«Jeg har bare dette ene livet. Og det må leves.»

Birgitte Reitan (23)

– Det er en ting.

Birgitte Reitan (23) vrir seg i rullestolen en stall på Østern Brug i Bærum.

– Jeg liker ikke sånne sympatihistorier om hva jeg får til.

– Hva mener du?

– Det har vært noen intervju hjemme hos meg, og det blir alltid en variant av «Se alt Birgitte får til selv om hun sitter i rullestol!». Det blir veldig klisjé.

Birgitte Reitan fra Skedsmokorset driver med hestesporten para-dressur. Hun er født med muskelsykdommen AMC, som gjør at hun har to forvridde bein, flere bøyde og stive ledd, og en rygg som er 110 grader skeiv. Hun har aldri kunne gått. Første gangen hun ble satt på en hest var hun bare to år gammel.

– Helt til jeg var 19 år drev jeg bare med terapiridning, og hadde aldri prøvd meg på dressur. Men så var det en ridelærer som mente at jeg hadde potensiale, og spurte om jeg ville satse. Allerede etter første trening, for fire år siden, sa mamma vi skulle til Rio i 2016.

– Hva tenkte du da?

– At hun var en typisk urealistisk mor som måtte slappe av. Men etter min første konkurranse, kjøpte mamma en guidebok til Rio. Det er sånn hun er, hun har aldri sett noen begrensninger for meg. Aldri dullet med meg, men heller kastet meg uti det. På barneskolen kunne det sitte seks-sju elever på rullestolen min, og jeg fikk beskjed av lærerne at det ikke var lov. Mamma sa jeg bare skulle kjøre på, og var opptatt av at det ikke skulle være en ulempe å være venn med meg.

«Jeg er ikke med bare for å delta»

Reitan har alltid drevet med idrett. I mange år var det freestyle dans, i sju år spilte hun innebandy.

– Det er egentlig ikke så mange idretter jeg kan mestre, fordi jeg får vondt av å sitte for lenge rett på korsryggen. Jeg kan selvsagt være med for å ha det gøy, men om jeg ikke kan bli god så gidder jeg ikke.

Konkurranseinstinktet er det ingenting i veien med. Som kaptein på innebandylaget gikk hun lei.

Da jeg spilte bandy var det motstand mot å toppe laget, det er gjerne sånn at alle skal være med i idrett for oss med funksjonshemninger. Jeg var kanskje ingen god lagspiller. Jeg er ikke med bare for å delta, det orker jeg ikke.

Hennes første konkurranse var Nordisk mesterskap i mai 2014. Hun debuterte med å vinne.

– Det er nesten sånn at publikum klapper bare fordi jeg kommer meg opp på en hest, det skal ikke så mye til for å imponere. Men jeg er ikke så begeistret for den type sympati. Jeg vil vinne, det er absolutt den beste følelsen jeg vet.

Målet var å bli advokat, men hun har nå tatt pause i jusstudiene for å satse mot Paralympics. På det meste trener hun to ganger om dagen, to dager i uka er hun på Olympiatoppen.

– Jeg liker meg på Olympiatoppen, her jobber alle for å bli best. Her får jeg hjelp med kosthold, og til å trene muskler jeg ikke trodde jeg hadde, jeg sliter med å finne rygg- og beinmuskler. Jeg har noen utfordringer andre ikke har.

– Tenker du noen ganger at livet er urettferdig?

– Selvfølgelig, det kommer og går. Livet er jo urettferdig, men det hjelper ikke at jeg setter meg ned og dveler ved det. Jeg har bare dette ene livet. Og det må leves.

Birgitte Reitan

Å drive med hestesport koster mye penger. Etter tre år i egen leilighet i Oslo, måtte hun i fjor flytte hjem på jenterommet for å spare.

– Uten gode hjelpere hadde dette aldri gått. Jeg får sponset stallplass, og eier ikke hesten. Nå jakter jeg etter sponsorer for å få råd til å kjøpe hesten, da blir det enklere å drive med dette i det daglige.

Men en ting svir mer en alt annet: Fra hun var 11 år har hun vært hekta på Vålerenga, og følger laget på både hjemme- og bortekamper. I sesongen 2014 var hun på totalt 30 kamper.

– Det aller verste er de gangene mine konkurranser kolliderer med kampene til Vålerenga. I fjor gikk jeg glipp av bortekampen mot Lillestrøm, et av årets høydepunkter, fordi jeg var på stevne i Tyskland. Det gjorde vondt i sjela, men ridingen går foran alt. Bare én gang har hun falt av hesten, resultatet var beinbrudd. Men det har vært flere skader, med både whiplash, hjernerystelse og forstuing.

– Da jeg forstuet foten var det på grunn av menneskelig svikt, han som bar meg av hesten tryna på flat mark. Livet er farlig å leve, om jeg skulle unngå skader måtte jeg ha sittet hjemme i senga.

«Hver gang jeg sitter meg på den hesten og trosser høydeskrekken, tenker jeg på at jeg vil ha medalje.»

– Hva er dine utfordringer på hesteryggen sammenliknet med funksjonsfriske?

– Å sitte med beina på hver side av hesten – slik at man kan ri med både sete, vekt og beina – er det aller viktigste redskapet for en rytter. Det mangler jeg. Jeg sitter låst fast i en damesal. Jeg er mer prisgitt hestens oppførsel, hvis den skvetter har jeg ingen sjansen til å hente meg inn igjen. For å bli enda bedre skiftet hun i fjor hest fra fjordingen Snorki, til Steffi som er en dansk oldenburger.

– Det verste for meg som har høydeskrekk, er at Steffi er ti centimeter høyere enn Snorki.

– Blir du ikke sliten av å være redd?

– Frykten driver meg, og jeg synes det er gøy når jeg får det til. Målet er å komme til finalen, men da er jeg veldig heldig. De beste har holdt på i mange år med samme hesten. Jeg har bare holdt på i fire år, og fikk ny hest i januar.

– Drømmer du om medalje?

– Hver gang jeg setter meg på den hesten og trosser høydeskrekken, tenker jeg på at jeg vil ha medalje. Men jeg tror nok Rio kommer noen år for tidlig til at jeg kan ta medalje, derfor håper jeg at noen vil sponse meg så jeg kan oppnå drømmen om en medalje i et Paralympics.


Bildene i denne serien er et samarbeid mellom Handikapnytt - et magasin for og om bevegelseshemmede utgitt av Norges Handikapforbund og Dagbladet Magasinet. Intervjuene med utøverne er gjort av og for Magasinet.


Nå jakter de medaljer i Rio