil ikke stå opp.

– Ai ai ai, sier han.

– Har du begynt å snakke engelsk nå, sier mor.

– Ai ow u. Ai ow u, sier Henning.

Seinere tar Henning trikken til Sun Studio. Han sitter i rullestolen i hjørnet av det hvite rommet fullt av instrumenter.

– Hit kom Elvis i 1954 for å spille inn ei plate til moren sin for tre dollar. Han sto omtrent der du sitter nå, sier guiden og peker på Henning.

Så får han holde den glinsende mikrofonen som Elvis har sunget i. Fra hjørnet titter faren bort på sønnen. Han er sikker. Henning hadde blitt en rocker.

10 mennesker, 16 kofferter og én rullestol. Gruppebilde utenfor tollen på Gardermoen. De reiser armene. De hyler. Så trilles Henning inn i Norge med hodet på skakke.

Rundt halsen henger sølvsmykket han fikk til 30-årsdagen.

Det glinser «Elvis».

Tilbake på Graceland ligger en lapp.

Mor og lillesøster holder Henning i hver sin hånd foran de store hvite søylene som skinner i novembersola.

– Er det noe du har lyst å si til Elvis?

De finner fram en hvit papirlapp.

– Åh åh åh åh, sier Henning.

Far dikterer noen setninger og spør Henning om det høres fint ut. Mor plystrer «Are You Lonesome Tonight?», og lillesøster skriver ned ordene på den lille lappen og tegner to hjerter. Faren tørker tåresigden raskt bort med håndbaken.

De triller tilbake til Elvis’ grav. Henning blåser ut kinna. Smiler. Så vender han hodet mot Elvis og heiser beina opp i stolen.

– Skal du legge lappen på grava, Henning?

Tårene til lillesøster renner stille. Hun lar Henning holde lappen litt, før hun legger den på noen lilla roser foran grava. Den svarte håndskriften er ustødig på den lille lappen.

You came to me when I was young
I’ll come to you later on!
I love you Elvis

Yours truly
Henning Elvis Rian

jog@dagbladet.no

DET MÅTTE SKJ NÅ:</B> Henning Rian dro til Elvis Presleys Graceland.
Mot Amerika: - Du aner ikke hvor stort flyet er, Henning! Businessclass, hæh? Linn Sophie mater Henning et sted over Atlanterhavet. Han sover nesten hele veien til Memphis.
Stille sang: I Sun Studio holder Henning mikrofonen Elvis sang i. Det var her Henning ville spille inn sangene sine.
Før diagnosen: Henning er rundt fire år og rir som en cowboy rundt i stua med geværet hevet. Foto: Privat.
Ved Elvis\' grav: Henning Rian (30) sitter i rullestolen foran Elvis’ grav. Da Henning var sju år, danset han foran kassettspilleren til Elvis. Når det ble vanskelig å være Henning, ble han Henning Elvis. Elvis kunne se. Elvis var populær.
Kongens stue: &ndash; Jeg tror Elvis hadde det bra her, Henning. Han hadde nok vennene sine her også.
Hos Elvis: &ndash; Nå har vi vært der Elvis har vært, Henning. På ordentlig, sier Linn Sophie. Sju år gammel begynte Henning å drømme om Graceland. Han ville dit for å lære av Elvis. To dager før han fyller 30 sitter han sammen med far, mor og søster foran inngangen til Graceland. Snart begynner de å skrive en lapp fra Henning til Elvis.
Roadies: På turneen til Graceland hadde Henning med seg støttekontakt, vernepleier, hjelpepleier og barnevernspedagog.
Heltemøte: Henning har reist nesten 9000 kilometer for å få oppfylt en drøm han har hatt siden han var syv år. I et digitalt fotostudio på Graceland får Henning tatt et bilde av seg selv ved siden av Elvis.
Sun Studio: &ndash; Henning hadde vært en rocker, sier faren Egil. Med bandet Henning hadde i hodet, reiste han på turné til USA og Sun Studio. Nå er han kommet dit. Lillesøster triller ham inn i studioet der Elvis spilte inn sin første sang.