«Jeg har skreket fra meg»

Kreften tok aldri ferie i sommer. Den slo til for fullt. Som ventet.

- DE KAN VÆRE kjempefriske i dag. Døde i morgen. Det er det som er det grusomme med denne sykdommen, sa kvinnen. Hun jobbet ved Radiumhospitalet, hun hadde sett alt innen tap og sorg, hun hadde møtt smerten og gledestårene.Og nå kom sommeren igjen. En ny sommer der statistikken etter hvert vil fortelle oss at om lag 3000 nordmenn fikk en kreftdiagnose. Mange av dem havnet på Europas eneste rene kreftsykehus: Radiumhospitalet. Magasinet har fulgt fem av dem gjennom sommeren.- JEG BLIR KVALM av dette sykehuset. Kvalm, sier Inger Garborg Amundsen (26).- Siden jeg var 12 år har jeg trodd jeg ville få kreft. Enten det, eller så vil jeg drukne. Det var helt rett. Alle antakelser jeg hadde. Det var kreft. Det er en ensom reise. Som bare jeg drar.Line Lundby ligger der, hun rg, det er lørdagskveld. Hun er 19 år. Hun er ikke på byen. Hun har lymfekreft i magen. Hun får medisiner gjennom slanger. Hun ser på 12 tommers TV, uten lyd, en tegnefilm.- Jeg skulle vært hjemme. Det er bursdagen til en venninne i morgen. Det er fest i kveld. Hun blir 19. Som meg. Jeg har vært med på å spleise på en gave, sier Line. MAGEN HANS har hovnet opp, den er en stor ball. Leif André Lund (17) ser på fosterfaren sin, han er blek.- Alle vet at jeg har testikkelkreft. Vi bor i en liten by. Alle vet det nå. Folk spør hvordan det går.De har skåret i meg både her og der. De har skåret opp hele magen min. Se.Han bretter opp. - Helt fra brystbeinet og ned. 50 sting. De stiftet magen min sammen, ja, som med en stiftemaskin. DET VAR TROPEVARME, og Linn Trude Brall Møller (17) fra Byglandsfjorden lå i senga og lengtet ut. Hun hadde hatt det grusomt. Linn så på legen:- Tror du jeg vil miste beinet? Svar ærlig. Mister jeg beinet?Legen var knapp, men han var klar:- Det er 70 prosents sjanse for at du beholder beinet. 30 prosents sjanse for å miste det. - Jeg vet ikke om jeg orker mer om jeg mister beinet, svarte Linn. METTE RØNNING (36) sitter i parykksalongen på sykehuset og gråter. - Det føles som om jeg har løpt en maraton.Hun har hatt sin andre stråling gjennom hjernen.Hun ser seg i speilet. Parykkmakeren grer henne.- Jeg vil ikke være damete, sier Mette.- Du er pen i alt, du, sier parykkmakeren.Mette får parykk. En lys, kort, fin en.- Det er litt meg ennå, er det ikke? spør hun.Hun ler. Før hun bryter ut i gråt igjen. KREFTEN RAMMET BRÅTT og hardt.- Hadde det vært meningen at jeg skulle dø, så hadde jeg dødd, sier Inger Garborg Amundsen. - Jeg er ikke redd for døden. Jeg har sett folk her som har vært så bitre. Mens andre, som skal dø, det er greit for dem, det er deres skjebne, tenker de.Sykepleierne triller på ei seng, med ei bevisstløs, nyoperert jente.- Det er en liten by av syke mennesker. Det er heftig. Alle går rundt med stativ med cellegift. Og alle luktene. Jeg skrur av alt av sanser. Selv vannet her...det smaker av metallisk jord for meg. Jeg håper at dette er over snart, sier Inger.- Jeg er trøtt. Kroppen fungerer ikke. Kroppen spenner seg. Jeg skyver tanker og ting til side, jeg burde tatt tak, men jeg klarer ikke. Selv om de sier det er formen for kreft du vil ha om du først skal få kreft.Hodgkins lymfom, sa de. Lymfekreft. - Jeg hadde lange, mørke krøller. Jeg ble kvalm av å se håret rase. Hun skulle leve ut klesdesign-drømmen sin i Italia. - Vi skulle lage et studio, jeg og noen venner. Det går aldri nå, sier Inger.Hun er kvikk selv om hun er syk.