- Jeg røykte heroin. Jeg røykte crack. Jeg var helt ute.

Han var et sangtalent i verdensklasse. Men Rein Alexander (36) flyktet inn i en verden av alkohol og dop.

VAR DETTE BUNNEN? Han som kunne synge slik at alt stoppet. Lovprist av de store. Denne klare, vakre stemmen. Sangen som løftet seg, som tok ham andre steder, tok alle sammen andre steder. Hadde den tatt ham hit? Her blant sirenene, i eksosen, i egen angst og usikkerhet. I morgen ventet nye timer på Royal Academy of Music. Nå sov han i en park i London. Rusa på heroin.

TI ÅR SENERE: I enden av veien står en mann og river i stålgjerdet med en tang. Det kalde stålet bøyer seg mot trestolpene og frostrøyken stiger opp rundt cowboyhatten. De svarte hundene reiser seg, skraper med store klør i nettingen. Mannen hvisker til dem, roer dem ned, løfter hansken forsiktig og bremser den aggressive pustingen.

Vi har kjørt gjennom skogene, over grensa, langs vannene og kirkegården med de store stålkorsene. Vi er forbi lysningen han fortalte om på telefonen. Rein Alexander Hauge Korshamn står på tunet foran låven, jordene hans er dekket av tynn vintertåke. En ung kvinne kommer ut av døra på hovedhuset. Hun bærer en liten svart valp, den skjelver hjelpesløs i armene hennes. Det er helt stille. Ikke en lyd. Rein smiler, tar et trekk av sigaretten og blåser røyken ut mot vinteren som er på vei.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Velkommen til ødemarka.

DET VAR HENNES idé å flytte hit. Rein traff kjæresten Silje Eirin Solheim (23) i dyrebutikken på Sunnmøre i 2005. To år tidligere hadde han vunnet «Kjempesjansen» på NRK, han hadde gitt ut sin egen plate og droppet alle planer om en opera-karriere. Pengene hadde gått til et lite bruk der slekta var fra, men fortsatt gikk han rundt i skyggene fra fortiden. Så snudde livet. Den sommeren trengte han en hundekurv. Bak disken stod Silje.

–  Det var øynene hennes, utstrålingen, blikket. Jeg sa at hun var det vakreste mennesket jeg noensinne hadde truffet, forteller Rein.

Og kanskje var hun mer perfekt enn han kunne forestilt seg? Den unge jenta som virket så voksen når hun åpnet munnen, hun som ikke rørte alkohol eller forstod behovet for å fly på byen hver kveld. Hun ble redningen.

– Uten Silje hadde jeg ikke klart noe som helst.

I KLASSEROMMET SITTER de andre barna og nikker. Hvordan klarer de å forstå alt dette? Hvordan får de det med seg? Rein skjønte ingenting. Den lille gutten klarte ikke følge med. Han tenkte ikke som de andre, lærerne ble irriterte. Hva var galt med ham?

– Jeg var en veldig frustrert gutt, forteller Rein med et oppgitt smil.

Han sitter ved spisebordet i stua med ryggen til sitt eget speilbilde i det lange, gullberammede speilet på veggen.

– Jeg husker da jeg i voksen alder fant ut at jeg hadde sterk dysleksi. Jeg var 22. Det var som om himmelen åpnet seg, endelig fikk jeg lov til å være dum, for å si det sånn. Jeg kunne ikke klokka da jeg var 16, jeg ante ikke hvordan jeg slo opp i en telefonkatalog. Etter undersøkelsen satt jeg på t-banen og ringte mor og far. «Jeg vil bare si at sønnen deres har dysleksi», sa jeg. Så begynte jeg å le. Så gråt jeg.

