Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Jesus var et menneske

«Jesus Kristus er Guds enbårne sønn og født av en jomfru.» Eller ikke.

I forbindelse med debatten om evangelienes validitet, de apokryfe skrifters manglende plass i den kristne tro og spørsmålet om hvem Jesus var, finner jeg det interessant å se på dette i en mer historisk sammenheng.

Løselig oppsummert, og sett fra et historisk perspektiv, hersker det vel liten tvil om at de første økumeniske kirkemøtene dannet hovedgrunnlaget for Bibelen, og følgelig den kristne tro. Noe som er mindre kjent er at de første kristne menighetene og sektene ikke i utgangspunktet hadde et felles syn på Jesus som gudesønn - eller mer nøyaktig som Guds enbårne sønn.

Dersom historien er korrekt, stemte majoriteten av de kristne menighetene ved kirkemøtet i Nikea i år 325 for et vedtak som hevdet at Jesus var å anse som et enkeltstående menneskelig uttrykk for Guds nærvær, hvilket i neste instans førte til at hans mor ble jomfrueliggjort. Med andre ord fant man det nødvendig å utelukke den fysiske handlingen skapelsen av et menneske innebærer.

Spesielt interessant for utformingen og forståelsen av kvinnerollen er det vel også at et senere økumenisk kirkemøte på 400-tallet vedtaksfestet at Maria Magdalena var en skjøge...

Kristendommens grunndoktrine ble således: Jesus Kristus er Guds enbårne sønn og født av en jomfru. Hans primære livsoppgave var å påta seg all menneskelig synd ved å la seg korsfeste som sonoffer. Han ble vår frelser fra Guds vrede. En besnærende tro. Tilsynelatende svært edel og tilforlatelig i sin utforming, men samtidig for ettertiden mer enn vanskelig å kritisere, og eventuelt motbevise, for den som skulle føle behov for det.

At Jesus som en historisk person faktisk har levd, er bekreftet gjennom historiske data. Vi mener også å kjenne til at han bedrev folkeopplysning på en slik måte, og i et slikt omfang, at hans tanker, ord og gjerninger fikk langt større konsekvenser enn ønskelig for hans samtids makthavere.

Og hva var det ved hans tro som gjorde ham så annerledes at det førte til hans endelikt? Hvorfor var det så umåtelig viktig å få stanset ham i det arbeidet han utførte?

Ved å vektlegge denne siden av Jesu liv som ble oppfattet som samfunnsoppvigleri, kan man også skimte mannen og mennesket Jesus. For hvem var han egentlig? Dette er et spørsmål som mange har beskjeftiget seg med opp igjennom århundrene, og felles for alle er vel at ingen finner den hele og fulle sannhet.

Jesu liv synes omspent av mystikk, og de overleveringene vi har å forholde oss til er basert på et materiale nedtegnet lenge etter hans død, deretter nennsomt tolket, sammensatt og utvalgt på en slik måte at mennesket Jesus ble nedtonet til fordel for en gudeskikkelse, uoppnåelig for den alminnelige mann og kvinne dersom dette ikke skjer gjennom troen på ham som den eneste.

Hva ville skje dersom Jesus viser seg å ha vært et menneske som fikk innsikt i de universelle lover og formidlet disse til sin samtid? Hvor fører en slik eventuell kunnskap oss hen? Svinner da grunnlaget for troen på en høyere kraft - her kristendommens Gud — fordi denne avhenger av budbringerens herkomst?

ET MENNESKE: - Kristendommens grunndoktrine ble således: Jesus Kristus er Guds enbårne sønn og født av en jomfru. Hans primære livsoppgave var å påta seg all menneskelig synd ved å la seg korsfeste som sonoffer. Han ble vår frelser fra Guds vrede. En besnærende tro, skriver Bente Bendiksen. Foto: SCANPIX
ET MENNESKE: - Kristendommens grunndoktrine ble således: Jesus Kristus er Guds enbårne sønn og født av en jomfru. Hans primære livsoppgave var å påta seg all menneskelig synd ved å la seg korsfeste som sonoffer. Han ble vår frelser fra Guds vrede. En besnærende tro, skriver Bente Bendiksen. Foto: SCANPIX Vis mer

Ser vi på Bibelens innhold, og dem som er gjort til sterke talsmenn for Jesu lære gjennom evangeliene, er det ekstra interessant å se hvor stor Paulus` påvirkningskraft har hatt på kristendomsforståelsen opp igjennom historien. Det synes som om det etablerte synet på kvinnerollen spesielt, og mennesket som en syndig og uverdig skapning generelt, fant nytt fotfeste gjennom kristendommen, i stedet for det motsatte. Og man kan jo spørre seg hvorfor.

Like lite den gang som nå kan man hevde at dette er til menneskets beste. Kanskje vi heller skal våge å se på hvem og hva denne oppfatningen tjener?

Jesu lære var svært annerledes enn sin samtids geistlige. Hva om hans overleveringer var av en slik art at mennesket som sådant skulle gis forståelsen av seg selv som en del av skaperverket og dets kraft, og ikke en atskilt enhet, avhengig av ordinerte mellommenn som krevde den rette tro, leve- og væremåte? Og her hviler gjerne fundamentet og maktbalansen i all religionsutøvelse slik vi kjenner den.

At Jesus dermed kan sies å ha vært en såkalt vanlig mann og lærer, antar jeg blir en forenkling av et liv og et budskap som vi ikke kjenner det reelle innholdet av.

Dersom vi velger å ta Jesus på alvor som et menneske, hvis livsgjerning var mer kompleks, og av en litt annen karakter enn hva vi er lært opp til å tro, så er forhåpentligvis tiden inne til å gjøre akkurat det.

Den minst farbare veien framover - innenfor all tro- enten denne ligger innenfor et gitt trossystem basert på religion, eller ved andre trossystemer med forskjellige overbygninger, er å underkjenne selve mennesket i en slik grad at det fører til utestenging, håpløshet og avmakt, i stedet for respekt og ydmykhet overfor det faktum at sannhet som hovedregel defineres ut ifra betrakterens - og formidlerens - ståsted.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media