- Jeg har lagt opp livet mitt slik. Ei god uke. Ei dårlig uke. Ei god uke.Oppe i avdelingen har de hengt opp ballonger, røde og blå. De feirer en bursdag. En 50-årsdag.- Det er rom der inne jeg ikke klarer å gå inn i. Det er noe med luktene. Den typen svette som du svetter når du går på cellegift. Seinere, en av de andre dagene, sier Inger:- Det ser ut som om jeg kommer rett ut av en skrekkfilm.De har streket henne opp i ansiktet før strålingen.Hun får maske på.På venterommet ligger det et eksemplar av bladet Psyk Opp. Og en bunke Se og Hør. Stråleterapeutene lukker døra bak henne.Det stråler røde og grønne stråler gjennom Inger. Popmusikken fyller rommet.- Det er ganske sprøtt, at de har funnet opp disse maskinene. Hvis ikke skulle jeg sikkert vært død nå.LEGENE FANT ikke feilen med Linn Trude Brall Møller(17).- De mente det var leddbåndet. De sendte meg til fysioterapeut. Så trodde de at jeg hadde betennelse i kneet. Så mente de jeg var revmatisk. De stakk ei nål langt inn i kneet mitt, rett på det som i ettertid viste seg å være, ja, svulsten. Moren ble kalt inn først.- Jeg har mistet en datter i kreft før. Jeg kunne ikke få to unger med kreft. Det er ikke mulig å være så uheldig, tenkte Marianne Brall. DET VAR MULIG.- Her ligger jeg. Sommeren nærmer seg slutten. Jeg er 17 år. Det er den perioden man går og tenker på hva man skal gjøre med livet sitt, sier jenta.- Det er ikke lett å tenke optimistisk for Linn Trude, sier moren. Hun sitter på en stol ved datterens seng. Der har hun sittet i et halvt år. Hun har flyttet inn. - Jeg fikk ikke lov å grine i starten. Hun ville vite hvem jeg snakket med. Hun var så redd jeg skulle vite mer enn henne. En dag løp jeg ut av rommet, grep fatt i den første pleieren og skrek: «NÅ må jeg ha noen å snakke med.» Av og til orker jeg ikke trøste mer.Hun har funnet fram nummeret til en venninne. - Kjersti. Jeg kaller henne Krisetelefonen. Jeg traff henne her på Radiumhospitalet mens datteren min lå for døden, for 21 år siden. Jeg kan ringe når jeg vil, sier hun. Linn Trude får slike spesielle lyster. Den og den chipsen, den og den sjokoladen. Da må vi løpe. LINN TRUDE LIGGER I senga med innvendig protese. Hun har skaut på det hårløse hodet. I dag har hun avlyst besøk fra faren og broren.- Jeg er så dårlig at jeg ikke kan glede meg. Alt er på bånn. Jeg får ikke et normalt liv her inne. Det er et deprimerende sykehus. Men fra senga kan jeg se flaggstanga. Det er fint på flaggdager, sier hun.- Det er så idyllisk hjemme hos oss om somrene. Vi bor rett ved fjorden. Ikke noe som skjer der, ganske kjedelig. Men det er det jeg liker. Det jeg savner.Hun har fått få turer ut denne sommeren.- Jeg var på et kjøpesenter. Mamma trillet meg i rullestol. Folk stirret. Da ble jeg forbanna. Det var så ubehagelig. Jeg dro av meg skautet. For at folk skulle vite.I går kom det 16 nye pasienter hit. 13 i dag.På Radiumhospital-menyen står det kalvesteik, vårgrønt, brun saus og rørte tyttebær. Eplekake med krem.- Det går om og om igjen. Jeg har mistet matlysta, sier Linn Trude.Men jenta sier hun ser et lys. For telefonen ringte, litt tidligere på sommeren.«Vi har reddet beinet ditt. Gratulerer,» sa legen. Linn Trude begynte å gråte.