STORE GUTTER GRÅTER OGSÅ

- Jeg lot folk tråkke på meg

Bjarte Hjelmeland gråter så ofte at tårene hans ikke er en målestokk på noe som helst.

-Jeg kan ikke anbefale en bok til vennene mine ved å si: «Den er så fin – jeg gråt!» Da ser de på meg med et blikk som sier at «den gråten din, den er en valuta som ble devaluert for lenge siden.» Så jeg har lett tilgang på min egen gråt. Både i forhold til triste og glade opplevelser.

Skuespiller og artist Bjarte Hjelmeland smiler og slår ut med hendene. Å bli kjent med sine egne følelser har vært en pågående prosess siden han var tenåring. Han vokste opp i et kristent ungdomsmiljø og fikk tidlig merke at legningen hans vakte mishag i deler av miljøet. Noe stort problem var det likevel ikke. Litt spøkefullt pleier han å si at han ikke var i skapet i mer enn 14 dager. Selv om det er en underdrivelse, kan han fortsatt undres over hvor selvsikker han må ha framstått da han som ung gutt sto fram som homofil:

-Det var en rimelig ukomplisert affære i forhold til familie og venner, og jeg ble jevnt over møtt med stor forståelse og omtanke. Men det er klart, jeg måtte stå foran speilet som 12-13-åring og øve meg på å si «du er homo». Jeg mistet en del av barnetroen min før jeg klarte å skille mellom kirkepolitikk og mitt personlige forhold til Gud. Noen bøyger var det, men det er likevel ingenting jeg beklager i dag. Jeg er snarere glad for at jeg tidlig ble bevisst på hvem jeg var, og måtte hente fram det som fantes av pønk i meg. Fra det øyeblikket jeg tonet flagg, følte jeg også at jeg ble behandlet som en voksen.

Følelsene er fargekartet Bjarte bruker når han som skuespiller skal sette seg inn i og formidle andre menneskers historier. Også privat tilhører han dem som både liker og har behov for å snakke om hvordan han har det. Han mener selv han er til stede for vennene sine, og at han tar dem på alvor når de kommer til ham med sine hjertesukk.

- De vanskeligste og vondeste følelsene deler jeg bare med noen få, nære venner. For å kunne ta imot og ha nytte av et utenforstående og kritisk blikk på tankene mine, må jeg være trygg på at den jeg snakker med i utgangspunktet vil meg vel. Jeg må kanskje til og med ha en følelse av at vedkommende er grunnleggende glad i meg.

«Jeg måtte stå foran speilet som 12-13-åring og øve meg på å si «du er homo»» Bjarte Hjelmeland

Han mener selv han har mange strenge venner med høy moral, og at han derfor ikke er uvant med å få kritikk og kjeft når han av og til kutter hjørner og velger minste motstands vei. Han både ønsker og tåler kritikken – om den legges fram på rett måte. Med humor, for eksempel.

-Det hender likevel jeg kan bli sint og føle at kritikken er urettferdig. Da har noen kanskje tråkket over en grense – eller pirket borti noe som er for sårt. Men som regel går det ikke så lang tid før jeg både innser at det var godt ment og at jeg trengte korrigeringen.

Menn og følelser
Carl i. hagen

- Jeg gråter mer nå

Å ta imot velmenende råd fra venner, og det å få kritikk fra utenforstående, er derimot to helt ulike ting:

-Som offentlig person synes jeg at jeg deler mye av mitt private indre når folk spør. Men jeg finner meg ikke i at noen mener ting om meg eller livet mitt hvis de ikke kjenner meg. Da kan jeg bli ganske direkte og ubehagelig, selv om jeg egentlig er et høflig menneske.

- Jeg lot folk tråkke på meg

Noe av det Bjarte Hjelmeland synes det er aller vanskeligst å snakke om, er de tingene han er flau over. Det er ikke nødvendigvis så store ting. Andre ville kanskje blåst av dem og sagt at de har gjort akkurat det samme, men han liker ikke å avsløre de mer selvhøytidelige sidene ved seg selv. Han blir forlegen når han har sagt eller gjort ting som han ikke kan forsvare. Følelsen av å være ydmyket er heller ikke noe han gjerne snakker om.

«Jeg finner meg ikke i at noen mener ting om meg eller livet mitt hvis de ikke kjenner meg.» Bjarte Hjelmeland

-Tidligere lot jeg folk tråkke på meg. Jeg har mange ganger følt meg som ei dørmatte folk kunne tørke av seg på, og lenge var jeg altfor høflig til å ta igjen. Det var kanskje også grunnen til at noen valgte å projisere dritten sin på meg, og tillot seg å mene ting om meg uten egentlig å kjenne meg. Da jeg innså det, begynte jeg bevisst å ta et oppgjør med dem det gjaldt, sier Hjelmeland.

Han synes fortsatt det er ubehagelig å innrømme at han kan bli fornærmet og føle seg tråkket på.

-Det som finnes av skam i livet mitt, er nok stort sett knyttet til det.

Å gråte, derimot, er han ikke flau over.

-I løpet av de siste to siste årene har jeg vært gjennom en skilsmisse. Det har vært en fin og ryddig prosess, men også trist. I den forbindelse har jeg grått – kanskje fordi jeg synes synd på meg selv? Man blir jo trist og lei seg for at noe er over, og fordi livssmerten kommer veldig tett på. Jeg har heldigvis ikke mistet noen i den nærmeste familien eller opplevd alvorlig sykdom. Det mest smertefulle jeg har opplevd i livet handler nok om kjærlighet som går i stykker.

- Jeg lot folk tråkke på meg

Det falt ham helt naturlig å oppsøke psykolog for å få «ryddet opp i ting» etter et samlivsbrudd. Det ble med den ene gangen:

-Jeg hadde ingen motforestillinger mot å gå dit, men jeg sluttet etter en time. Psykologen var helt ok, men jeg kjente ikke noe behov for mer. Jeg satt vel og snakket omtrent sånn som jeg snakker nå, og forsøkte å rydde selv. Men det var sikkert en god psykolog, for vedkommende klarte med få ord og grep å hjelpe meg med å plassere de følelsene jeg hadde i riktige konvolutter.

Bjarte Hjelmeland vil likevel ikke nøle med å søke hjelp igjen hvis han skulle føle at livet floker seg mer til enn det han greier å håndtere alene eller i samtale med venner. Han synes også tanken på å gå til psykolog som en slags voksenopplæring i egne følelser virker interessant:

-Jeg har vurdert å gå i terapi for å få mer kunnskap om meg selv, og utforske en større del av mitt mentale landskap. Jeg har flere venner som har gjort det med hell. Nå har nok de hatt litt mer trøblete bakgrunn enn det jeg har, slik at både behovet og utbyttet deres har vært større. Men det hadde vært ganske spennende å gjøre det regelmessig. Vi ender vel alle opp som newyorkerne til slutt – med hver vår personlige terapeut.

Menn ruser seg mer, er mer voldelige og tar oftere livet sitt enn kvinner – men søker sjeldnere hjelp. I serien «Store gutter gråter også» snakker Magasinet med kjente menn om følelser og med noen av våre fremste eksperter på psykisk helse. All forskning viser at det er god folkehelse i å være åpen om vanskelige følelser. Rådet for psykisk helse (psykiskhelse.no) støtter opp om prosjektet.

les alle sakene her