Jan Jakob Tønseth

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Jan Jakob Tønseth, vant denne uka Cappelen-prisen 2002. Bok: «Resignasjon og portvin» (Cappelen) Begynnelsen: «Hva ekteskapet med Signe angår, så er det dette å si: Vi holder ut med hverandre i gode og onde dager. Jeg sier det slik, selv om vår vielse var kommunal og grå. Det er mest gode dager i den grå lykkes tegn. Om det kjødelige tør jeg ikke si så mye. Om det store mysterium, dette mysterium tremendum et fascinosum holder jeg klokelig stille. Jeg er sagtens for blyg. Men så er det ikke bare av blyghet jeg tier. Jeg må innrømme en viss uformuenhet når det gjelder det der, en ordets uformuenhet. «Om det innerste møte, om min sjels møte med din, må jeg være taus,\' leste jeg i et dikt en dag. Der har du meg, tenkte jeg med en gang.» Begrunnelsen: Dette er en in medias res-begynnelse. Leseren tas rett inn i det som er bokas hovedtema, nemlig samlivet mellom Signe og Hilmar. Samtidig avsløres en god del av Hilmars personlighet. Han er en blyg mann - så blyg at han ikke engang tør lese «Sangen om den røde rubin». Men her tar han mot til seg og snakker om det som er vanskelig. Blygheten vises gjennom det latinske uttrykket Hilmar bruker om kjærlighetsakten. Jeg er veldig fornøyd med de latinske ordene, men er ikke helt sikker på hvor de har sitt opphav. Kanskje en av kirkefedrene, Augustin eller Aquinas. Uttrykket klinger litt av kirkens måte å omtale slike mysterier på. bente.bakken@dagbladet.no Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!

Foto: Scanpix