- Jeg har samlet på alt mens jeg har ligget her. Også restene av det legene har tatt ut av meg. Som et trofé skal jeg ta det med hjem en dag. Forresten, kan jeg fortelle deg hva jeg drømmer om? Jeg drømmer om å bli skuespiller. Jeg drømmer om å jobbe med Robert Stoltenberg. Og med prinsesse Märtha og Ari Behn.Helt mot slutten av sommeren ble en bit av Linn Trudes drøm oppfylt. En dag banket Robert Stoltenberg på døra. Han satt ved senga hennes i tre timer. De snakket om livet. Om hvor hardt det kan være, og om hvor godt det kan være.PÅ ET ANNET ROM sitter Line Lundby (19) oppreist i senga si. - Det er ikke slutt for meg, sier hun.Det er mørkt her inne. Det er lørdagskvelden.- Småsøsknene spurte meg om det i går: «Skal du dø, Line?» De er seks, sju og åtte år gamle. Jeg ristet på hodet og smilte.- De sa: «Ikke være redd. Kongen ble syk av kreft. Han ble frisk. Du blir jo frisk du rg».Legen trodde det bare var en cyste.- Det var etter russetida jeg tenkte: Det går ikke. Jeg hadde kolossale smerter. Mamma visste det da vi kjørte inn til Oslo. De hadde fortalt det på telefonen. Jeg hadde ikke tenkt på kreft. Det var et sjokk.«Lymfekreft,» sa de. Hurtigvoksende.- Det er urettferdig at det er meg. Jeg har alltid trent. Og jeg hadde lagt planer. Jeg og en venninne skulle til Syden. Til Kreta. Nå måtte vi avbestille. Det var ikke sånn jeg hadde tenkt meg sommeren.Hun skulle jobbe på Rimi i Elverum. Hun skulle bli enda bedre i håndball. Hun skulle feire bursdager.Ikke ligge her, på Radiumhospitalet, med kreft.Line prøver å holde seg oppe, hun har Se og Hør, hun har tegneserier, Dundersalt og is-te.- Legene sier jeg har veldig god prognose, sier hun.På veggen henger det et oppslag:«Sykehuspresten står til disposisjon for deg.»Og et kort fra Syden med en tekst under.Det står: «Skulle du ønske dette kortet var fra DEG? Nå har du sjansen. Hilsen Ungdommens kreftforening, fra Mallorca.»- ALLE MED TESTIKKELKREFT ligger her, sier Leif André Lund (17).- Jeg har hatt en skikkelig nedtur. Men jeg har skreket fra meg.Eivind Evensen, fosterfar og onkel, sitter og sier han alltid vil støtte ham.- Jeg må fyre ham opp igjen. Han blir sinna da. Men vi blir alltid venner igjen, jeg og Leif. Ikke sant, Leif? Vi har vært parhester hele veien, du og jeg, sier Eivind.- Om han føler seg vel, drar vi og ser Postgirobygget på Porsgrunnsdagene på lørdag. For nå begynner det så smått å bli slutt på galskapen.- Ja, det er deilig å tenke på. At det snart er ferdig, sier Leif.- Jeg holder på å spy, sier han, siden.Han drikker kontrastvæske. Skjærer grimaser.- Det er ikke som god rødvin, sier Eivind.Det presser seg på. - Orker du å holde pusten i 20 sekunder? spør radiografen.«Trekk pusten godt inn,» sier robotstemmen i CT-maskinen. Oppi alt har han vært heldig.- Jeg falt av sykkelen. Testikkelen hovnet opp. Jeg trodde det var en vanlig hevelse, men begynte å få vondt i sida. Legene var sløve, tok det ikke alvorlig.Før de en dag ringte fra sykehuset. «Testikkelkreft,» sa de.- At jeg datt på sykkel, var egentlig det beste som kunne skje. Hvis ikke hadde kreften kommet mye lenger, innser Leif.- Du går glipp av Finnmarks-fisketuren vår nå, sier Eivind.- Jeg måtte droppe skoleåret. Jeg skulle på Gothia Cup i Göteborg. Sparke fotball. Bade. Være nede i byen. Det er så mye jeg har gått glipp av. Jeg har så lyst til å dra på en skikkelig tur. Nedover i Europa. Men det er ikke så lett. - Vi har i hvert fall fått sett oss om her på Radiumhospitalet. Vi har gått de gangene som går an å gå. Men Leif, skal vi dra på guttetur når du blir frisk? spør Eivind. - Det er nesten sadistisk. Her har vi grillet i hele sommer, og gutten kan ikke engang spise fett.Leif har ikke grillet, han går på intravenøs næring.- Jeg må bare ta det som en livserfaring. Jeg har lært å kjenne meg selv. Legen sa at hvis jeg først skulle få kreft, er testikkelkreft den beste typen. 