I 1925 INNVANDRET DEN POLSKE JØDEN Yair Stern til Palestina. Han var 18 år. Årene i Sibir der han som tenåring overlevde på å selge elvevann, førte nok ikke til et varmt forhold til Russland. Israel, derimot, elsket han mer enn noe annet.

Du er forlovet til meg, mitt hjemlandIfølge alle Moses lover og Israel

Og med min død vil jeg begrave mitt hode i ditt fangOg du vil leve for alltid i mitt blod

Studenten diktet om en sensuell kjærlighet til Israel, han skrev poesi om å bli martyr for jødenes hellige land.

JØDER I ISRAEL OG PALESTINA Så langt tilbake vi kan se har det bodd jøder i området. I lang tid, blant annet under tyrkisk styret, var antakelig spenninegn mellom jødene og de arabiske naboene på et lavt nivå. Jødene kom for å dø i det hellige land og drev religiøs virksomhet i trange ghettoer i Hebron, Safed, Tiberias og i Jerusalem. På begynnelsen av 1800-tallet endret dette seg. Napoleon oppfordret i 1799 til at jøder måtte gjennopprette det gamle Jerusalem. Det gikk 50 år før det skjedde særlig mye mer. Nasjonalismen økte da jødene i både Vest- og Øst-Europa fikk det vanskeligere, med drap på jøder og pogromer i øst. Dette hang også sammen med de nasjonale strømningene i Europa. Hebraisk ble relansert som et levende språk, ikke bare et rituelt symbolspråk. Tanken på en hebraisk stat var oppstått, der man skulle snakke språket sitt.Dreyfus-saken i 1894 avdekket dypgående antisemittisme i Frankrike. Den antijødiske propagandaen dreide seg nå også om folk og rase. Den jødiske journalisten Theodor Herzl dekket Dreufys-saken og ga ut boka Der Judenstaat, hvor han argumenterte for en jødisk stat. I 1897 tok han initiativ og opprettet World Zionist Organization. Han ble grunnleggeren av den politiske sionismen.Ideen om å dra tilbake til Palestina bredte seg. Her kunne jødene få en egen nasjon, en gang til. I 1891 kom de første protestene mot jødenes tilstedeværelse.De første landområdene ble kjøpt i 1905. De første immigrantene reiste til et karrig område som slet med malaria, tørke og fattigdom. De begynte med landbruk. I 1914 hadde 85 000 jøder innvandret til Palestina. Den første kibbutzen ble opprettet i 1909. I Tel Aviv vokste den nye jødiske byen opp.Oppslutningen om sionismen var ikke entydig, tvert om protesterte mange jøder mot opprettelsen av en jødisk stat. Ikke en gang blant jødene i Palestina var engasjementet sterkt i i begynnelsen.Sionismen var i utgangspunktet en sekulær bevegelse, men i 1902 dannet de religiøse medlemmene en egen gren. Palestinske arabere protesterte på begynnelsen av 1900-tallet mer mot at de nye jødene ankom landet. De kjøpte land og overflødiggjorde arabisk arbeidskraft. En anti-sionistisk avis ble opprettet i Haifa. Noen jødiske bosetninger ble angrepet, men jødene ignorerte i stor grad arabernes forsøk og forsvarte bosetningene sine når det ble nødvendig. Den første verdenskrig endret den politiske situasjonen, med kaos i den sionistiske bevegelsen og uenighet om hvem av partene i krigen som skulle støttes. Innvandringen stoppet opp. Sionistene forsøkte å samle støtte for sin sak blant annet i Storbritannia og Frankrike. De ønsket å alliere seg med seierherren, for å bli hørt i fredsforhandlingene. De ønsket også å opprette en jødisk hær.Storbritannia ga noe støtte. I 1918 ble den jødiske legionen opprettet innenfor den britiske hæren - paradert i London og sendt avgårde til Midt-Østen for å erobre Palestina. Britene forlot imidlertid raskt denne ideen. Den største triumfen var imidlertid diplomatisk. Britene lovte i 1917 å støtte en "jødisk nasjonalt hjem" i Palestina. Britene vant krigen. Et jødisk etterretningsnettverk ble opprettet. Britene fikk i 1922 mandat på å styre Palestina. Men opprettelsen av Israel gikk ikke så enkelt som enkelte sionister hadde håpet. Erklæringene om støtte fra britene var vage og dessuten uttrykte palestinerne bekymring over utviklingen. Flere angrep jødiske bosetninger. I 1920 ble fire jødiske landsbyer I Galillea angrepet av palestinere, en av de mest militante sionistene ble drept. Det jødiske forsvaret måtte organiseres. I mens forsvarte settlerne ressursene sine på egen hånd. Organisasjonen Haganah opprettet irregulære forsvarsstyrker for å verne de jødiske jordbrukskolonier mot palestinske angrep. Sammenstøtene ble flere og mer blodige. Også britisk politi deltok. I 1921, etter nye pogromer, begynte sionister igjen for fullt å bygge sitt hjem. Det viktigste var å bygge opp en skikkelig jødisk hær. Det ble opprettet treningsleirer i Europa. Mange av de frivillige ble bedt om å skaffe egne våpen, de handlet også inn våpen i Europa, noe ble stjålet, annet smuglet inn. De tre hundre medlemmene av Haganah vokste til 3000 på 1930-tallet. Både diasporaen og araberne ble mer militante. Britene la restriksjoner på den jødiske innvandringen og kjøpe av land, den anti-britiske stemningen økte. Dermed begynte de mest militante jødiske grupperingene å gå til angrep på britene. • Ideen til denne saken fikk vi etter tips fra en leser. Kilder: Store norske leksikon og J. Bowyer Bell: Terror out of Zion. Irgun Zvai Leumi, Lehi, and the Palestine Underground

I Palestina begynte han å jobbe for å opprette en jødisk stat. På 1930-tallet reiste han frem og tilbake til Europa, la til rette for jødisk innvandring til Palestina og organiserte revolusjonære celler i Polen.