På Hersleb ungdomsskole fikk Rein en lærer som ikke irriterte seg over guttens konsentrasjonsvansker. I stedet forstod han at Rein trengte noe annet: – Jeg har aldri møtt en lærer som ville gi så mye for en enkelt elev. Han så at jeg hadde vanskelig for alt og foreslo at jeg skulle møte ham på kontoret en halvtime før skolen startet hver dag. Den tida gikk stort sett med til å sitte og gråte på kontoret hans. Han spurte alltid hva jeg gråt for, men jeg visste ikke hva det var. Jeg følte meg bare utenfor.

For to år siden sang Rein i lærerens begravelse. 

DET VAR MUSIKKTALENTET som tok ham videre. De gangene ting så ut til å gå galt, kunne den store stemmen trå reddende til. Far var dirigent og musiker, mor kunne spille flere instrumenter og sang i kor. Rein ble solist i sølvguttene, han sang i operaen og valgte å gå på musikkinstituttet Barrat Due i Oslo. Ting gikk av seg selv, og hele veien fulgte festinga etter. Rein ble et utskudd blant de andre ambisiøse ungdommene.

– Skolen var full av søte sørlandsjenter som spilte valthorn, mens jeg var redd og frustrert hele tida. Ved å feste gikk alt lettere. Jeg begynte med lettere narkotika, hasj og marihuana. Festinga tok all tid, men den gjorde meg ikke tryggere. Tvert imot.

Rein husker ansiktet til moren da hun ringte og fortalte far hva som foregikk, han husker stemmen til far i den andre enden av røret, han husker at mor gråt.

– De sa de ville sende meg til et tryggere sted. Og jeg skjønte at jeg var i ferd med å såre mor, det var det siste jeg ville. De gjorde det av kjærlighet. Jeg respekterte det. Jeg dro.

Faren hans hadde skaffet ham plass ved musikkonservatoriet på Island. Rein var 23 år gammel.

– De trodde sikkert de sendte meg til trygge omgivelser, men studentmiljøet der var vanvittig. Studielånet var brukt opp på en måned og det ble et vanvittig festkjør.

Samtidig imponerte han som sanger og ble uteksaminert som beste elev. Da kom invitasjonen fra The Associated Board of Royal Schools of Music. Sangen var blitt en maskin som dyttet ham framover, som gikk av seg selv. Fornøyde blikk, hoder som nikket, applaus, nye muligheter, store muligheter. – Da jeg kom hjem, var alle så stolte av meg. Da tenkte jeg at dette må jeg vel gjøre?


ROYAL ACADEMY OF MUSIC.
I London så ting ganske bra ut. En stund. Rein var målrettet, han ble spådd en lovende karriere, vant konkurranser og holdt festinga under kontroll. Så lysnet stemmen hans. Skolen mente han burde synge tenor i stedet for baryton. Rein skulle bli en Wagner-tenor, han måtte inn i intensiv trening og plutselig så framtidsutsiktene annerledes ut.

– Det ble mer av det vonde trøkket igjen, forteller Rein som fikk vite at skolen på hans vegne hadde takket nei til en hovedrolle på Covent Garden.

– Jeg skulle spilt Rodrigo som er barytonen i Don Carlos -favorittoperaen min av Verdi. Som 25-åring! Jeg kunne den rollen nesten utenat, men skolen hadde bestemt at jeg var tenor. Jeg gråt og gråt, det var helt forferdelig, sier Rein.

Og et eller annet sted midt oppi dette gikk ting galt. Han følte at han ikke fikk til tenoren, han kom ingen vei. Løsninga ble den samme som den hadde vært før. Rein flykta. Denne gangen var det lenger inn i mørket.

– På akademiet begynte de å bli lei av meg. Jeg hadde begynt å feste igjen. Jeg ble usikker og redd, hadde plutselig ikke den statusen jeg hadde hatt. Jeg slet vanvittig økonomisk og.. Jeg fant meg blant annet en plass å sove bak den ene teaterscenen på akademiet. Jeg sov her og der hos folk og venner. Sov i Regents park en uke, ble ofte jaga av politiet, ble rundstjålet. Og jeg var helt ute på dop og alkohol. Totalt. Det gikk i alt. Alt fra amfetamin til kokain og ecstasy og alt jeg kunne få tak i. Jeg røykte heroin og jeg røykte crack. Jeg var helt ute. Da puben åpna klokka 11 stod jeg der.

