Jens og jeg

Da Jens Stoltenberg dro av seg buksa i bilen, fant regissør Aslaug Holm (40) fram kameraet.

HUN HAR HATT det travelt i det siste, Aslaug Holm. Til tross for den vinter- og redigeringsromsbleke huden og det lett stressede ganglaget ser hun blid og opplagt ut når hun haster inn for å møte oss til fotografering på statsministerens kontor.

-  Jeg skulle opp til lokalene våre på Ila for å gjøre unna litt klipping her en lørdag. Da jeg skulle til å gå, utbrøt den eldste sønnen min på sju: «Jammen mamma, skal du jobbe i dag også? Det er jo lørdag, det er ikke Stoltenberg-dag i dag!».

Barna har fått merke at mamma har fulgt en politiker med kamera i over to år. Og ikke nok med det, pappaen til Markus (7) og Lukas (4) er produsent på samme film.

«OLJEBERGET» ER EN FILM om Norge, fortalt gjennom Jens Stoltenberg. For tre år siden bestemte Aslaug Holm og mannen Tore Buvarp seg for at de ville lage en film om det norske samfunnet. Om hva som betyr noe for innbyggerne i verdens rikeste land. Katastrofevalget i 2001 førte til at Arbeiderpartiet stilte seg et fundamentalt spørsmål på landsmøtet året etter: «Hva tror vi på?».

Det tente en gnist i Aslaug.

-  Vi lever i ei tid med massiv oljerikdom, og har glemt jobben Arbeiderpartiet gjorde med å bygge opp velferdssamfunnet. Aps prosjekt var på en måte ferdig, og jeg syntes det ville være interessant å følge Jens Stoltenberg i jobben med å nå tilbake til velgerne. Hvilke ord måtte han bruke, hvilke budskap måtte han gjenreise for å nå fram til folk igjen?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Aslaug skrev et brev til Stoltenberg. I en bisetning nevnte hun at hun hadde gjort både foto og klipping på store deler av «Heftig og begeistret». Det virket. For Stoltenberg elsket de intime portrettene av korsangerne fra Berlevåg, og gikk med på å la en dokumentarskaper fra Smøla være haleheng på ham i over to år. Fra gjenreisningen av Arbeiderpartiet begynte og fram til stortingsvalget i 2005 har Aslaug og kameraet vært med Jens på reise. På kontoret, før og etter TV-debatter og til og med inn på badet.

Hun har fanget hverdagsøyeblikkene. Små kommentarer og situasjoner vi vanligvis ikke får se. Statsministeren utenfor rampelyset. Hverdags-Jens.

-  Den viktigste delen av jobben min er å bli usynlig. Jeg må unngå at den jeg følger, tenker på at jeg er til stede og filmer. Da gjør man seg til. Jeg vil være gjennomsiktig når de spennende tingene skjer, og jeg vil at Jens ikke skal komme i intervjumodus når jeg snakker med ham. Han må se meg, men ikke kameraet mitt, forklarer Aslaug.

-  Hvordan gjør du deg usynlig når du henger på Jens Stoltenberg i to år?

-  Det handler først og fremst om å bruke mye tid, og om alltid å la kameraet gå. Jeg venner Jens til å ikke tenke på at jeg er der. Da kommer kommentarene, småsnøvlinga og nynninga fram.

JADA, JENS STOLTENBERG nynner. Usammenhengende, lave toner. På sengekanten, når han kler på seg, pusser tenner, barberer seg eller trasker gatelangs.

-  Jeg har alltid likt å komme innpå mennesker og fortelle historien deres. Men selv om denne filmen bygger på Jens og Arbeiderpartiet, handler den først og fremst om det norske folk. Jeg har en følelse av at vi alle leter etter en dypere mening. Vi har en slags lengsel som oppsto da vi fikk det så godt rent materialistisk. Vi savner noen som kan gi oss verdier og historier i livene våre, og politikere er jo eksponenter for dette når de reiser rundt og snakker til folk.

I en av scenene i filmen taler Stoltenberg i en kirke. Han forteller om Tage Erlander, som var statsminister i Sverige. Han skal ha sagt at «en politikers oppgave er å bygge et dansegulv som folket kan danse på, slik at hver enkelt kan danse sitt liv som de vil».

-  Jens er veldig menneskelig og lydhør overfor dem han møter. De to sidene prøver jeg å vise. I rampelyset er han utrolig fokusert og proff, men han kan også være veldig åpen for eksistensielle og menneskelige spørsmål når han klarer å legge bort alt det målrettede politikersnakket. Vi fant veldig fort tonen, sier Aslaug.

SELV HAR HUN funnet en tone og en form hun trives med - etter å ha gjort vidt forskjellige ting, som å avsløre etterretning og spionasje sammen med Gerhard Helskog og å portrettere mora til John Arne Riise. Siden hun startet filmselskapet «Fenris Film» som nyutdannet filmskaper fra Volda i 1992, har Aslaug laget et titalls dokumentarer sammen med mannen Tore Buvarp, som også studerte film og fjernsyn i sunnmørsbyen. Felles for de fleste av dem er autentisiteten i det som skjer, historiene fortelles gjennom intime og personlige møter med mennesker. Likevel må hun alltid tenke regi og forberede seg grundig for å få fram de spennende situasjonene og de gode replikkene. Som hun gjorde da hun var med Jens Stoltenberg på hans første dag på jobb etter valget.

-  Vi gikk trappene de 16 etasjene opp til statsministerens kontor, og jeg tenkte at jeg måtte utnytte det at Jens var litt sliten og hadde forsvarsverket nede da han kom opp trappa. Han stilte seg i en slags Kennedy-positur og så ut av vinduet med hendene på ryggen, helt alene på det store kontoret. Jeg spurte ham om det var ensomt å være statsminister. Det ble en av de fineste scenene i filmen, hvor Jens uten å tenke på at jeg filmer, forteller veldig ærlig og personlig om hvordan man kan være både ensom og omgitt av et vanvittig ståk og styr - samtidig.

I andre situasjoner gjelder det å fange øyeblikket når det kommer. På vei mellom to TV-debatter før valget i høst, hadde Stoltenberg så dårlig tid at han måtte skifte dress liggende i baksetet i bilen.

-  Jeg filmet hele seansen. Det lille øyeblikket hvor Jens ligger i underbuksa og ser på meg og det er tydelig at han innser hvor dum han ser ut, er helt ubetalelig, ler Aslaug.

«Oljeberget» har premiere på filmfestivalen i Tromsø i slutten av januar.

-  Jeg håper filmen klarer å treffe en streng i folk, slik «Heftig og begeistret» gjorde, smiler hun.

-  At du på vei ut av kinosalen tenker over hva du tror på og hva som betyr noe for deg, selv om du bor i verdens beste og rikeste beste land.