JACK

For 40 år siden falt skuddene som drepte Amerikas 35. president. Dagbladets Marie Simonsen, Sissel Bennche Osvold og Gudleiv Forr skriver om

POLITIKEREN - MANNEN - MYTEN

    Av Marie Simonsen:

VET DERE HVILKET ANSVAR jeg har? Jeg er den eneste personen som står mellom Nixon og Det hvite hus, sa John F. Kennedy før han ble valgt til president.Vi fikk Nixon. Vi som var noen bevisstløse kryp i gjerningsøyeblikket, eller ikke engang født den novemberdagen framtida sporet av. Boy, fikk vi Nixon. Den stornesete, råtne skurken Richard Nixon. Så fikk vi klossmajoren Gerald Ford, som ikke kunne tygge tyggegummi og spille golf samtidig. Og den lavmælte peanøttbonden Jimmy Carter, politikkens svar på oksen Ferdinand, som beskjemmet innrømmet til Playboy at han hadde syndet i sine tanker.VAR DET RART KENNEDY fortsatte å vokse i selskap med disse uskjønne dvergene? Det meste gikk galt i åra etter Dallas. Vietnamkrigen, raseopptøyer, politiske attentater, våpenkappløpet, oljekrise, Watergate, kuppet i Chile, gisseldramaet i Teheran. Og det skulle gå ennå et par tiår før noen igjen våget å påstå at slengbukser er kledelig og disko er kult.Innen den tid var Kennedy av utallige biografer og historikere revisjonert til en halvkorrupt og reaksjonær mannssjåvinist som forførte verden med buksa nede. Det eneste som var lengre enn lista over hans erobringer, var sykejournalen hans. Og Richard Nixon gikk i graven som en eldre statsmann. Ingen sier at livet er rettferdig, som lillebror Bobby sa.Den unge senatoren Kennedy var en lidenskapelig antikommunist som i seineste laget tok avstand fra Joseph McCarthys heksejakt. Hans ofte siterte innsettingstale inneholder avsnitt som får dagens president til å virke som en liten fredsdue. Han nølte lenge med å engasjere seg i kampen for borgerrettigheter. Han nølte ikke med å engasjere USA i Vietnam. Han var en kald kriger som trodde på dominoteorien {ndash} faller Vietnam til kommunismen, faller resten av Asia. Og så var det farens svarte penger, kvinnene og mafiaen og Marilyn Monroes død.I ettertidas flombelysning framstår han som en mann med så grelle politiske og personlige svakheter at man kan spørre seg hvor han hadde vært med vorte på nesa og uten Jackie.MEN SÅ ENKELT er det selvsagt ikke. I en verden nedsnødd i pragmatisk realpolitikk kan Kennedys elegante retorikk og ambisiøse prosjekter fremdeles vitne om at politisk lederskap handler om mer enn å få til et forlik om statsbudsjettet. Du kan tilgi mye fra en mann som har så modige visjoner at de tar ham helt til månen. Som sier: «We choose to go to the moon in this decade and do the other things, not because they are easy but because they are hard.»Noen Kennedy-sitater er blitt stående som søyler i moderne politikk, det mest kjente det som begynner med: «Ask not what the country can do for you...» Og generasjoner over hele verden vil kunne avslutte: «Ask what you can do for your country.»«Ich bin ein Berliner» er et annet. Det ble brukt om igjen av en annen briljant retoriker, Tony Blair, etter 11. september: «I am a New Yorker.»SETNINGENE ER LIKE UDØDELIGE som om de skulle vært skrevet av Shakespeare. Men de ble satt sammen av ei gruppe unge, velutdannete menn som også visste at ord kan være mektigere enn sverdet. Selv om Kennedy aldri klarte å få borgerrettighetslover gjennom i Kongressen, gjorde han mer for å påvirke forholdet mellom svarte og hvite i en TV-tale fem måneder før han ble drept. Da USAs president våren 1963 så amerikanerne i øynene og sa at svarte fortjener likhet for loven, endret det historien.Kennedy rakk aldri å innfri de enorme forventningene han vekket, eller å leve opp til de ambisjonene han selv ga uttrykk for. Ettertidas kommentatorer har brukt like mye tid på å rive ham ned som de har brukt på å spekulere på hvordan fortsettelsen ville vært. Ville han trukket USA ut av Vietnam? Ville han fortsatt den kalde krigen {ndash} eller nedrustningen han så vidt begynte? Ingen vet. Som Norman Mailer skrev: Det er tragedien. Han var ikke en stor mann, men han kunne ha blitt stor. Nå får vi aldri vite det. Men vi vet hva vi fikk i stedet.