Rein hadde rom på et internat, men våget ikke dra dit, ville ikke at de skulle se ham i denne tilstanden. Skamfull og dunstende av fyll. Rusa. Han låste seg inn på et øvingsrom på skolen, sov på gulvet. Han spiste rester etter de andre studentene i kantina. I en periode stod han opp tidlig hver morgen for å stjele brød og melk fra bilene som leverte til skolen. Silje har krøpet sammen på benken ved siden av ham. Hun stryker ham sakte på armen.

– Jeg gjorde alt for å få en virkelighetsflukt. Jeg er den dag i dag 110 prosent overbevist om at jeg aldri har vært avhengig av et stoff. Folk som så meg, kunne sikkert tro det, men for meg var det flukten i seg selv som betydde noe. Flykte fra alt, komme bort. Jeg stod ikke utafor puben på grunn av alkoholen, jeg fikk ikke abstinenser. Jeg søkte et miljø, det å kunne prate med bartenderen, bli sett, det å være noen. De gangene folk tok tak i meg, var det ikke noe problem å slutte. 

REIN SNAKKER om tida i London på en rolig og bestemt måte. Bare én gang brister stemmen. Det skjer når han forteller om sin siste dag på Royal Academy. Han hadde truffet en jente. Forholdet var kort og turbulent. Hun gav ham Paolo Coehlos «Alkymisten» i avskjedsgave.

– En uke etterpå flytta jeg fra England før eksamen og alt. På grunn av den boka. Jeg var nødt til å finne en balanse, finne meg selv. Jeg hadde fått alt dette i hendene og klarte ikke å ta egne valg.

Drikkinga hadde fortsatt hele veien, angsten og frustrasjonen. Akademiet ville at Rein skulle ta eksamen som tenor. Han nektet, var redd han skulle stryke hvis han ikke fikk gå opp som baryton. Rein skrev et brev til rektor og lærerne ved skolen. Han beskrev følelsene sine på godt og vondt. Det ble et langt brev. «Jeg drar», skrev han nederst.

– Da ble jeg kalt inn til rektor for første gang. «I hear that you’re leaving us», sa han. Deretter ramsa han opp navn som Thomas Allen, John Mark Ainsley og fem-seks andre store sangere, folk jeg hadde i CD-samlinga mi. «Kjenner du til disse?», spurte han. Jeg sa ja. «Alle disse studerte her», sa han, «og jeg vil at du skal huske det jeg forteller deg nå: Ingen av disse store sangerne tok eksamen her, selv om vi ønsket det. Forstår du hva jeg forteller deg?», sier Rein og klarer ikke fullføre historien.

Han tar hendene til ansiktet. Den store kroppen hulker under ullgenseren. Han gråter. Unnskylder seg. Fortsetter:

– Så sa han: «Jeg ønsker deg all lykke. Vi har brukt tid og penger på deg og du vil alltid være velkommen hit».

Det blir stille. En av kattene på gården har hoppet opp i vinduskarmen og titter inn på oss fra mørket utenfor. Rein trekker pusten.

– Jeg kom aldri tilbake, men det han sa styrka meg. Jeg måtte til Norge for å tenke.

