LÆRERDRØMMEN: Allerede første uka i klasserommet gikk det opp for meg at det var en del ting lærerskolen hadde glemt å informere om, skriver Håvard Tjora. Illustrasjon: LISA AISATO
LÆRERDRØMMEN: Allerede første uka i klasserommet gikk det opp for meg at det var en del ting lærerskolen hadde glemt å informere om, skriver Håvard Tjora. Illustrasjon: LISA AISATOVis mer

- Jeg synes de kunne fortalt at det er noe som heter foreldre

Lærerutdanninga skor ikke studentene for det virkelige liv, skriver Håvard Tjora.

[faktaboks, right](Magasinet): Jeg bestemte meg tidlig for å bli lærer. Jeg storkoste meg gjennom utdanningen, og endelig, etter fire år var jeg klar. Men allerede første uka i klasserommet gikk det opp for meg at det var en del ting lærerskolen hadde glemt å informere om.

Blant annet synes jeg de kunne fortalt at det er noe som heter foreldre, som vi må forholde oss til resten av vår karriere.

Jeg husker fortsatt hvor nervøs jeg var, og den knusende stillheten fra foreldregruppa. Klassen var akkurat slått sammen, foreldrene kjente ikke hverandre, og min nervøsitet gjorde det vel ikke akkurat lettere å bli kjent og skape en avslappet tone foreldrene imellom.

Der sto jeg, nyslått lærer, og prøvde å si noe om barn og oppvekst, regler og rutiner. Det opplevdes som en katastrofe.

Foreldrene var mellom 40 og 50 år gamle, de hadde mellom ett og fire barn. Jeg var 23 år gammel og hadde knapt fått meg kjæreste.

Rasende og trist

Jeg gikk fra foreldremøtet, lei meg og rasende. Lei meg fordi jeg hadde fått en fin tone med klassen min, og skulle egentlig bare vise foreldrene at jeg var rette mannen til jobben.

Rasende, fordi jeg var satt i denne situasjonen. Jeg hadde gledet meg til å bli lærer. Jeg hadde sett fram til møtet med elevene og foreldrene. Jeg hadde forberedt meg godt - men på hva?

Hva skulle egentlig et foreldremøte inneholde? Hva synes foreldre er viktig? Hva var det viktig at jeg sa noe om? Dette burde definitivt ha vært en del av utdanningen vår.

Dette var bare den første av en lang rekke utfordringer. Jeg hadde heller aldri lært om utviklingssamtaler. Etter et par måneder skulle det gjennomføres 28 av dem.

Hva skal du gi tilbakemelding om i en slik samtale? Hva sier du, og kanskje viktigst, hva sier du ikke?

Uten faglig tyngde

Jeg skulle hjelpe unger med lesevansker i 5. klasse med å lese, men hadde bare hatt en kort innføring i grunnleggende leseopplæring for førsteklassinger.

Jeg skulle forholde meg til barn med diagnoser, men hadde ikke hatt et ord om verken diagnoser eller hva du gjør for å tilrettelegge for læringsvansker.[sitat, right]

Jeg skulle skrive rapporter for barn med spesielle behov. Hadde jeg jobbet i ungdomsskolen, ville det også bydd på problemer - jeg hadde aldri hørt om hvordan jeg skulle sette karakterer...

Langt mer alvorlig var det at jeg ikke hadde lært noe om unger med psykiske vansker, vansker i hjemmene, overgrep, vold - lista er lang.

Dette er utfordringer du plutselig sitter med, og som må takles profesjonelt.

Men profesjonaliteten i møtet med alle disse sakene uteble - de ble løst av den jeg var som person, av de erfaringene jeg hadde gjort meg som menneske, uten mer faglig tyngde enn hvem som helst annen.

Noen ganger ble det løst bra, andre ganger svært uheldig.

«Jeg hadde aldri hørt om hvordan jeg skulle sette karakterer...» Håvard Tjora

Skole på dagsorden

De aller fleste politiske partier har satt skole høyt på dagsorden før valget. Flere snakker om å gjenreise respekten for læreren, og profesjonalisere utdanningen.

Den rødgrønne regjeringen har gjort om lærerutdanningen. Studentene må nå, før de har satt sine bein i et klasserom, velge om de skal jobbe på ungdomsskolen eller i barneskolen. Mon tro om det var det som først og fremst skulle til for å bedre utdanningen?

Hva er det barneskolelærerstudentene har mer av, som ikke ungdomsskolelærerstudentene også trenger?

Som ungdomsskolelærer er det også viktig å kunne noe om grunnprinsippene for begynneropplæringen, kanskje spesielt i møte med elever som henger etter.

Både Utdanningsforbundet og flere partier mener veien mot en bedre utdanning er å gjøre lærerutdanningen til en masterutdanning. Det er sikkert ikke dumt.

Men før man går til det skritt å innføre enda et år, må de se på hva lærerutdanningen gjør ut av de fire åra den har til rådighet.

Suksessfaktor

I velkomsttalen til oss studentene ble det lagt vekt på at vi måtte være flinke til å lese på egen hånd. Vi kom ikke til å få så mye undervisning, så vi måtte selv ta ansvar.

Det siste året mitt på lærerskolen hadde jeg 16 timer undervisning i uka, fordelt på tre dager.

«Jeg hadde en 80 prosent stilling samtidig som jeg studerte. Det burde ikke vært mulig.» Håvard Tjora

Jeg ble tilbudt jobb som spesialpedagog på en skole i Oslo, og hadde en 80 prosent stilling samtidig som jeg studerte. Det burde ikke vært mulig.[sitat, left]

Vi lærte mye bra på lærerskolen. Men nå, en god del år etterpå, virker det så tilfeldig hva vi lærte.

De siste store forskningsrapportene slår fast det vi vel alltid har visst, at gode relasjoner mellom lærer og elever, god veiledning underveis, god faglig kompetanse, og god formidlingsevne er de viktigste suksessfaktorene i skolen.

Så lenge man vet at dette er nøkkelen, burde man kanskje sikre at utdanningen dreide seg om nettopp dette.

Og siden møtet med hjemmene er av avgjørende betydning for tilliten som trengs for et godt skole-hjem-samarbeid, burde man hatt en god del om det også.

Kan ikke vente

Det er svært viktig at respekten for læreryrket gjenreises. Men det skjer først og fremst gjennom møtet med skolen slik den er i dag.

Vi kan ikke vente på at det skal strømme ut masterutdannede lærere om tidligst fem-seks år.

Hvis vi holder fast i det forskningen har sagt om viktigheten av relasjoner mellom lærer og elev, kan vi ikke fortsette å øke klassestørrelsene, slik at tiden med hver enkelt elev blir minimal.[sitat, right]

Vi må se på hva slags muligheter lærerne har til å bygge og vedlikeholde de gode relasjonene.

«Vi må se på hva slags muligheter lærerne har til å bygge og vedlikeholde de gode relasjonene.» Håvard Tjora

Og så må rektorenes jobb dreie seg om å lede det pedagogiske arbeidet på skolen. Det er for mange steder der rektor har alt administrativt ansvar, og ikke har sjanse til å lede skolen i den retningen den skal.

Med skoler der alle elever blir ivaretatt, vil også tilliten og respekten for skolen øke.