    msi@dagbladet.no
POLITIKEREN - MANNEN - MYTEN
    Av Sissel Benneche Osvold:
DET VAR STILEN. Den blendende, rike, hvite overklassestilen. Ikke sånn som på film. Ikke sånn som Cary Grant og Audrey Hepburn. Kennedy-familien var ekte, de spilte ikke. De bodde sånn og kledde seg sånn {ndash} i virkeligheten. De hadde sommerhus i noe som het Hyannis Port og ræva full av penger. Jacqueline kunne fransk, hadde jobbet som fotograf og var smart i hodet. John F. lekte med ungene på kontoret i Det hvite hus og var for negrenes rettigheter. Vi sa «negrenes rettigheter» på begynnelsen av 60-tallet. Førti år seinere går det ennå an å huske det klumpete TV-kabinettet i teak mellom bøkene på kortveggen i stua vår. De første TV-bildene. Kennedy var TV, svart-hvitt, lenge før vi forholdt oss til massemedier og TV-personligheter. Et helt liv siden. Som å sette på en gammel swinglåt med Bobby Darin {ndash} «On the Beach».JACK HADDE SOLT SEG så mye han rakk før han møtte republikanernes presidentkandidat Richard Nixon i studio til TV-debatt i november 1960. Jack, John het Jack, lærte vi, var mørkebrun og dritkjekk. Nixon hadde tjukke lag med sminke over den mørke skjegg-roten og så dårlig ut. Etterpå hørte vi at alle som hadde hørt debatten på radio, sa at Nixon hadde vunnet. Alle som så TV, sa at Kennedy vant. Men Jacqueline, det tok litt tid før vi begynte å si Jackie, som var høygravid med John jr., hadde skjønt hva TV handlet om. «You looked wonderful, Jack,» sa hun.SNART GIKK ALLE unge jenter med hatt, små runde pilleesker på bakhodet, og mørkt halvlangt hår med innoverbøy. Den gangen ville nemlig tenåringene se voksne ut. Alle kunne alt om Kennedy-familien. Vi visste at søsteren, Patricia, var gift med filmstjernen Peter Lawford, som var med i gjengen til Frank Sinatra. At faren, Joseph, var bossen som bestemte. At moren, Rose, var ei skikkelig matrone med ni unger. At Joe, eldstesønnen som var den som egentlig skulle bli president, hadde styrtet i døden med jagerfly under krigen. At Bobby var gift med Ethel og hadde drøssevis med unger. At Kennedyene hang sammen hele tida og var kontroversielle fordi de var irske katolikker. Men Jackie var finest. Både pen og intelligent. Og Jack, jeg tenkte aldri på at han bare var fire år yngre enn moren min, var den rastløse, ungdommelige presidenten for det nye, unge Amerika.OG SÅ LÆRTE VI, av alt, at New England og østkysten er mye mer overklasse enn Hollywood på vestkysten. Enda Kennedyene ikke var snobbete. Kennedyene var på lag med de fattige, enda de var så rike at ungene hadde egne ponnier og seilbåter. Vi så det i bladene, i NÅ og Aktuelt. Bildene av Kennedy i gyngestolen fordi han hadde vondt i ryggen, Jackie med perlekjede og svarte øyenbryn, lille John-John med halvstrømper og frakk, hånd i hånd med far. Og Jack, det hvite smilet til Jack. På svømmebassengkanten. I det ovale rommet. På talerstolen. I seilbåten. I gallaselskap ved siden av Jackie. «Det er meg som er mannen til Jacqueline,» flirte Jack da de var på besøk i Paris og franskmennene gikk bananas fordi Jackie var så fin.FØRST LENGE ETTERPÅ fikk vi vite at mye var løgn. At Jack hadde Addisons sykdom, en alvorlig lidelse