Jo Nesbø

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Jo Nesbø Bok: Marekors Begynnelsen: Gården var bygd i 1898 på leirgrunn som hadde gitt ørlite grann etter på vestsiden, slik at vannet rant over dørstokken på samme side som døren var hengslet, lengst mot vest. Det rant ned på soveromsgulvet og trakk en våt strek over eikeparketten, stadig mot vest. Ved en fordypning i parketten hvilte vanntoget et øyeblikk før mer vann dyttet på bakfra og det pilte som en engstelig rotte bort til vegglisten. Der trakk vannet til begge sider, søkte og liksom snuste under listen før det fant en glipe mellom enden av parkettbordene og veggen. I glipen lå en femkronesmynt preget av kong Olavs profil og årstallet 1987, året før mynten hadde falt ut av snekkerens lomme. Men det var oppgangstider, mange loftsleiligheter skulle settes opp i en fei, og snekkeren hadde ikke brydd seg med å lete. Begrunnelsen: Åpningen av «Marekors» beskriver vann som reiser mellom to etasjer i en hundre år gammel bygård. På veien forteller vannet om murermesterens spesialmørtel med hestehår og griseblod som har gitt støtet til en legende om et kvinnelig gjenferd med grisehode. Og da vannet kommer til ei hundre år gammel avis, forteller det om et mord på en syerske ved Akerselva. Til slutt drypper vannet ned i en kasserolle med kokende vann i etasjen under, og det dannes små, svarte klumper. Av koagulert blod. Jeg synes det sparker i gang historien.

    Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!

Foto: Scanpix