Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Jallajente

Terese Mungai (24) i Radio Yalla er det ikke lett å få tuppet ut av landet. Men fra Bergen dro hun frivillig.

Terese i Radio Yalla svarte på lesernes spørsmål. Les nettmøtet her! - KIRKEASYL. TVANGSGIFTING. Alle muligheter vurderes når utsendelsesvedtaket kommer i posten, forteller Terese Mungai.Hun snakker ikke om sin egen skjebne, men om rollefiguren Njeri i Radio Yalla. Njeri dukket opp i kulissene da radarparet Ali og Banthata, kjent fra «Lørdagsrevyen», «Ukeslutt» og P4 gikk til scenen med Radio Yalla-showet «Takk for seg». I vinter har gjengen herjet med fordommene til bergenserne, nå står østlendingene for tur. Det blir premiere på Scene West Victoria i Oslo 21. mai.{ndash}Vi kødder med alle. Nordmenn og innvandrere.{ndash}I stykket blir du kalt både neger og sjokolademus?{ndash}He-he. Vi serverer ting som ville vært kjemperasistiske hvis de var sagt av andre. Siden det er «vårs», kan vi harselere med negere og hele pakka. Radio Yalla er mest tull og tøys. Men litt alvor også. Forestillingen forteller noe om hvor tøft det er å bli kastet ut av Norge, sier den norsk-kenyanske skuespilleren og sangeren.TERESE MUNGAI VET hvordan det er å være asylsøker. Hun kom til Norge som flyktning fra Kenya i 1988. Da var hun ni år. Faren var politisk aktiv og følte at det ikke var trygt å bli værende. Han dro i forveien til Tyskland, Terese og en søster reiste alene etter ham. Moren og de andre søsknene kom etter til Norge. {ndash}Var du lei deg for å flytte fra Kenya?{ndash}Nei, nei, nei! Vi skulle jo ut og fly, min søster og jeg. Det var kjempespennende. Og far ventet i Frankfurt.Familien fikk bli i Norge.{ndash}Vi var heldige. På den tida hadde Norge kapasitet til å ta imot storfamilier, og vi er åtte stykker. Mange andre blir pælmet fra transitt til transitt gjennom halve Europa.{ndash}Hvordan var det å komme hit?{ndash}Jeg husker at jeg gikk spent av Kiel-ferja i Oslo. Og at vi var en hel dag utenfor politistasjonen på Grønland. Vi lekte i sola mens far var til avhør. En snill politimann ga oss brus.Asylmottaket var et større sjokk for jentungen som kom fra storbyen Nairobi.{ndash}Vi ble flyttet til Tynset. Den første jula feiret vi på asylmottaket, som lå på et hotell langt ute i gokk. Der hadde de stuet sammen masse forskjellige folk fra alle deler av verden. Noen litt forstyrrete, andre ved sine fulle fem. Uten noe å gjøre. Langt fra andre mennesker. Når vi skulle handle, ble vi lastet inn i busser og kjørt til sentrum, hvor vi kjøpte ting på rekvisisjon før vi ble fraktet tilbake til ødemarka. Det er ikke rart det skjer kriminelle ting på asylmottakene.{ndash}Mange mener at asylsøkere er lykkejegere som bør være takknemlige for det de får?{ndash}Selvfølgelig finnes det lykkejegere, men jeg tror ikke mange forlater hjemlandet sitt av fri vilje og kommer hit {ndash} så langt nord {ndash} for å tappe statskassa.BERGEN BLE HJEMBYEN i noen år. Uten å sette lokalpatriotiske spor. Rett etter videregående bar det til Oslo og teaterstudier på Nordic Black Theatre. {ndash}Jeg var drittlei Bergen. Tenåra var ei vanskelig tid, jeg slet med identitet og tilhørighet. Var alltid forbanna og sint. Jeg er egentlig døpt Teri Njeri, og ble i mange år mobbet for å være en bullterrier. Som tenåring levde jeg virkelig opp til navnet mitt. He-he.Hun flirer og surrer rastløst rundt på stolen. I offisielle papirer står hun ennå oppført med fødenavnet, men for fem-seks år siden begynte hun å kalle seg Terese.