med nedsatt hormonproduksjon i binyrene, og så store ryggsmerter at han gikk på kraftige doser av tunge medisiner og bare lot som, for ingen måtte vite hvor syk han var. Det var først da alle biografiene kom at vi fikk vite sannheten om den liksomlykkelige familien som var forfulgt av ulykker. At presidentens helsejournaler ble fjernet fra arkivene i Det hvite hus for at ingen skulle se at mannen gikk på saker og ting som muligens kan forklare hvorfor Kennedy klarte flere damer i uka enn det var timer i døgnet. Og at Jackie visste det.TV-OPPTAKET AV MARILYN MONROE som henger rundt mikrofonstativet i Madison Square Garden i paljettkjolen som var sydd direkte på kroppen, uten undertøy under, full og dopa og lesper «Happyyyy birthday mizzter prezzzident» til elskeren Jack, som fylte 45 år i 1962. Snart var de døde begge to. Overdosen i Hollywood, skuddene i Dallas. Så Bobby, Jackie, John-John. Av gudenes yndlinger har vi bare bildene igjen.
    sbo@dagbladet.no
POLITIKEREN - MANNEN - MYTEN
    Av Gudleiv Forr:
EN AV DEN DAVÆRENDE ungdomsgenerasjonens kjæreste øvelser ved hver årsmarkering av mordet på John F. Kennedy er å minnes hvor vi selv var da vi hørte om det. De fleste som var ti eller noe mer den 22. november 1963, har erindringer om hva vi gjorde den dagen. Selv husker jeg en mørk og regntung novemberkveld på vei til et selskap hos en studentvenninne på vestkanten i Oslo. Vi var alle historiestudenter, og hadde sterke forhåpninger til Kennedys innen- og utenrikspolitikk. Som Richard Reeves skriver i sin bok «President Kennedy: Profile of power»: «Kennedy levde langs en linje der charme ble makt.» Selv hadde jeg avsluttet ett års skolegang i USA et par år tidligere, da Kennedy var et av flere navn i amerikansk politikk. MEN I LØPET AV VALGKAMPEN og de tre åra han fikk som president, bygde han opp forestillinger hos ungdom både i og utenfor USA om at han var en av oss. Hans ungdommelighet, uvørenhet, hans image av å være en som hadde nådd ungdom og voksen alder i etterkrigstida, gjorde at vi i større grad identifiserte oss med ham enn med noen andre politikere.Oppvokst som vi var i de trygge og litt kjedelige 50-åra, ble drapet et sjokk og et uforklarlig brudd med framskrittstroen som besjelet oss. «Det er ikke til å tro,» ble ordene vi samlet oss om. Etter hvert kom denne mangelen på evne til å tro til å utvikle seg til at vi nektet å tro det. Det la grunnlaget for mytene om Kennedy.FØRTI ÅR SEINERE ER DET fortsatt slik at min generasjon vurderer president John F. Kennedy på linje med Abraham Lincoln og Franklin D. Roosevelt. Men går vi hans treårige presidenttid etter i sømmene, må vi innrømme at det har svakt grunnlag i hans politiske gjerning. Utenrikspolitisk handler hans presidenttid om kriser: Invasjonen i Grisebukta var en fiasko, Cuba-krisen var så nært en atomkrig som vi har vært. Han ble mer og mer involvert i Vietnam. Og på hjemmebane hardnet motsetningene mellom svart og hvit til. Det var hans etterfølger Lyndon B. Johnson, definitivt en mann fra den forrige generasjonen, som med politisk kløkt fikk gjennomslag for lovene som ga den svarte befolkningen reell medbestemmelse og vern mot diskriminering.DET