- Jeg sa nei til tyskerne

Kong Haakon gråt og var handlingslammet da tyskerne invaderte Norge, kommer det fram av ukjente lydbåndopptak med Halvdan Koht.

NORGE BLE TRUKKET INN i andre verdenskrig da tyskerne invaderte landet 9. april 1940. Som kjent gikk det ikke akkurat som de hadde planlagt da krysseren Blücher ble truffet av norske torpedoer og sank på vei inn i Oslofjorden. Kongen, regjeringen og Stortinget ble varslet om invasjonen, og rakk å flykte fra Oslo. De tok toget til Elverum.

Denne kvelden holdt Vidkun Quisling en radiotale for det norske folket. Han varslet at regjeringen skulle avsettes og at en ny skulle dannes. Dagen etter oppsøkte tyskernes sendemann kong Haakon i Elverum. Han ba ham om å godkjenne Quislings regjering. Etter rådføring med regjeringen bestemte kongen seg for å si nei.

Eller?

KANSKJE IKKE, I FØLGE forfatter og tidligere Dagbladet-journalist Arvid Bryne. Bryne skriver om hendelsen i dagens Dag og Tid. Han forteller at daværende utenriksminister Halvdan Koht mente det var han selv som sa nei, mens kongen ikke sa noe, ei heller kunne han tysk, nei, han gråt mesteparten av tiden.

Bryne har fått tak i gamle lydbåndopptak som tidligere ikke har vært kjent. Det var Koht som gjorde opptakene på en Tandbergspiller i 1957, i samtale med NS-medlemmet Ragnar S. Grude, som var i familien til Koht.

KOHT KALLER FORESTILLINGEN om kongens nei for en myte, både det neiet han ifølge vanlig historieskriving ga til tyskerne både 9. april og senere i BBC fra London. Tvert om, Koht selv var nei-mannen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Noen Elverumsfullmakt finnes ikke! På Elverum 10. april gråt kong Haakon og Johan «Gubben» Nygaardsvold i armene på hverandre. «Gubben» var helt motløs og ville helst gi opp alt. Jeg måtte bent fram trøste både kongen og «Gubben». Det var jeg som sa nei, i Elverum og i London, på vegne av regjeringen. Kong Haakon sa knapt ingenting på Elverum, han hadde å gjøre som regjeringen ville. Det var jeg som sa nei til sendemannen allerede i Oslo, morgenen 9. april. Kongen var så dårlig til å snakke tysk, så det måtte jeg gjøre. Den talen kongen holdt fra London 8. juli 1940 der han avsto å abdisere, den hadde jeg skrevet hvert ord av.

Dette sier Koht på lydbåndet, og forklarer at han ga sitt første nei til tyskerne i Oslo på morgenen 9. april før han i det hele tatt hadde snakket med kongen. I samtalen sier han at noe konge-nei er meningsløst siden han allerede hadde sagt nei, og at kongen alene ikke kunne si nei.

- Jeg sa nei til tyskerne

- Det er rart å tenke på hvor uformelt det hele var. Vi ga vårt nei til Bräuer (tyskernes sendemann) uten å spørre kongen, sier den gamle politikeren.

ET NEI ER ET NEI, men det var et viktig nei, et nei som skapte jubel i Norge, og som dermed flere gjerne vil ta æren for. I Norge fortsatte krigshandlingene etter dette, men tyskerne klarte ikke å ta kongen og regjeringen til fange, de flyktet før landet var underlagt tyskerne. 

Koht selv mente han var rimelig alene ved roret de første, kaotiske krigsdagene.

- Jeg pleier ikke å snakke nedsettende om mine kolleger i regjeringen, det er ikke god tone, men i ettertid må jeg si at flere av dem ikke var mye å rådføre seg med den skjebnesvangre natta og utover dagen 9. april.

ETTER KRIGEN var det en sterkt kritisert Halvdan Koht som kom hjem til Norge. Koht fikk skylda for at krigen kom til Norge, for dårlig forsvarspolitikk og mangelfull nøytralitetspolitikk før krigen. Han hadde sittet som Arbeiderpartiregjeringens utenriksminister fra 1935, og arbeidet i tida før krigen for Folkeforbundet. Da det falt sammen forsvarte han en norsk nøytralitetslinje. Han undervurderte trusselen fra tyskerne, og ble overrasket, som de fleste andre, da angrepet kom.

Det førte til krass kritikk, og Koht gikk av som eksilutenriksminister i 1941. Han levde i eksil i USA resten av krigen, og da han kom hjem i 1945 tok ingen imot ham. På båndet forteller han om en tung tid. Han forsøkte å ta livet sitt to ganger.

- Jeg følte meg nokså fremmed da, på den norske jorda. Alt var brått så stusselig, sier han på båndet om hjemkomsten. Han forteller at han ofte var bitter og søvnløs. At mye kunne vært annerledes under krigen og før det, er han enig i, sier han, men det er etterklokskapen som er en politikers verste uvenn, legger han til.

- Jeg var for godtroende i min holdning til britene, som for på kysten vår når de selv syntes det passet dem, innrømmer Koht. Han var overrasket over at han fikk all skyld, mens kollegene i regjering ikke tok på seg noe ansvar.

- Det var skammelig å høre hvordan enkelte avviste alt ansvar. Den eneste som viste seg som en mann var Gubben.

DET VAR NOK FORTSATT en bitter Koht som snakket på dette båndet fra 1957, en mann med behov for anerkjennelse. Det viste seg også ellers i hans virke etter krigen, han skrev flere bøker der han forsvarte valgene han tok før og under krigen.

Han fikk ikke den anerkjennelsen han ønsket, men delvis æren for avvisningen av tyskerne, det fikk han. At det var han utformet kong Haakons erklæring har vært kjent.

- Det er interessant at Koht så tydelig sier det er en myte at kongen alene sa nei, sier professor Ole Kristian Grimnes til Dag og Tid. Han mener likevel Koht overdriver i opptakene og opphøyer sin egen rolle.

- Jeg ville lagt mer vekt på regjeringen. Det jeg er enig med Koht i, og som jeg har skrevet før, er at fordi kong Haakon ble et så samlende symbol i løpet av krigen, så har man lagt hele den heroiske nei-handlingen over på han. Det som faktisk skjedde ble gjort i fellesskap mellom kongen og regjeringa.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

GIR IKKE KOLLEGENE MYE ÆRE:</B> Halvdan Koht følte seg alene med ansvaret for det meste i krigsdagene i april 1940. Her er han i konferanse med statsrådssekretær Tostrup i Molde før flukten fra Norge.
<B>9. APRIL 1940:</B> Blücher går ned i Drøbaksundet og den norske kongen, regjeringen og Stortinget får tid til å områ seg.
SVARTE RASKT:</B> Halvdan Koht, som da var utenriksminister, sa ifølge de nye opplysningene nei til tyskernes ultimatium.
KONGEN GRÅT:</B> Ifølge Koht var det en slapp gjeng han hadde å støtte seg til, om minstrene sier han på båndet: - Dei sat der, mest lamslengne, mest som dei skulle vore ihelslegne. "Gubben" gret, og eg kjente meg heilt åleien i situasjonen.
FIKK HARD KRITIKK:</B> Halvdan Koht fikk nærmest skylda for det norske nederlaget mot tyskerne. I etterkrigstida forsøkte han å få oppreising.
EN STATUE TIL MINNE OM NEIET: I 1950 ble denne statuen til minne om kong Haakons nei reist i Elverum.