98 prosent blir helbredet, sier Leif.- Ingenting kan nå 100 prosent her i verden. Ingenting, sier Eivind.METTE RØNNING (36) GRÅTER. Det var 12. juli hun fikk vite det. Brystkreft med spredning til lunge, lever og noen punkter i hjernen.- Jeg hadde kjent kuler i brystet. Jeg fikk vondt i hodet. Jeg ante at jeg ikke var frisk. Sommeren har vært tøff. Jeg har to døtre, på 8 og 11. De sitter hjemme i Alvdal. Jeg må forklare. Trøste. Jeg får en annen kraft, til å gjøre det.Mette strigråter. - Mannen min kommer i morgen, sier hun.- Beklager at jeg griner. Det er strålende her. Helt strålende. Og vennene mine, de er supre. De kommer med vafler. Vasker huset mitt. Gjør alt for meg. Dessuten har jeg funnet meg en venninne her. Vi deler skjebne. Vi møttes i gangen. Vi vet ikke utfallet. Det kan gå fort, det kan gå langsomt. Det finnes ikke noe fasitsvar. Nå er det meg. Mitt liv. Min diagnose. - Bare gråt, Mette. Det er mye som skal ut, sier dama på parykksalongen, Signe Ingebrigtsen.- Jeg drømmer bare om å bli bra. Holde sykdommen i sjakk. Fungere igjen. Jeg har ikke mål om å gå på Himalaya. Jeg må være realist her. Jeg har fått perspektiver. Jeg tenker på hva vi driver og stresser med. Gud, mye er så unødvendig.Hun skulle vært læreren til de nye sjuendeklassingene i Alvdal i høst. Hun kan ikke tenke på slikt, sier hun. Før hun går, gir sjefen for parykksalongen henne ei gratis lue.- Husk, du kan få ny parykk neste år igjen.Mette går gjennom korridoren, hun passerer et bord med et fruktfat.- Det er alltid noe å kose seg med her, sier hun.- Og så har jeg begynt på ei ny bok. «Der Gud gråter», heter den. Jeg er ikke redd. Jeg er klar for å kjempe. Må vi, så må vi. Det har jeg alltid ment. Vi er jo tilpasningsdyktige, vi mennesker. bok@dagbladet.no - DE KAN VÆRE kjempefriske i dag. Døde i morgen. Det er det som er det grusomme med denne sykdommen, sa kvinnen. Hun jobbet ved Radiumhospitalet, hun hadde sett alt innen tap og sorg, hun hadde møtt smerten og gledestårene.Og nå kom sommeren igjen. En ny sommer der statistikken etter hvert vil fortelle oss at om lag 3000 nordmenn fikk en kreftdiagnose. Mange av dem havnet på Europas eneste rene kreftsykehus: Radiumhospitalet. Magasinet har fulgt fem av dem gjennom sommeren.- JEG BLIR KVALM av dette sykehuset. Kvalm, sier Inger Garborg Amundsen (26).- Siden jeg var 12 år har jeg trodd jeg ville få kreft. Enten det, eller så vil jeg drukne. Det var helt rett. Alle antakelser jeg hadde. Det var kreft. Det er en ensom reise. Som bare jeg drar.Line Lundby ligger der, hun rg, det er lørdagskveld. Hun er 19 år. Hun er ikke på byen. Hun har lymfekreft i magen. Hun får medisiner gjennom slanger. Hun ser på 12 tommers TV, uten lyd, en tegnefilm.- Jeg skulle vært hjemme. Det er bursdagen til en venninne i morgen. Det er fest i kveld. Hun blir 19. Som meg. Jeg har vært med på å spleise på en gave, sier Line. MAGEN HANS har hovnet opp, den er en stor ball. Leif André Lund (17) ser på fosterfaren sin, han er blek.- Alle vet at jeg har testikkelkreft. Vi bor i en liten by. Alle vet det nå. Folk spør hvordan det går.De har skåret i meg både her og der. De har skåret opp hele magen min. Se.Han bretter opp. - Helt fra brystbeinet og ned. 50 sting. De stiftet magen min sammen, ja, som med en stiftemaskin.DET VAR TROPEVARME, og Linn Trude Brall Møller (17) fra Byglandsfjorden lå i senga og lengtet ut. Hun hadde hatt det grusomt. Linn så på legen:- Tror du jeg vil miste beinet? Svar ærlig. Mister jeg beinet?Legen var knapp, men han var klar:- Det er 70 prosents sjanse for at du beholder beinet. 