Det var tirsdag 15. april 2008, tre dager før 36-årsdagen min. I løpet av den siste uka hadde jeg opplevd et par spesielle hendelser jeg ikke tok særlig alvorlig. En morgen våknet jeg uten å se på det ene øyet. En annen dag snøvlet jeg litt, men begge deler forsvant. Jeg dro på jobb, og sa spøkefullt: «Det var sikkert bare et lite slag». I ettertid har jeg skjønt at det må ha vært drypp. Jeg har også skjønt at selv om jeg aldri har røyket, levde sunt, trente hver dag og ikke følte meg stresset, så har jeg nok hatt et høyt stressnivå i kroppen.

Jeg levde hektisk. Selv om det ikke er påvist noen direkte sammenheng mellom stress og slag, kan stress være en risiko­faktor. Jeg var alenemor til to, klassekontakt for begges skoleklasser, fotballtrener, og satt i styret i fotballklubben. Riktignok hadde jeg sluttet å jobbe turnus som sykepleier da jeg ble skilt, men nå var jeg trenings­instruktør og salgsleder på Elixia. Det var høyt tempo, men jeg likte å ha mange baller i lufta og være der det skjedde.