{ndash}Og Oslo ble det fordi jeg besøkte en kamerat her og bestemte meg for å flytte. I løpet av ei uke pakket jeg alt og dro.{ndash}Du flyktet igjen? {ndash}Ja, jeg kom meg unna. {ndash}Hva er galt med Bergen?{ndash}Nei, byen er ganske fin. Jeg er glad jeg vokste opp i Bergen og ikke i Oslo. Vi var mer skjermet for dop og dritt. Men jeg begynte å kjede meg. Jeg var hypp på å drive med teater, og det var ikke et stort teatermiljø i Bergen. Da jeg kom til Oslo, fikk jeg også et kick av å møte ungdommer fra samme land som meg. Det var befriende å komme i kontakt med folk jeg kjente meg igjen i. Innvandrermiljøet er mye større her. I Bergen var det filippinere, chilenere og vietnamesere, men få afrikanere. {ndash}Men hvorfor la du om til oslodialekt?{ndash}Det kommer an på hvem jeg snakker med. Jeg snakker bergensk med bergensere, men ellers bytter jeg på. Hjemme prater vi bergensk, engelsk, swahili og fars språk, kikuyu. Jeg synes det er viktig å holde på fars språk. Det føler jeg er siste link til mitt hjemland. Og det vil jeg videreføre til mine egne barn.BARN OG MANN må vente i noen år. Da hun var jentunge, var den store skrekken å bli giftet bort.{ndash}Jeg og venninnene mine i Kenya var ikke mer enn sju{ndash}åtte år da vi hørte fæle historier på skolen om unge jenter som hadde blitt giftet bort til 50{ndash}60 år gamle menn. Jeg syntes det var så grusomt at jeg måtte snakke alvorlig med mor og far om det. De måtte love at de aldri skulle gifte meg bort. Ha-ha! {ndash}Du ler?{ndash}Ja, det var jo aldri aktuelt for mine foreldre å gjøre det. De er moderne.Terese Mungai har tenkt mye på om hun er kenyaner eller nordmann.{ndash}Jeg har bodd i Norge i 16 år, lenger enn jeg bodde i Kenya. Når vi drar tilbake til Kenya, blir vi sett på som turister. De ser at vi er annerledes, på klærne, på huden.{ndash}På huden?{ndash}Vi er mye lysere enn dem. Men jeg føler at Kenya er hjemlandet mitt. Jeg holder på språket og tradisjonene. Familien samles til store, kenyanske måltider, og vi feirer nasjonaldagen 12. desember.{ndash}Er det ikke viktigere hvem man utvikler seg til enn hva slags røtter man har?{ndash}Hvis du mister kontakten med røttene, mister du en del av deg selv. Men jeg synes ikke man skal overdrive bakgrunnens betydning. Jeg går ikke rundt i kaftan og er afrikaner , liksom. Jeg bor i Norge og har en livsstil som ikke nødvendigvis ville vært et pluss i Kenya. Men hva så? Jeg betaler mine egne regninger, og da skal jeg fader meg være som jeg vil. REGNINGENE KAN riktignok være et problem til tider. Norske teatersjefer slåss ikke om å ansette skuespillere med flerkulturell bakgrunn.{ndash}Det er vanskelig å overbevise folk i bransjen om at det ikke spiller noen rolle hvor du kommer fra så lenge du kan framstille en historie på en troverdig måte. Det samme opplevde jeg også som fattig student, da jeg ville prøve meg som reklamemodell. På noe så teit som en OMO-reklame. Jeg tok kontakt med et castingbyrå, men fikk beskjed om at jeg ikke ville selge.{ndash}Hvorfor ikke?{ndash}Byrået mente at nordmenn ikke ville identifisere seg med meg. De ville heller ha langbeinte, blonde damer. Det er så harry. Terese i Radio Yalla har svart på lesernes spørsmål. Les nettmøtet her! bente.froytlog@dagbladet.no

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media