Jentejegeren

Filmregissør Hanne Myren (33) var aldri den tøffeste jenta i klassen. Dokumentaren «Jenter» er hennes revansj.

-  JEG HATER Å VÆRE JENTE! Jeg hater det!

Replikken avfyres snart fra lerretet på en kino nær deg. I halvannet år lot 15-årige Mahsa og venninnene Iselin, Pia, Maria og Caroline regissør Hanne Myren følge seg gjennom fritid, fest og ikke minst den tidvis turbulente skolehverdagen på Ruseløkka ungdomsskole i Oslo. Dokumentarfilmen «Jenter» har premiere 2. februar. Den er Myrens første kinolangfilm.

-  Jeg hadde lyst til å lage en film om jenter og makt. Finne ut av maktspillet, hierarkiet og hersketeknikkene mellom jenter. I oppvekstfilmer og bøker er det gjerne observatørtypen som er fortelleren. Jeg ville legge synsvinkelen hos jentene som faktisk er ute og gjør ting, understreker Hanne Myren.

-  Jeg er fascinert av kraften som ungdom har. Udødelighetsfølelsen. At man er så uredd. Dum og uredd. Det er en herlig kraft og energi.

APROPOS MAKT: Intervjumorgenen våkner Hanne Myren opp til nyheten om at fem mannlige regissører er blitt tildelt de 45 millionene Norsk filmfond har å dele ut til spillefilmer i år. «Tilfeldig», hevder direktør Stein Slyngstad i en artikkel i Aftenposten. Myren mørkner.

-  Jeg reagerer på at det snakkes om at man må få inn flere kvinnelige filmskapere, mens pengene kun går til menn. Andelen kvinner og menn som jobber med dokumentarfilm er likere, men så har vi også dårligere økonomiske kår enn spillefilmskapere. Jeg tror ikke det er tilfeldig.

Selv droppet Myren utdannelse til fordel for å jobbe med dokumentarer, kortfilmer og tv-serier. Etter videregående og folkehøgskole dro hun til Oslo og startet produksjonsselskapet Medieoperatørene sammen med noen venner. Hun har rukket å produsere over 20 dokumentarer, kortfilmer og tv-serier for blant andre NRK. Kolleger hevder at de veksler mellom å la seg stresse av og imponere over 33-åringens evne til å mestre filmklipping, telefonering og prosjektplanlegging på kommende filmer - samtidig. Selv er hun mer imponert over tenåringsjentene hun har fulgt.

-  For meg er jentene jeg har portrettert i filmen heltinner. De blir ikke som de andre selv om de hele tida blir presset. De blir ikke myke eller rosa eller snille jenter.

Myrens dokumentarobjekter tar og krever plass. De klemmer og koser, krangler og trøster, og skyter ut klørne når en av dem blir stemplet som hore.

-  Når man snakker om makt, tenker man på maktutredningen, politikere og næringslivsledere. Men det som foregår mellom jenter i ungdomsskolealder, er tøff maktkamp.

-  Hva oppdaget du under arbeidet med filmen som du ikke var klar over?

-  Nesten alle kvinner jeg kjenner, har en bitter opplevelse fra ungdomsskolen. Selv som voksne husker de både konflikten og navnet på venninnen som sviktet dem. Etter arbeidet med «Jenter» føler jeg meg veldig ferdig med konfliktene.

-  Så filmen ble en renselsesprosess for deg?

En lett latter triller gjennom rommet.

-  Ja. Jeg tenkte ikke slik underveis, men det stemmer.

For å fullføre renselsen, vil Myren invitere gamle ungdomsskolevenninner til premieren. Dem hun en gang hadde konflikter med. Også hun som kysset gutten Hanne gjennom fire år var avstandsforelsket i.

-  Ønsket du selv å være en av de tøffe jentene?

-  Jeg ønsket å gjøre tingene de gjorde, men hadde ikke så lyst til å være dem.

I «JENTER» ER IKKE jentene bare tøffe. En av dem, Mahsa, er på grensen til voldelig. I en scene truer hun med å kaste stolen sin på læreren som ikke vil slippe henne ut av timen. Han roer situasjonen. Andre takler henne ikke like godt.

-  Ved å være utagerende, tøff jente, er prisen at man ikke blir godtatt. Jeg tenker at Mahsa - om hun hadde vært gutt - var blitt møtt med en annen forståelse og blitt taklet på en annen måte.

-  Hvorfor det?

-  Fordi vi er vant til bråk fra gutter. Holdningen er gjerne at gutter er slik, men vokser det av seg. Det er noe helt annet hvis ei jente er en bråkmaker. Når Mahsa sier at hun hater å være jente, handler det om at hun ikke passer inn. Jeg vil vise hvordan det å være en utagerende jente kan være et forsøk på å finne seg selv.

Før Medieoperatørene, før Gullrutepris, folkehøgskole og friheten, satt Hanne på Hadeland og drømte. Om å være seg selv. Om å bli godtatt som den hun var. Kristen, men liberal. Tidvis kledd i svart genser, men ingen rocker. Inntil hun 15 år seinere begynte arbeidet med «Jenter» i tjukkeste Oslo, hadde hun fremdeles en romantisk forestilling om friheten i storbyen.

-  For meg er det veldig eksotisk og en sterk storbyopplevelse når jentene smugrøyker og det kommer en trikk susende forbi. Så går jeg inn og filmer i et miljø som viser seg å være like konservativt som på bygda. Alle vet hvilke regler som gjelder, men ingen vet hvem som har laget reglene. Det handler om at du skal bruke en-endelser, ikke a-endelser. Det er veldig viktig å ha sin egen stil, men hvis Iselin går i svart, får hun beskjed om at hun ser ut som en narkoman. Det er de samme reglene som gjelder i Oslo som på Harestua. Det er likt alle steder.

HANNE MYREN ER forbauset over hvor tett innpå jentene lot henne komme, og hvor lite de selv og foreldrene sensurerte.

-  Jeg har nok ligget våken flere netter enn det jentene har og tenkt på hvor langt vi skulle gå med hva vi viste. For meg er de heltinner fordi de har en kraft til å holde på hvem de er. Om det blir destruktivt eller går fint, avhenger av hva vi rundt gjør mot dem. Vi må passe på at jenter får lov til å være som de er. Vi har alle et ansvar.

-  Vet du hvorfor du ikke var blant de tøffe jentene?

-  Jeg er oppdratt til å skjønne hvorfor andre er slemme. Det ligger vel litt i søndagsskoleånden.

Hun humrer ved minnene.

-  Oppdragelsen min var litt slik: «Om Roger er slem mot deg på skoleveien, er det ikke fordi han ikke liker deg. Det er bare fordi han har det vondt selv.»

Om råskapen uteble, har arbeidet med «Jenter» gitt Hanne et solid puff i tøffere retning. Vennene erter henne for et utvidet vokabular.

-  Det er sant! Jeg har lagt meg til å si «serrriøst» og «hva skjer{rsquo}a?». Og så banner jeg mer ...

-  Ville du gjort ting annerledes om du var 15 år igjen?

-  Nei. Jeg føler at jeg har tatt igjen nå.