Jeg er verdens morsomste person

Glem knulla-med-Ari-vitsene, muslimer uten jomfruhinner og statsministre som er prester. De er ikke morsomme. Det er meg man ler av for tida:

JEG ER ASTRID, 27 år og røykeslutter siden 1. januar. I den forbindelse har jeg skrevet dagbok om å ta farvel med sigaretten. De forrige avsnittene er ikke å anbefale, men du finner dem her. Noen tror at grunnen til at jeg har vært stille den siste måneden er at jeg har havnet på kjøret igjen. Feil. Jeg brakk armen på ski, klappet deretter igjen nebbet og nøt mitt otium. (t=sic) Man skulle tro at dette med knekk i overarm ikke var særlig interessant for andre enn meg selv, der tok man feil. Det viste seg å bli latterlig interessant. NORSKE HUMORFOLK, de er jo ikke så veldig morsomme. Og ja, de ville blitt snytt på nytt om jeg fikk være med. Det er ikke så rart folk ser seg om etter humor-alternativer, det skjønner jeg, men at jeg ufrivillig blir dratt inn i det er vanskeligere å svelge. Og det er det, kjære dagbok, som gjør dette med røykfrihet særlig problematisk nå. La meg fortelle en sann historie fra virkeligheten om bivirkningene av røykeslutt, overivrighet i tjeneste og for dårlige våpeninspektører. - JEG ER UTROLIG GLAD for at jeg ikke var der da det skjedde, jeg ville dødd av latter, sier kollega 1 den første dagen etter ulykken som jeg følte meg ok nok til å vagge en tur på jobb og vise meg fram. Deretter har det fortsatt med utspekulerte morsomheter. Latter er deres våpen, og disse folka forsøker ikke å skjule dem en gang. - Hei, kan du klappe i hendene for meg? - Eh, Jeg ser det er ting på gang her. Er du gravid? - Ta med et par halvlitere til oss også! ARM I FATLE har nedsatt muligheten til å se innmari sexy ut i det siste. Det som ser ut som en enorm hengepupp på høyre sida på magen har vært en tabbe i så måte. Det voksende Frida-brynet, vaggende gange, møkka jeg har hatt i ansiktet, det ufikse, alltid litt feite håret, ingen sminke, dårlig tannpuss, klærne i størrelse nei-til-Fedon, det stadig lengre kroppshåret, den av og til ubehagelige kroppslukta og andre ting venstrehåndsarbeid fører med seg har ikke hjulpet. Det er i denne tilstanden jeg har funnet ut at det er meg folk vil ha. Jeg er sinnsykt morsom. Dobbel-ironi, post-ironi, post-post-generasjon-x-humor, god gammaldags sarkasme, ondskap, mobbing, Thomas André, Jespersen, Schau-brødrene, homohumor og negervitser: Forgetaboutit. Ikke morsomt lenger. Den humoren som gjelder nå er slett ikke urban, moderne, kul, hipp, schpaa eller noe som helst. Det er den ordentlig gammeldagse vitsen folk ler av. Den om å skli på bananer eller se mongo ut. Og det er det jeg gjør. Og det er bare meg som ikke ler. - HVA ER DET SOM HAR SKJEDD med deg? Sjef 1, (notér at nummerering er tilfeldig, den sier ingenting om hvem jeg liker best) ringer etter at jeg havnet i intim posisjon med tre. Jeg forklarer om ekstrem-slalåm, hvordan jeg stadig sprenger nye grenser, off pist og puddersnø. Ikke før jeg har kommet til setning to der jeg forteller om stubben som sto midt i skiløypa, hører jeg kvalte latterhikst, og før han får sagt farvel er det latterbrølet som dominerer samtalen. Nyheter om armbrudd sprer seg raskt. Det tikker inn tekstmeldinger fra kollega 1-10 der «kløne» og «nybegynner» er gjennomgangstema. - ÅSSEN I ALLE VERDEN klarte du dette da? Det er sjef 2, (favorittsjefen) dedikert, selverklært carvingekspert, som ringer, litt senere. Som du forstår, også for han var dette dagens morsomste samtale. Jeg skal ikke bry deg med å gjengi mer av tristessen. Sjef 3 legger igjen latterlig beskjed på svareren. Samme kaliber. Han som liksom skal være kjæresten min har ledd helt siden jeg ble spurt på sykehuset om jeg var nybegynner på ski. Det er lite bølgeskvulp med brukket arm. De nye, røykfrie uvennene mine har dokumentert ulykkesstedet, tatt bilder av treet de kaller «liten kvist», rekonstruert fallet, tatt bilder av utsikten jeg hadde da jeg lå og var skadet og nå er en flash-animasjon av mitt livs slalåmløp visstnok på trappene. OG JEG, jeg er på ingen måte komfortabel med verken røykfriheten eller armoden. Men det er det ingen som tenker på. Jeg kriger fortsatt i matskapet, jeg har blitt tjukkere og nå må jeg i tillegg gjøre unna masse trøstespising hver dag på grunn av dårlige bekjente. Den eneste trøsten så langt er at jeg har funnet ut at B. Eidsvåg røyker. Finnes det hjelp å få for ekstremt savn, rastløshet og håpløse venner? Sennepsgass og annet tungt skyts tas imot med stor takk. Send meg råd i røykfriforumet!

<B>BRYNNAPPING MED VENSTRE HÅND?</B> Det er ikke særlig fikst med monobryn. Det synes noen er latterlig morsomt. I dag har jeg klart å barbere meg under armene for første gang på en måned, derfor er jeg så godt humør at jeg for første gang snakker ut om mine problemer.
<B>NEI DA, MAN SER IKKE SÅ SMART UT MED BRUKKET ARM:</B> Her godt illustrert av V. Svarstad Haugland.
<B>UTSIKT TIL PARADIS:</B> Mine nye, røykfrie venner er nesten snart like kule som det norske VM-laget på ski. Her har de tatt bilde av utsikten jeg hadde fra skadestedet. He he he.
<B>DETTE SKAL VÆRE ULYKKESSTEDET:</B> Ifølge de samme røykfrie vennene er dette treet som brakk arma mi. Jeg betviler sannhetsgehalten i denne såkalte dokumentasjonen, og tipper det var trærne i bakgrunnen som tok meg.