- Jeg trodde jeg skulle dø. Det var raske hjerteslag, pustestopp, alt på en gang.

- Du ble hentet i ambulanse?

- Ja. Det var et alvorlig øyeblikk. Men de fant ikke noe galt, det var bare et panikkanfall. Det handler om at man ikke puster riktig.

Ari Behn smilte forsiktig, nesten litt forlegen faktisk, mens han rørte rundt og rundt i den grønne teen og omsider avsluttet setningen med et ettertenksomt «mm». Vi var halvveis ute i samtalen, som på dette tidspunktet hadde ført oss et ganske annet sted enn ventet: til intensivavdelingen på Oslo universitetssykehus.

Intervjuavtalen med Behn hadde av ulike grunner blitt endret og utsatt tre ganger før vi omsider møttes. Det er aldri et optimalt utgangspunkt for et intervju, og særlig ikke i dette tilfellet, når man i mange år før man møter hovedpersonen selv, har dannet seg et inntrykk av ham som en ... eh ... litt selvhøytidelig og mediekåt posør. Den djerve planen var derfor å konfrontere Behn med alt jippoet han har stelt i stand opp gjennom åra. Forsøke å avkle keiseren litt, om du vil. Men alt dette var før den nye boka hans «Inferno» dukket opp i posten – og det viste seg at Ari hadde latt både skjorte og behnklær falle helt på egen hånd: