Jakten på sannheten

En natt i 1976 stormet soldater inn i Saras hus i Buenos Aires. Hun ble kastet i et av militærdiktaturets fengsler, og sønnen forsvant. Jakten på sannheten skulle ta 25 år.

Sara Mendez var en ung, nybakt mor i 1976. Hun bodde sammen med Mauricio Gati, og sammen hadde de sønnen Simon. Det unge paret var begge venstreaktivister, som flere ganger viste sin motstand mot generalene som satt med makta i Uruguay. Militærjuntaen styrte landet med jernhånd i årene mellom 1973 og 1985, og slo ned på all motstand. Diktaturets overvåkingsapparat var allerede i ferd med å sirkle Sara og Mauricio inn, og paret flyktet til nabolandet Argentina. Men det var for sent. En natt kom soldater og spesialpoliti trampende inn i huset deres. De kastet Sara i fengsel, og tok med seg den lille babyen. Det var det siste Sara så til det lille barnet. I 25 år var han en av Sør-Amerikas mange forsvunne - los desaparecidos. Inntil tirsdag. Da fikk Sara svaret på en DNA-prøve som viser at en snart 26 år gammel mann i Argentinas hovedstad Buenos Aires er hennes sønn. Simons forsvinning var begynnelsen på Saras lange kamp. Hun satt i fengsel i fem lange år, og da hun kom ut tok hun opp jakten på barnet hun ikke hadde sett siden den natta hun ble arrestert. Sara var overbevist om at Simon var i live, og startet jakten. I samarbeid med menneskerettighetsorganisasjonen Mødrene på Maiplassen trålet hun ethvert spor etter sønnen. En gang trodde hun at hun hadde funnet ham. Gutten hadde en passende bakgrunn, alder og utseende, men en DNA-test viste at det ikke var Simon. I 25 år lette Sara Mendez etter sønnen sin, og nå har hun endelig funnet ham. En journalist fra Uruguay fant fram til en av soldatene som stormet inn i Sara og Muricios hus den natta i 1976. Han fortalte at Saras baby ble forlatt utenfor en klinikk i Buenos Aires. Da Sara fikk høre dette lette hun gjennom adopsjonsbyråer i millionbyen for å finne barn som kunne passe til beskrivelsen av sønnen. Til slutt fant hun ett som passet på alle punkter. Han er 26 år, og bor med familien han ble adoptert bort til i Buenos Aires. Under de høyrevridde militærdiktaturene i Argentina (1976-1983), Chile (1973-1989) og Uruguay (1973-1985) ble titusener av mennesker tatt livet av. Venstreradikale, studenter og intellektuelle som var uenige i generalenes ideologi og politikk levde et farlig liv. Den argentinske militærjuntaen slo spesielt hardt ned på meningsmotstand. Opptil 30 000 mennesker forsvant i løpet av generalenes styre. Mange var politisk aktive på venstresida, andre var stilltiende regimemotstandere, mens noen var helt uskyldige mennesker som mer eller mindre tilfeldig kom i diktaturets søkelys. De aller fleste ble kidnappet ut av sine hverdagslige liv, og ført til ulike tortursentra som var opprettet på skoler og idrettsstadioner. Etter å ha blitt forhørt med slag, spark og strøm ble mange dopet ned og tatt med i helikopter over Rio de la Plata eller ut på det åpne Atlanterhavet. Der ble de kastet ut til den sikre død. Noen ganger ble likene skylt opp på strendene, men de fleste drev til havs der haiene hjalp til å fjerne alle spor. Forsvinningene i perioden var en systematisk måte å nedkjempe motstand. Ingen vet eksakt hvor mange som forsvant under «de skitne krigene». Foreldre, søsken, barn og venner fikk aldri vite hva som hadde skjedd etter at deres nærmeste forsvant, og har kjempet i alle år for å få visshet. De aller fleste kommer aldri tilbake, men mødre, fedre og besteforeldre kjemper ennå for å få vite sannheten og for at de skyldige skal bli straffet. Saras kamp for å finne sønnen har blitt en symbolsak for alle som mistet familie eller venner under militærdktaturene i Sør-Amerika. De har i snart tjue år kjemper for å få vite sannheten om alle som bare forsvant, og for å få stilt de skyldige til ansvar. Begge deler har vist seg vanskelig, ettersom de sør-amerikanske landenes vilje til å grave i nære fortid ikke har vært særlig stor. Simon var langt fra det eneste barnet som «forsvant» under diktaturene. Mange unge kvinner som ble arrestert var enten gravide eller småbarnsmødre, og det var vanlig at de militære tok barna fra dem. Deres skjebne var lenge ukjent, men i de seinere år har det kommet fram at mange av barna ble adoptert av barnløse offiserer. Slik som lille Simon. Saras er langt heldigere enn mange andre mødre, som aldri får vite hva som skjedde med barna deres. Hennes kamp for å finne ham er nå slutt, men en ny har begynt. Sara forklarte det slik overfor lokale medier: - Jakten er ferdig, men nå begynner et nytt kapittel - det om en mor og en sønn som skal begynne å bli kjent med hverandre. solvi.glendrange@dagbladet.no

<HL>Lang kamp:</HLF> Sara Mendez har lett etter sønnen i 25 år. Nå har hun endelig funnet ham. Her under en demonstrasjon i mai 2001 i Buenos Aires i Argentina. Sammen med organisasjonen Mødrene på Maiplassen forlangte Sara at sannheten om ofrene for militærdiktaturet i årene 1976-1983 måtte fram, og de skyldige straffes. I Argentina fikk de militære innvilget amnesti etter at demokratiet var gjenopprettet. Heller ikke i andre sør-amerikanske land har makthaverne gjort store anstrengelser for å finne sannheten om hva som skjedde under juntaenes styre.