DE SMALE SKULDRENE er ikke lenger oppe ved ørene. Carl I. Hagen er flere hundre kilometer unna, og professor Norman har gode dager. Sola skinner i Bergen, vi sitter på ei koselig lita kro på Bryggen, og Norman hikster av latter. Han har vist oss kontoret sitt på Handelshøyskolen, som har en helt fabelaktig utsikt. Han skal tilbake dit som rektor i august, sier han, og nå tenner han pipa, patter litt på den, nei for en dag sier han. Og så ler han igjen.- Jeg ler veldig lett. Jeg tror de fleste som er nær meg kan bekrefte at jeg har en velutviklet humoristisk sans.Han tar en pause.- Jeg kan til og med le av meg selv.Lener seg godt tilbake.- Men det er relativt sjelden.TRE MÅNEDER ER GÅTT. Tre måneder siden Victor Norman forlot sin statsrådspost. Tre måneder siden den fargeblinde professoren med fuglebrystet plukket ned bildet av Marilyn Monroe på statsrådskontoret, kastet et siste blikk på det runde møtebordet, og tok farvel med departementet. Tre måneder siden Norman overlot nøkkelkortet til totalt ukjente Morten Meyer, og det igjen ble ro i Arbeids- og administrasjonsdepartementet. - Savner du livet som statsråd?- Nei. Da jeg gikk ut av den døra, var jeg fagmann igjen.- Det var så lett?- Absolutt. Mentalt var jeg allerede en fagmann. Jeg var forberedt på dette.Norman leverte nøkkelkortet og gikk hjem. Spiste et bedre måltid med sine statssekretærer, før han gikk og la seg. Dagen etter våknet Victor Norman opp og var ikke lenger statsråd.- Hva jeg gjorde den dagen? Det husker jeg ikke. Jeg tror jeg sov rimelig lenge. Sannsynligvis strøk jeg skjorter, jeg har ofte følelsen av at halve livet går med på å stryke skjorter. - Men var det ikke litt rart?- Hva da?- Plutselig å ikke være statsråd lenger?- Nei. Hvorfor skulle det være rart?MYE ER FORANDRET SIDEN tida som statsråd. Nå om dagen holder han noen foredrag, og så skriver han. Kanskje blir det ei bok, kanskje ikke. Han har flyttet tilbake til Bergen, til et hus på Morvik. Av og til setter han seg i bilen og kjører over fjellene, til barndommens Risør. Der går han rundt i gatene, eller tar en tur i tresjekta «En liten åpen båt», oppkalt etter hans egen bok «En liten åpen økonomi». Eller kanskje han leser sin Donald Duck på trappa av sitt barndomshjem. - Risør er en nydelig by. Formatet er helt riktig, byen er liten og oversiktlig. Og man liker best de skjæra man kjenner, ikke sant?Å FLYTTE HJEM TIL BERGEN har vært godt for Norman. Ikke minst har han fått mer tid til barna. Han får se mer til sine to kloke døtre, som begge tar doktorgrad. Og han får mer tid til sin multihandikappede sønn Mads Håkon (17). På vei til byen, kjørende i bil, forteller Norman om sønnen og epilipsien hans. - De fleste med epilepsi kan i dag ha helt normale liv. Men de få som har en ukontrollerbar epilepsi, slik som gutten vår, har det vanskelig. Både på grunn av alvorlige anfall, og de sterke medisinene de må gå på.Norman forteller om møtet med det offentlige hjelpeapparatet. Han har følt seg hjelpeløs i byråkratiet, sier han. Samtidig har han møtt omsorg. Norman forteller om leger og sykepleiere som har imponert ham. Det er systemet det er noe galt med, sier han. Ikke menneskene. Og så forteller han om lørdagene, som han alltid gleder seg til. Lørdag formiddag, når far og sønn går bytur sammen.- Vi pleier å gå på museer. Det er en fin ting. Særlig de museene som har vafler.VICTOR NORMAN DRØMTE ALDRI om å bli statsråd. Like lite som han drømte om å bli professor. Det er ikke slikt man går og drømmer om, sier han. Men så kom professor James Tobin på Yale, tidlig på 1970-tallet, og sa: « Du må ta doktorgrad, Victor.» - Egentlig drømte jeg om å bli skipper, slik mine forfedre var.Den drømmen hadde han for lengst lagt fra seg. Dessuten var han jo fargeblind, noe skippere helst ikke bør være. Det ble Amerika, Yale, og studier i samfunnsøkonomi.- Da jeg reiste til Amerika, var planen å gå inn i diplomatiet etterpå. Men jeg tror ikke jeg hadde egnet meg til det. - Men du hadde lyst?- Selvfølgelig. Jeg er et internasjonalt menneske.- Men ingen diplomat?- Jeg tror de som kjenner meg godt ville si at diplomat, det ville jeg neppe egne meg som.- Hvorfor ikke?