Jens M. Johansson

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Jens M. Johansson Bok: «Bisettelsen har funnet sted», (noveller, Tiden). Begynnelsen: «Hvordan gikk det?» spurte hun.«Hvordan det gikk?» svarte han.«Ja, det gikk vel greit,» sa han.Det ble stille mellom dem. Han likte de stille øyeblikkene. Hun kunne ikke utholde dem. Slik hadde det alltid vært. Likevel var ingenting slik det alltid hadde vært. Det var lenge siden alt hadde vært slik det alltid hadde vært.«Hva tenker du på?» spurte hun.«Tenker?»«Ja, hva tenker du på?»«Hva tror du at jeg tenker på?»«Du er så stille.»«Faren min døde i natt. Det er vel lov å være litt stille da?» Begrunnelsen: Jeg har alltid vært redd for at jeg snakker for mye, og denne boka er mitt forsøk på en hyllest til de stille, nesten som en slags unnskyldning til dem. Boka består av tolv noveller som ser ett og samme dødsfall fra ulike vinkler. Selv har jeg alltid blitt litt opprørt over alle forventningene som er knyttet til sorg. For at folk skal si at du takler sorgen, kreves det gjerne at du snakker om den. Jeg tror det av å til kan lønne seg å holde kjeft. I åpningsnovellen «Nuss, nuss» snakker to kjærester sammen på telefon, men egentlig er det helt stille. Hun prøver å hjelpe ham, men han vil ikke ha hjelp. Jeg synes veldig synd på henne, skammer meg nesten over at jeg ikke lar henne slippe til. Åpningen er også skrevet for å vise kona mi at jeg egentlig vet hvor teit jeg er når jeg er skikkelig sur. kgu@dagbladet.no