30 prosents sjanse for å miste det. - Jeg vet ikke om jeg orker mer om jeg mister beinet, svarte Linn.METTE RØNNING (36) sitter i parykksalongen på sykehuset og gråter. - Det føles som om jeg har løpt en maraton.Hun har hatt sin andre stråling gjennom hjernen.Hun ser seg i speilet. Parykkmakeren grer henne.- Jeg vil ikke være damete, sier Mette.- Du er pen i alt, du, sier parykkmakeren.Mette får parykk. En lys, kort, fin en.- Det er litt meg ennå, er det ikke? spør hun.Hun ler. Før hun bryter ut i gråt igjen.KREFTEN RAMMET BRÅTT og hardt.- Hadde det vært meningen at jeg skulle dø, så hadde jeg dødd, sier Inger Garborg Amundsen. - Jeg er ikke redd for døden. Jeg har sett folk her som har vært så bitre. Mens andre, som skal dø, det er greit for dem, det er deres skjebne, tenker de.Sykepleierne triller på ei seng, med ei bevisstløs, nyoperert jente.- Det er en liten by av syke mennesker. Det er heftig. Alle går rundt med stativ med cellegift. Og alle luktene. Jeg skrur av alt av sanser. Selv vannet her...det smaker av metallisk jord for meg. Jeg håper at dette er over snart, sier Inger.- Jeg er trøtt. Kroppen fungerer ikke. Kroppen spenner seg. Jeg skyver tanker og ting til side, jeg burde tatt tak, men jeg klarer ikke. Selv om de sier det er formen for kreft du vil ha om du først skal få kreft.Hodgkins lymfom, sa de. Lymfekreft. - Jeg hadde lange, mørke krøller. Jeg ble kvalm av å se håret rase. Hun skulle leve ut klesdesign-drømmen sin i Italia. - Vi skulle lage et studio, jeg og noen venner. Det går aldri nå, sier Inger.Hun er kvikk selv om hun er syk.- Jeg har lagt opp livet mitt slik. Ei god uke. Ei dårlig uke. Ei god uke.Oppe i avdelingen har de hengt opp ballonger, røde og blå. De feirer en bursdag. En 50-årsdag.- Det er rom der inne jeg ikke klarer å gå inn i. Det er noe med luktene. Den typen svette som du svetter når du går på cellegift. Seinere, en av de andre dagene, sier Inger:- Det ser ut som om jeg kommer rett ut av en skrekkfilm.De har streket henne opp i ansiktet før strålingen.Hun får maske på.På venterommet ligger det et eksemplar av bladet Psyk Opp. Og en bunke Se og Hør. Stråleterapeutene lukker døra bak henne.Det stråler røde og grønne stråler gjennom Inger. Popmusikken fyller rommet.- Det er ganske sprøtt, at de har funnet opp disse maskinene. Hvis ikke skulle jeg sikkert vært død nå.LEGENE FANT ikke feilen med Linn Trude Brall Møller(17).- De mente det var leddbåndet. De sendte meg til fysioterapeut. Så trodde de at jeg hadde betennelse i kneet. Så mente de jeg var revmatisk. De stakk ei nål langt inn i kneet mitt, rett på det som i ettertid viste seg å være, ja, svulsten. Moren ble kalt inn først.- Jeg har mistet en datter i kreft før. Jeg kunne ikke få to unger med kreft. Det er ikke mulig å være så uheldig, tenkte Marianne Brall.DET VAR MULIG.- Her ligger jeg. Sommeren nærmer seg slutten. Jeg er 17 år. Det er den perioden man går og tenker på hva man skal gjøre med livet sitt, sier jenta.