- Mitt heftige gemytt. Og jeg liker nok bedre å være nummer en enn nummer to. Diplomater er jo en slags nummer to.Professor Norman har aldri vært noen toer. Da han returnerte til Handelshøyskolen i Bergen etter tretti måneder som statsråd, sto jubelen i taket. Studentene var fra seg av begeistring, de klappet og skrek. - Studenter liker å lage sirkus, vet du, sier han.- Det var visst ganske voldsomt?- Det var veldig hyggelig. En fantastisk mottakelse. Jeg skulle åpne Uken, som er et stort arrangement. Men vi må være litt nøkterne: Uken ønsket markedsføring. Da var det fint å få en nyavgått statsråd, det er nok bedre reklame enn en sittende en.- Og så holdt du en morsom tale?- Den var vel ikke så morsom. Men den var god. PIANOET. MIDDAGENE. Det runde møtebordet i bjørk. Og røykinga på kontoret. Det var liksom ingen ende på oppslagene om statsråd Norman. - Nå var det flere av oss som røykte på kontoret. Men jeg syntes ikke den saken var så veldig interessant, sier han. Særlig stor oppmerksomhet vakte det at Norman hadde innledet et forhold til sin statssekretær, Christine B. Meyer. De var begge gift på hver sin kant. «Vi ble betatt av hverandre, og etter hvert utviklet det seg til et kortvarig intenst forhold», uttalte Norman den gang. I dag nekter han å snakke om sin sivile status.- Ble du sliten av oppslagene?- Enhver presseomtale som går på person, og ikke på sak...Han rynker den lave panna.- Det var ikke noe gøy, altså. Men det ble sagt verre ting enn at jeg røykte på kontoret. Enkelte sa at jeg manglet intelligens og var totalt hensynsløs som person. - Det ble ganske mye en stund?- Jo da.- Men du virket sterk?- Jeg var ikke uaffisert. Men det er forskjell på saker. Når det gjaldt kampen om tilsynene, så hadde jeg stor forståelse for dem som sloss imot. Og når man skjønner bakgrunnen, og vet at det egentlig ikke er personen de er ute etter, kan en tåle ganske mye. Da er det annerledes med oppslag som «røyker på kontoret». Hva hadde det med saken å gjøre?- Men du Norman.- Mm.- Hvordan går det med kjærlighetslivet?Et sekunds pause. Og så, med et lite smil om munnen:- Det har i hvert fall ikke noe med saken å gjøre.NORMAN HOLDT PRESSEKONFERANSER, den ene etter den andre. Der satt han, med brillene langt ute på nesa, og foreleste. Norman tilbakeviste påstander, skjelte ut Carl I. Hagen og virket like rolig. Det var han ikke. Det samlede trykket, alle avisoppslagene, det tok på.- Det føles nok ganske ille for alle som utsettes for noe sånt. Ikke minst frykten for hva som skulle komme i avisa dagen etter. Hva i all verden kommer? Det var et par morgener jeg sto opp klokka fem for å kjøpe avisene. Men så tenkte jeg, herregud, skal jeg begynne med det? Da blir jeg i hvert fall gal.Victor Norman ble ikke gal. Men han ble forbannet, og rasende.- Og så ble jeg fortvilet, følte meg urettferdig behandlet. Jeg syntes fryktelig synd på meg selv. Det hjelper jo ikke det spor. Men jeg tror det er en menneskelig reaksjon. - Å synes synd på seg selv?- Ja. At hele verden er imot deg. Men det går jo over. Det er nok noe man ikke bør gjøre. Kanskje bare litt av og til.- Hvordan reagerte familien på oppslagene?- Jeg hadde jo fortalt dem om disse tingene på forhånd. VG gikk gjennom hvert eneste bilag i departementet fra min tid, de hadde jobbet voldsomt, og det var forbløffende lite de fant. Men jeg syntes familien tok det fint. - Barna dine også?- Det var tøft for dem. Klart det var grusomt. Det var nesten verre for dem, for de kunne ikke gjøre noe med det. - Visste de hva som hadde skjedd da?- Ja da. Og jeg tror ikke noen av dem mistenkte meg for å ha gått på fylla med Gerd-Liv Valla. DET SKJER NOE når man blir statsråd, sier Norman. Noe med selvtilliten. Man må passe seg.- Det å være statsråd er jo tidenes egotripp. Du har et departement som står på pinne for deg. Du sitter ved Kongens bord. Og du kjører rundt med egen sjåfør. Du skal ha veldig kontroll på ditt ego for at det ikke skal vokse i den situasjonen. - Var du en god politiker?- Det kommer an på hvordan du måler det. Jeg fikk utrettet mye av det jeg tok sikte på å utrette. Jeg fikk mer gjennom på Stortinget enn mange andre. Men jeg var ikke god med pressen. - Valgforsker Henry Valen kalte deg tidenes modigste minister?- Jeg er så umodig som det går an, på det personlige plan. Fysisk modig har jeg aldri vært. Og jeg er en sånn som helst vil være venner med alle. - Det er vel ikke helt lett, som politiker?