SOM STERKEST HAR BIDRATT til å opprettholde mytene om Kennedy, er sannsynligvis det som skjedde etter hans død og de som styrte USA de nærmeste tiåra. Det tok ikke lang tid før det meste begynte å gå galt. Vietnam ble et mareritt, fra midten av 1960-åra startet opptøyene i USAs byer. Det kom nye mord på politiske ledere: Martin Luther King og Robert Kennedy falt for morderhender. Lyndon B. Johnson måtte gi opp å søke gjenvalg for en ny valgperiode da USAs ungdom revolterte, og Richard Nixon ble selv en tragisk figur etter Watergate-avsløringene. Under Jimmy Carter kom ydmykelsen i Iran. Og til slutt Ronald Reagan, det første tegnet på at etterkrigstida virkelig var over. Konservative kom til makten og begynte å reversere New Deal-liberalismen fra Roosevelt-åra før og under 2. verdenskrig, som Kennedy var et symbol for. KENNEDY BLE DREPT PÅ HØYDEN av sin gjerning, men før de uunngåelige svakhetene ble avslørt og skandalene kom på avisers forsider og fjernsynets skjermer. Som det er blitt sagt: John F. Kennedy ble en amerikansk keiser, drept mens han var i sin manndoms kraft og skjønnhet. Han, som utstrålte usårbarhet, ble offer for en outsiders vanvittige tanker og handling. Det måtte bli myter av sånt. Det bidro selvsagt også til mytebyggingen at drapet og de etterfølgende sorgseremoniene for første gang ble TV-sendt direkte til det amerikanske folk, time etter time. Det forente folket i sjokket og sorgen.Slik kunne Kennedy vokse, antakelig langt ut over det potensialet han hadde. Hans tre år i Det hvite hus kunne tolkes som framgangsår og hans politiske håndverk sees som statsmannskunst. Kunne han ikke ha hindret raseopptøyer, Vietnam og USAs svekkede posisjon i verden? Setninger fra hans velformulerte taler ble en del av våre referanser, omtrent som Shakespeare-sitater eller Bibel-vers. Slik har vi alle av den første etterkrigsgenerasjonen bevart drømmen om det som kunne ha kommet ut av den optimismen som den første amerikanske presidenten født i vårt eget århundre var en veltalende bærer av.
    gfo@dagbladet.no

Siste hilsen:</HLF> Tre år gamle John jr. rørte en hel verden da han gjorde honnør til sin døde far. Foto: Scanpix/AP
Presidentens bror - Robert Kennedy - enka Jacqueline og barna foran kista i Capitol dagen før begravelsen. Foto: Scanpix/Reuters
Marie Simonsen
<HLF>«Happy birthday...»</HLF> Hele verdens sexsymbol, Marilyn Monroe, sang bursdagssangen til ære for John F. Kennedy i kjolen som henger til høyre. Foto: Scanpix/Reuters
<HLF>«Jack»:</HLF> John F. kennedy ble den første presidenten som hele folket var på fornavn med. Foto: Scanpix/Reuters
Hyllet av massene:</HLF> Folk stimlet sammen i Dalla\' gater for å få et blikk av presidenten. Foto: Scanpix/Reuters
Foto: Scanpix/Reuters
Sissel Benneche Osvold
Gudleiv Forr
Foto: Scanpix/AP
Til Dallas:</HLF> John F. Kennedy og kona Jackie Bouvier Kennedy ankommer med fly. Få timer seinere var presidenten død. Foto: Scanpix/Reuters
Foto: Scanpix/Reuters
Skuddene har falt:</HLF> Bildet er tatt bare sekunder etter at presidenten ble skutt. Foto: Scanpix/AP
I sorg:</HLF> Den unge enken med Kennedy-parets to barn, Caroline og John jr. Foto: Scanpix/Reuters