- Det er ikke lett å tenke optimistisk for Linn Trude, sier moren. Hun sitter på en stol ved datterens seng. Der har hun sittet i et halvt år. Hun har flyttet inn. - Jeg fikk ikke lov å grine i starten. Hun ville vite hvem jeg snakket med. Hun var så redd jeg skulle vite mer enn henne. En dag løp jeg ut av rommet, grep fatt i den første pleieren og skrek: «NÅ må jeg ha noen å snakke med.» Av og til orker jeg ikke trøste mer.Hun har funnet fram nummeret til en venninne. - Kjersti. Jeg kaller henne Krisetelefonen. Jeg traff henne her på Radiumhospitalet mens datteren min lå for døden, for 21 år siden. Jeg kan ringe når jeg vil, sier hun. Linn Trude får slike spesielle lyster. Den og den chipsen, den og den sjokoladen. Da må vi løpe. LINN TRUDE LIGGER I senga med innvendig protese. Hun har skaut på det hårløse hodet. I dag har hun avlyst besøk fra faren og broren.- Jeg er så dårlig at jeg ikke kan glede meg. Alt er på bånn. Jeg får ikke et normalt liv her inne. Det er et deprimerende sykehus. Men fra senga kan jeg se flaggstanga. Det er fint på flaggdager, sier hun.- Det er så idyllisk hjemme hos oss om somrene. Vi bor rett ved fjorden. Ikke noe som skjer der, ganske kjedelig. Men det er det jeg liker. Det jeg savner.Hun har fått få turer ut denne sommeren.- Jeg var på et kjøpesenter. Mamma trillet meg i rullestol. Folk stirret. Da ble jeg forbanna. Det var så ubehagelig. Jeg dro av meg skautet. For at folk skulle vite.I går kom det 16 nye pasienter hit. 13 i dag.På Radiumhospital-menyen står det kalvesteik, vårgrønt, brun saus og rørte tyttebær. Eplekake med krem.- Det går om og om igjen. Jeg har mistet matlysta, sier Linn Trude.Men jenta sier hun ser et lys. For telefonen ringte, litt tidligere på sommeren.«Vi har reddet beinet ditt. Gratulerer,» sa legen. Linn Trude begynte å gråte.- Jeg har samlet på alt mens jeg har ligget her. Også restene av det legene har tatt ut av meg. Som et trofé skal jeg ta det med hjem en dag. Forresten, kan jeg fortelle deg hva jeg drømmer om? Jeg drømmer om å bli skuespiller. Jeg drømmer om å jobbe med Robert Stoltenberg. Og med prinsesse Märtha og Ari Behn.Helt mot slutten av sommeren ble en bit av Linn Trudes drøm oppfylt. En dag banket Robert Stoltenberg på døra. Han satt ved senga hennes i tre timer. De snakket om livet. Om hvor hardt det kan være, og om hvor godt det kan være.PÅ ET ANNET ROM sitter Line Lundby (19) oppreist i senga si. - Det er ikke slutt for meg, sier hun.Det er mørkt her inne. Det er lørdagskvelden.- Småsøsknene spurte meg om det i går: «Skal du dø, Line?» De er seks, sju og åtte år gamle. Jeg ristet på hodet og smilte.- De sa: «Ikke være redd. Kongen ble syk av kreft. Han ble frisk. Du blir jo frisk du rg».Legen trodde det bare var en cyste.- Det var etter russetida jeg tenkte: Det går ikke. Jeg hadde kolossale smerter. Mamma visste det da vi kjørte inn til Oslo. De hadde fortalt det på telefonen. Jeg hadde ikke tenkt på kreft. Det var et sjokk.«Lymfekreft,» sa de. Hurtigvoksende.- Det er urettferdig at det er meg. Jeg har alltid trent. Og jeg hadde lagt planer. Jeg og en venninne skulle til Syden. Til Kreta. Nå måtte vi avbestille. Det var ikke sånn jeg hadde tenkt meg sommeren.Hun skulle jobbe på Rimi i Elverum. Hun skulle bli enda bedre i håndball. Hun skulle feire bursdager.Ikke ligge her, på Radiumhospitalet, med kreft.Line prøver å holde seg oppe, hun har Se og Hør, hun har tegneserier, Dundersalt og is-te.- Legene sier jeg har veldig god prognose, sier hun.På veggen henger det et oppslag:«Sykehuspresten står til disposisjon for deg.»Og et kort fra Syden med en tekst under.Det står: «Skulle du ønske dette kortet var fra DEG? Nå har du sjansen. Hilsen Ungdommens kreftforening, fra Mallorca.»- ALLE MED TESTIKKELKREFT ligger her, sier Leif André Lund (17).- Jeg har hatt en skikkelig nedtur. Men jeg har skreket fra meg.Eivind Evensen, fosterfar og onkel, sitter og sier han alltid vil støtte ham.