- Nei. La meg si det slik: Som en som har som mål å være venn med alle, har jeg vært nokså mislykket.POLITIKERE ER STORT SETT INTELLIGENTE mennesker, mener Victor Norman. Han har lært seg å respektere dem. Han mener til og med at noen av dem er fargerike mennesker. Som Norman sier: «Man skal jo bli valgt. Og da kan det være greit med litt appell.»- Dagens regjering er vel ikke akkurat noen fest? - Det er da mange der som er en fest. - Ja?- Vi kan begynne med Lars Sponheim. Ingen kan si at ikke han er fargerik. På sine områder er det mange i regjeringen som er en fest. Kristin Krohn Devold har klart å menneskeliggjøre Forsvaret. Hilde Frafjord Johnson skaper en begeistring om Afrika, jeg kunne ta flere eksempler. Er ikke Kristin Clemet fargerik? La meg si det sånn: Kan du nevne en undervisningsminister de siste tjue åra som har vært mer fargerik enn Kristin? HAN VAR IKKE HELT FARGELØS selv, heller. Victor Norman hadde både en stil og et ordforråd langt mer eksotisk enn den gjennomsnittlige statsråd. Men så var det stemmen, da.- Å høre sin egen stemme er aldeles grusomt.- Du har hørt den på radio?- Ja takk. For det første er det veldig dumt det jeg sier. For det andre er stemmen aldeles forferdelig. Den er skarp og usympatisk. Anspent.- Hvordan skulle du ønske at den var?- Velmodulert, selvfølgelig. Jens Stoltenberg har en god radiostemme, veldig god. Erna Solberg har også en flott radiostemme. Det handler nok mye om at hun er rolig, og får lagt stemmen i riktig leie. - Thorbjørn Jagland har ikke så god radiostemme?- Nei, overhodet ikke. Kåre Willoch hadde heller aldri noen god radiostemme. Den var veldig skarp og kantete, men det gjorde ikke noe. For det var en del av Willoch. 57 ÅR GAMMEL HAR HAN BLITT, Norman. Og han blir ikke yngre, som det heter.- Det er jo ikke gøy å bli eldre. Men det er helt ålreit, foreløpig. - Hvordan merker du alderen?- Jeg må ha sterkere briller for hvert år. Og sola har bleket håret.- Men du har da fortsatt hår?- Ja da. Man kan lide to skjebner, slik jeg har skjønt. Enten mister man det, eller så farges det grått. Jeg begynte å bli alvorlig grå for en ti års tid siden. Men det er klart jeg merker alderen. Man blir mer sedat, og det går noe tregere i hodet.Han fyrer opp pipa igjen.- Jeg har sagt til meg selv at den dagen jeg finner fram gamle forelesningsnotater og blir slått av hvor gode de er, da skal jeg gi meg. VICTOR NORMAN REISER SEG plutselig fra bordet. Han må legge penger på parkometret. Han forsvinner med raske skritt, blir borte en kort stund, og så er han der igjen. Vi snakker litt om ei bok han er så begeistret for: «The man who mistook his wife for a hat». Ei bok om hjernefeil, om en mann som rett og slett trodde hatten som lå på hattehylla, var hans kone.- Jeg har lest litt om epilepsi og andre hjernesykdommer, på grunn av guttungen. For øvrig liker jeg godt populærvitenskapelige bøker. - Annet du synes er spennende?- Matematiske puzzles er veldig gøy. Ja, det er fantastisk morsomt. Jeg er ikke spesielt flink i matematikk, men puzzles er gøy. Matematiske paradokser og slikt. For mange år siden ble det utgitt en serie bøker av Scientific American: «Mathematical puzzles and diversions». De er fine å ha med seg når man er ute og flyr. Får jeg låne et ark av deg?Norman begynner å notere.- Tenk deg at du har ei elv som renner rundt ei øy, på denne måten. Ok? Det går sju bruer over. Han tegner bruer.- Bevis at det er umulig å krysse alle bruene, uten å gå over samme bru to ganger. Det holder ikke at du ikke får det til, du skal bevise at det er umulig. Oj, klarte du det? Ja, kanskje det ikke var sju. Åtte, da. Skal vi prøve med åtte?MÅKENE SKRIKER FRA HUSTAKENE og professor Norman takker nei til dessert. En kopp kaffe er mer enn nok. Vi diskuterer hans fascinasjon for napoleonskaker, noe det fortsatt snakkes om i departementet. Norman påpeker at sønnen Mads Håkon nok er enda mer glad i kaka enn han selv er.- Min sønn og jeg har et prosjekt, begynner Norman, med stolthet i stemmen.- Vi skal skrive bok sammen. «Napoleonskaker på hundre steder i Norge» skal den hete.Han smiler.- Det er jo en flott kake, hva? thomas.holst-hansen@dagbladet.no