Å, vi hadde sett fram til dette, det er det ikke feil å si.

For alle oss som vokste opp på 80-tallet var Maj Britt Andersen den tøysete og rare dama på TV som vi ønsket var vår egen tante, hun som dukket opp på barne-tv i romjula i store, posete snekkerbukser og håret i en uryddig Grorud-palme, eller samlet i to lange, svarte fletter. Alltid smilte hun, ut av munnen hennes kom det fine sanger og ord som «je» og «itte» og «væla», og etterpå hadde vi glemt alle farer utenfor, som atomkrig og hull i ozonlaget. En liten, rød bille av en bil kommer kjørende opp bakketoppen ute i Asker et sted. Ut stiger en fransk alpelue, et flere meter langt spraglete skjerf og en Toten-dialekt som er hakket mer utvannet enn i 1987.