- Jeg må fyre ham opp igjen. Han blir sinna da. Men vi blir alltid venner igjen, jeg og Leif. Ikke sant, Leif? Vi har vært parhester hele veien, du og jeg, sier Eivind.- Om han føler seg vel, drar vi og ser Postgirobygget på Porsgrunnsdagene på lørdag. For nå begynner det så smått å bli slutt på galskapen.- Ja, det er deilig å tenke på. At det snart er ferdig, sier Leif.- Jeg holder på å spy, sier han, siden.Han drikker kontrastvæske. Skjærer grimaser.- Det er ikke som god rødvin, sier Eivind.Det presser seg på. - Orker du å holde pusten i 20 sekunder? spør radiografen.«Trekk pusten godt inn,» sier robotstemmen i CT-maskinen. Oppi alt har han vært heldig.- Jeg falt av sykkelen. Testikkelen hovnet opp. Jeg trodde det var en vanlig hevelse, men begynte å få vondt i sida. Legene var sløve, tok det ikke alvorlig.Før de en dag ringte fra sykehuset. «Testikkelkreft,» sa de.- At jeg datt på sykkel, var egentlig det beste som kunne skje. Hvis ikke hadde kreften kommet mye lenger, innser Leif.- Du går glipp av Finnmarks-fisketuren vår nå, sier Eivind.- Jeg måtte droppe skoleåret. Jeg skulle på Gothia Cup i Göteborg. Sparke fotball. Bade. Være nede i byen. Det er så mye jeg har gått glipp av. Jeg har så lyst til å dra på en skikkelig tur. Nedover i Europa. Men det er ikke så lett. - Vi har i hvert fall fått sett oss om her på Radiumhospitalet. Vi har gått de gangene som går an å gå. Men Leif, skal vi dra på guttetur når du blir frisk? spør Eivind. - Det er nesten sadistisk. Her har vi grillet i hele sommer, og gutten kan ikke engang spise fett.Leif har ikke grillet, han går på intravenøs næring.- Jeg må bare ta det som en livserfaring. Jeg har lært å kjenne meg selv. Legen sa at hvis jeg først skulle få kreft, er testikkelkreft den beste typen. 98 prosent blir helbredet, sier Leif.- Ingenting kan nå 100 prosent her i verden. Ingenting, sier Eivind. METTE RØNNING (36) GRÅTER. Det var 12. juli hun fikk vite det. Brystkreft med spredning til lunge, lever og noen punkter i hjernen.- Jeg hadde kjent kuler i brystet. Jeg fikk vondt i hodet. Jeg ante at jeg ikke var frisk. Sommeren har vært tøff. Jeg har to døtre, på 8 og 11. De sitter hjemme i Alvdal. Jeg må forklare. Trøste. Jeg får en annen kraft, til å gjøre det.Mette strigråter. - Mannen min kommer i morgen, sier hun.- Beklager at jeg griner. Det er strålende her. Helt strålende. Og vennene mine, de er supre. De kommer med vafler. Vasker huset mitt. Gjør alt for meg. Dessuten har jeg funnet meg en venninne her. Vi deler skjebne. Vi møttes i gangen. Vi vet ikke utfallet. Det kan gå fort, det kan gå langsomt. Det finnes ikke noe fasitsvar. Nå er det meg. Mitt liv. Min diagnose. - Bare gråt, Mette. Det er mye som skal ut, sier dama på parykksalongen, Signe Ingebrigtsen.- Jeg drømmer bare om å bli bra. Holde sykdommen i sjakk. Fungere igjen. Jeg har ikke mål om å gå på Himalaya. Jeg må være realist her. Jeg har fått perspektiver. Jeg tenker på hva vi driver og stresser med. Gud, mye er så unødvendig.Hun skulle vært læreren til de nye sjuendeklassingene i Alvdal i høst. Hun kan ikke tenke på slikt, sier hun. Før hun går, gir sjefen for parykksalongen henne ei gratis lue.- Husk, du kan få ny parykk neste år igjen.Mette går gjennom korridoren, hun passerer et bord med et fruktfat.- Det er alltid noe å kose seg med her, sier hun.- Og så har jeg begynt på ei ny bok. «Der Gud gråter», heter den. Jeg er ikke redd. Jeg er klar for å kjempe. Må vi, så må vi. Det har jeg alltid ment. Vi er jo tilpasningsdyktige, vi mennesker.

