HELE BYGDA VAIET FOR FLAGG STANG: Langs veien til kirka var den mørke vinterhimmelen fargelagt med rødt, hvitt og blått, skriver Bjånesøy. Illustrasjonsfoto: SCANPIX
HELE BYGDA VAIET FOR FLAGG STANG: Langs veien til kirka var den mørke vinterhimmelen fargelagt med rødt, hvitt og blått, skriver Bjånesøy. Illustrasjonsfoto: SCANPIXVis mer

Jeg trodde jeg visste hvem han var, alt han hadde gjort

Da hele bygda flagget på halv stang.

ÆRLIG TALT: Hvordan bruker vi tida vår?

Han var vår nærmeste nabo, omgangsvenn til mine foreldre, far til en av mine beste kamerater, og etter hvert svigerfar til den ene broren min. Det er rart med det, ting har det med å balle på seg på små steder.

Nå var dagen den tunge dagen kommet, og hele bygda flagget på halv stang. Langs veien til kirka var den mørke vinterhimmelen fargelagt med rødt, hvitt og blått.

ÆRLIG TALT: Kjartan Brügger Bjånesøy.Tegning: Finn Graff
ÆRLIG TALT: Kjartan Brügger Bjånesøy.Tegning: Finn Graff Vis mer

Døden kommer oftest i januar.

Hemmelige operasjoner i Nord-Vietnam

Jeg trodde jeg visste hvem han var, alt han hadde gjort. Sjømann, navigatør, styrmann, butikkmann, lærer, diskenspringer, ordfører og eiendomsutvikler. For ikke å glemme da han ble vervet av CIA, og var med på risikofylte og hemmelige operasjoner i Nord-Vietnam. Men det snakket han ikke så mye om.

Før jeg ble født, startet han dagligvarebutikken i et ubebodd område langs en øde vei. Mange ristet på hodet, nå er parkeringsplassen for liten og byggefeltene rundt utvider seg stadig. Han kjempet for bredbånd til øya før noen visste hva det var, blikket var alltid rettet framover. Datamaskinen hans ble stadig byttet ut, men skjermen var fortsatt full av gule post it-lapper.

 I en periode på 80-tallet var han ordfører, men sluttet aldri å gå i kommunestyret selv om han for lengst var ute av det.

- Må du alltid mene noe om alt? spurte et barnebarn i fjor sommer.

- Ja. Det må jeg, svarte bestefaren.

- Når vi bor på en liten holme kan vi ikke rope på alt vi mangler, men kjempe for å få det. Livet er en kamp, sa han ofte.

Nå satt flokken hans fremst i kirka. Den samme flotte kona gjennom 50 år, fire barn og ti barnebarn. Det begynte å bli trangt på radene bak dem, en halv time før organisten satte seg var kirkerommet halvfullt.

Bare ståplasser igjen

Da presten ønsket velkommen var det bare ståplasser igjen. I minnestunden ble det servert lapskaus til to hundre, mange av dem hadde med seg hjemmebakst til kakebordet. En etter en reiste de seg. Med personlige historier, små og store kamper de hadde kjempet med - og mot ham.

Under allsangen traff første verset godt; «Mellom bakkar og berg ut med havet, heve nordmannen fenge sin heim. Der han sjøl heve tuftene grave og sett sjølv sine hus oppå deim».

Jeg visste at han satt i næringsråd, brobyggerselskap, kraftlag og eldreråd. Men jeg ante ikke at han også hadde kjempet for ungdomsskolen, busskur, seniorbuss og jordmor. Hadde ikke kommunen alltid hatt jordmor? Nei, den pensjonerte distriktslegen fortalte at han som nå var borte også var «jordfaren til jordmora».

«Når vi bor på en liten holme kan vi ikke rope på alt vi mangler, men kjempe for å få det. Livet er en kamp»

Det kom så mye mer. Andre mimret om nysgjerrigheten, potetåkeren og trekkspillet hans, at han hadde vært deres mentor i næringslivet, om hvordan han kunne svinge damene til de ble svimle.

To en ekstra tablett

Han var en mann som ikke utsatte ting, for i morgen ventet jo andre oppgaver. Den siste tida var han alvorlig sjuk, men tok seg en ekstra tablett og kastet krykkene før han engasjert gikk på talerstolen i debatten om utbygging av ny barneskole.

Mange visste mye om hans innholdsrike liv, men ingen visste alt. Selv hans nærmeste måtte trekke pusten da sluttattesten kom.

Så der satt vi, og flere av oss tenkte: Hvordan bruker vi tida vår? Når tok vi sist tak? Hvor ofte har vi ikke sett i gulvet når det skal velges ny representant til foreldreutvalget på skolen? Eller hva med samarbeidsutvalget til barnehagen? Og vet vi egentlig hvordan naboen har det?

- Er det noe du synes er urettferdig, så må du gjøre noe med det. Du må bry deg. Livet er en kamp, sa han igjen siste gang jeg traff ham.

Men kreft er ingen konkurranse, han var en vinner til siste åndedrag.

Livet

Minnestunden ble avsluttet med sangstrofene «For det som ein gong var min ven, for det som en gong var. Eg drikk den gode skål med deg, for det som ein gong var».

Nå skal jeg straks ta tak, kanskje allerede i dag.

Livet.

Det er en kamp.