BRYGGA PÅ SUNNMØRE. Det ligger en tråler til kais. Det er en måned siden han kom fra London, Rein spør om han kan få bli med. Fire timer senere steamer han oppover mot Barentshavet. Etter 18 uker på sjøen, drar han til Italia på jakt etter en sanglærer. I lomma har han med et brev fra operasjef Bjørn Simensen. Han prøver seg ved konservatoriet til La Scala i Milano, synger strålende, men fikser ikke den skriftlige prøven. Han ender med å krangle med juryen, skriker til dem på dårlig italiensk. Tilbake i Norge jobber han skift som sikkerhetsassistent ved SAS-hotellet på Holbergs plass. Samtidig tar han sangtimer. Læreren hans vil sende ham på audition til Tyskland, men plutselig dukker et annet tilbud opp. Bømlo Musikal Laug setter opp Les Miserables i 2003. De vil at han skal spille Jean Valjean.

– Da jeg stod der på Moster amfi, avgjorde jeg at jeg skulle bli artist, ikke operasanger. Og for å markere den fødselen fikk jeg gjort det her, sier Rein og snur seg, mens han drar vekk håret i nakken og viser en tatovering med tallene «24601»:

– Two, four, six, o, ooone!, synger han med full kraft og smiler:

– Det er fangenummeret til Jean Valjean. Straffangen som ble fabrikkeier og ordfører i byen.

SÅ FULGTE «KJEMPESJANSEN» og artistkarrieren. Og ny usikkerhet.

– Folk fra det klassiske miljøet lurte på hvorfor jeg skulle synge sånt piss. Nå ser jeg ting på en annen måte, men det var slik jeg var blitt formet til å tenke om musikk. Jeg var veldig redd for ikke å bli tatt seriøst, forklarer Rein og trasker over kjøkkengulvet for å sette på kaffen, mens han imiterer seg selv som en arrogant og selvgod Oslo-gutt.

– Jeg var så redd for å bli sett på som en idiot. I media forsøkte jeg derfor bare å fortelle hvor flink jeg var, hvilke skoler jeg hadde gått på og slikt. Jeg har sett det etterpå, og jeg ser ut som en drittsekk. I kritikker og artikler fikk jeg høre at jeg var så arrogant. Men egentlig var jeg redd. Jeg prøvde å stå fram som en med kontroll, men da jeg kom hjem, måtte Silje plukke meg opp av gulvet, sier han og titter bort på henne. Mye har forandret seg de siste årene. Han er tryggere.

– Gjennom alt sammen, står jeg fortsatt som sanger. Det er det jeg kan. Det er det jeg elsker.

VALPEN SKJELVER IKKE lenger. Den virrer nysgjerrig rundt på gulvet og logrer når Rein strekker hånden mot den. Utafor er det mørk skog i alle retninger. Rein forteller at de har kjøpt alle møblene her inne på auksjon, Alt er nytt og alt er gammelt. Snart vil de få flere valper. Og kanskje flere hester? Det ligger en travbane i nærheten. Hvem vet? Men først er det julekonserter.

– Det er så rart, men jeg kan det faktisk ikke. Jeg øver i bilen, jeg øver på tunet, og jeg får det ikke inn. Men når jeg kommer opp på den scenen foran alle sammen, så..

Rein knipser i fingrene og valpen titter opp på ham:

– Da kommer det av seg selv.

EGEN GÅRD: Stemmen hans tok Rein Alexander rundt omkring i verden, men nå bor han sammen med kjæresten Silje på en gård i Sverige. - Jeg kunne ikke hatt det flottere, mener han.
NYTT LIV: - Det er rart å se meg selv nå, å se den roen jeg har. Jeg har fått ett nytt liv, forteller sangeren.
NEDERLAGET: - Mor og resten av familien har alltid vært der for meg på alle måter og støttet meg. Men jeg ville ikke vise dem nederlaget, sier Rein.
REDNINGEN: - Jeg ble oppfatta som en tosk, jeg var en tosk, men jeg visste ikke bedre, sier Rein Alexander.
RYKTENE GÅR: - Jeg har hørt rykter om at du synger, sier mannen i isbilen. Rein skal ikke ha is i dag, men sørger for at sjåføren får med seg noen cder.