    bok@dagbladet.no

<HLF>Navn:</HLF> Mette Rønning <HLF>Alder:</HLF> 36 <HLF>Bor:</HLF> Alvdal <QL><HLF>Diagnose:</HLF> Brystkreft <QL>Den klart hyppigste kreftformen hos kvinner, og utgjør om lag 23% av alle krefttilfeller hos kvinner. Hver 11. kvinne vil utvikle brystkreft. Brystkreft rammer først og fremst kvinner over 50 år. Årlig dør ca. 750 kvinner av brystkreft i Norge. Til enhver tid lever i Norge vel 25 000 kvinner med diagnosen brystkreft. Prognosen ved brystkreft er sterkt avhengig av stadium. Fem års relativ overlevelse i stadium I er 90,2%, mot 17,0% i stadium IV. <QL><HLF>Om vennene:</HLF>- De er supre. De kommer med vafler. Vasker huset mitt. Gjør alt for meg, sier Mette. <QL>(Kilde: <LINK http://nbcg.net/ >nbcg.net</LINK>)</KUR>
<HLF>Navn: </HLF> Inger Garborg Amundsen <HLF>Alder: </HLF> 26 <HLF>Bor: </HLF> Oslo <QL><HLF>Diagnose: </HLF> Lymfekreft, Hodgkins lymfom <QL><QL>Lymfekreft (malignt lymfom) er immunsystemets kreftform. Malignt betyr «ondartet», og lymfom betyr «lymfeknutesvulst». Ondartede celler hoper seg opp i blod og lymfesystem, og fortrenger de friske cellene. Kreftformen forekommer i to typer. Hodgkins lymfom kan som regel helbredes. Non-Hodgkins lymfom gir derimot mer varierende behandlingsresultater. Kreftformen rammer hvert år 730 nordmenn. Av disse får 80- 90 personer Hodgkins lymfom, resten non-Hodgkins. Etter fem år lever 50- 60% av dem som har non-Hodgkins lymfom, 85% av dem som har Hodgkins lymfom. <QL><HLF>Om behandlingen:</HLF>- Hadde det ikke vært for disse framtidsmaskinene, ville jeg sikkert vært død, jeg, sier Inger. <QL>Kilde: <LINK http://www.kreft.no/dt_front.asp?gid=317>Kreft.no</LINK> og kapittelet om maligne lymfomer i boka «Kreftsykdommer», redigert av Kåresen og Wist.</KUR>
<HLF>Navn:</HLF> Linn Trude Brall Møller <HLF>Alder:</HLF> 17 <HLF>Bor:</HLF> Byglandsfjord<QL><HLF>Diagnose:</HLF> Beinkreft (osteosarkom). <QL>Sarkomer er betegnelse på ei sammensatt gruppe ondartede svulster, og omfatter ulike svulster i fett, skjelett, muskulatur- og bindevev. Sarkomer er sjeldne og utgjør bare ca. én prosent av alle kreftsvulster. Osteosarkom utgjør den ene av to hovedtyper av kreftsvulster oppstått i skjelettet. I Norge diagnostiseres rundt 40 beinsarkomer årlig. Ved beinsarkom er ofte sterke smerter i beinet et symptom. Dersom sykdommen ikke har spredd seg, lever 75 % av beinkreftrammede etter 5 år. Nødvendigheten av amputasjon har gått drastisk ned de seinere åra. Det er i dag nødvendig hos bare 10% mot ca. 90% tidligere. <QL><HLF>Om å være 17:</HLF> Det er den perioden man går og tenker på hva man skal gjøre med livet sitt, sier Linn Trude. <QL>Kilde: Radiumhospitalet og Tidsskrift for Den norske lægeforening (2002;122:2089-94)</KUR>
<HLF>Navn:</HLF> Line Lundby <HLF>Alder:</HLF> 19 <HLF>Bor:</HLF> Elverum<QL><HLF>Diagnose:</HLF> Lymfekreft, mage <QL>Lymfekreft (malignt lymfom) er immunsystemets kreftform. Malignt betyr «ondartet», og lymfom betyr «lymfeknutesvulst». <QL><HLF>Om familie:</HLF> - Småsøsknene spurte meg om det i går. «Skal du dø, Line?» De er seks, sju og åtte år gamle.
<HLF>Navn:</HLF> Leif André Lund <HLF>Alder:</HLF> 17 <HLF>Bor:</HLF> Langesund<QL><HLF>Diagnose:</HLF> Testikkelkreft <QL>En sjelden krefttype som oftest opptrer i 20-40-årsalderen. Hvert år rammes vel 200 norske menn av denne krefttypen. Testikkelkreft utgår nesten alltid fra kimcellene som produserer sædceller. De vanligste symptomene er en avgrenset kul i en ellers normal testikkel. Testikkelen øker eller avtar i størrelse. Lettere smerter og stikninger i den angrepne testikkelen. Nyoppståtte ryggsmerter. Hevelse og smerter i brystvortene. I dag helbredes nesten alle pasienter med testikkelkreft. <QL><HLF>Om frykten:</HLF>- Jeg har skreket fra meg, sier Leif.